For alt vi hadde og alt vi var
Militærleiren på Skar i Maridalen, Oslo
Av Petter Width Kristiansen
Regi: Petter Width Kristiansen
Scenografi: Carle Lange/ Petter Width Kristiansen
Kostyme: Fredrik Floen
Lyddesign: Jakob Langvik
Med Tilman van Tankeren, Fredrik Floen, Jens Stegger Leedal, Jan Skomakerstuen, Jon Terje Eide, Ingvild Jervidalo, Kristine Thorp, Marie Nikazm Bakken, Ida Ravn, Harald Kolaas, Ketil Davidsen, Stein Davidsen, Nikolai Handeland, Gabriel Handeland, Ole Martin Løvik v/ Kjelsås skolekorps.
ANMELDELSE: Petter Width Kristiansens kunstbataljon står bak et løst og assosiasjonsmettet bakholdsangrep, skriver Sigurd Ziegler om forestillingen For alt vi hadde og alt vi var, som ble spilt i Forsvarets tidligere verksted i Maridalen i Oslo sist uke.
Etter en vel ambisiøs sykkeltur langt pokker i vold inn i Maridalen hører jeg plutselig Gammel jegermarsj. Hærens tidligere verksted på Skar er besatt av et stort antall uniformskledde menn og kvinner. En beltevogn kjører sikk-sakk mellom Kjelsås skolekorps, røykgranater og himmelblå stridsvognsperrer.
Kanskje er det iscenesetter Petter Width Kristiansens tidligere samarbeid med uberegnelige Vinge/Müller, som skuespiller i deres nær ved døgnlange maratonoppsetninger av Ibsen, som gjør stemningen litt spent. Eller hans krigsnære erfaringer fra Den Nationale Scenes solidaritetsprosjekt ved Afghanistan Nasjonalteater i Kabul. Det ligger i hvert fall i luften at her kan mye skje.
Kruttrøyk og løsemidlerFor alt vi hadde… er et omfattende og ambient totalteaterprosjekt. I tillegg er det også et slående visuelt scenekunstverk, og det er her oppsetningen treffer best. Settingen er et krigsrammet Norge, nå i ferd med å reise seg igjen som semi-fascistisk bananrepublikk. Vi er på Skar for lanseringen av det nye nasjonalteateret. Etter å ha levert blodtype og personalia i luka ved inngangen til leiren, blir vi loset videre til et slitent lagerbygg. Her får vi overvære åpningsseremonien for Den Nye Nationens Theater, som dessverre er en nokså forutsigbar satire over Oslos scenekunstliv. Men etter den marsjerer forsamlingen – i kortesje etter korps og den gamle Volvo-en til ministeren for kultur og tradisjon – til et nytt forfallent lokale.
Med skoposer, ørepropper og åndedrettsvern blir vi så stuet sammen på et stillas for urpremieren på stykket Makhbet.
Først får vi se skyggeteater, der forseggjorte, tegneserieaktige pappfigurer forteller kortversjonen av Shakespeares ”skotske stykke”, fram til drapet på kongen. Det er her det virkelig begynner, og det blir klart hva åndedrettsvernet er til.
For alt vi hadde og alt vi var 2013. Foto: Frode Fjerdingstad
I det kongen trekker sitt siste sukk, blir det mørkt, bortsett fra den lille flammen fra en lighter. Den deler så projeksjonsdukene fra skyggeteatret på midten i en brennende revne og så en til, og så enda en duk. Bak ser vi en sandørken. En svær reproduksjon av Guernica, maleren Pablo Picassos skildring av lidelsene under et tysk bomberaid fra den spanske borgerkrigen, pryder bakveggen. I sanden brenner en lunte inn mot en liten landsby i papp.
Herifra er oppsetningen en sanserisk krigskollasj som spiller på refleksene dine etter partitur. Landsbyen går i lufta, skuddsalver pisker opp sanden, en ruvende soldattype panorerer geværløpet sitt gjentatte ganger over amfiet. Det hintes mot Midtøsten, men den truende ubestemtheten blir aldri brutt. Det åpner for en langt mer ubehagelig opplevelse enn for eksempel Nationaltheatrets mer følelsesforeskrivende oppsetning av Johan Harstads Osv., et annet nylig aktuelt krigsstykke.
For alt vi hadde og alt vi var 2013. Foto: Frode Fjerdingstad
Krigståke
Over Guernica-en har noen tagget KILL LIES ALL– en referanse til en faktisk aksjon utført på det originale maleriet på Museum of Modern Art i New York i 1974 som en protest mot domstolenes håndtering av My Lai-massakren. Inne i bygningen på Skar dusjes resten av bildet etter hvert ned med enda mer maling. Det gjenoppliver noe av desperasjonen i den gamle museumsgjenstanden.
Sprayboksene, som blir kakket hull på med spikerklubbe og eksploderer i farger, legger igjen en tung eim av løsemidler. Men det er nok ikke den eneste forklaringen på virkningen av det hypnotiske slutt-tablået. Store, kileformede svart- og hvitstripede plater er arrangert som et dragsug inn i scenebildet: OP-art møter posttraumatiske flashbacks. Imellom ser vi mystiske skikkelser som hinter mot Macbeths syner hos de tre heksene: en langstrakt fyr med pyramidehjelm, et forgylt barn med et tre av høyttalere på ryggen og et vesen dekket av speil. De beveger seg stakkato, som marionetter i en mekanisk ballett.
Stripene i scenebildet stammer visstnok fra ”dazzle-kamuflasje”, en teknikk ententemaktene under første verdenskrig utviklet for å forvirre ubåter, inspirert av kubismen.
Krig og kunst i gruskjønn forening. Det oppsummerer også denne lange kvelden i Maridalen.
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.