Tilgjengelighet utelukker ikke kvalitet

Ingenting er bedre enn at teater blir diskutert. Teatersjef Janne Langaas ved Teater Manu og Øyvind Madsen peker helt riktig på at teater alltid betyr valg og fortolkninger man kan være uenige om, og sjelden vil man få et riktig svar. I innlegget «Et stjålet teaterstykke» ble det eksplisitt skrevet at hørende alltid vil ha viktige oppgaver i Teater Manu, så Madsen sporer av når han antyder noe annet. Samtidig har han helt rett i at vi kontinuerlig må diskutere hvordan et samarbeid mellom døve og hørende, eller minoritet og majoritet skal foregå, og på hvem sine premisser. Derfor er diskusjonen om Teater Manu her i Scenekunst så viktig. I Langaas’ svar, der hun først og fremst redegjør kvantitativt for sammensetningen av Teater Manus ansatte og aktiviteter, skriver hun lite om hvordan teateret jobber med kvalitetssikring. Dog forsikrer hun oss om at «Stemmeskuespilleren på siden følger dem (skuespillerne, vår anmerkning), ikke omvendt.», som et argument for at tegnspråket kommer først hos Teater Manu. Dette er en ganske grov forenkling av forholdet mellom de to språkene og viser også til utfordringen første innlegg tok opp, nemlig at hørende vanskelig kan vurdere kvaliteten på scenespråket til Teater Manu nettopp fordi de hører, spesielt er det vanskelig hvis man har lært tegnspråk i voksen alder. Antakelsen om at stemmeskuespilleren «følger» de tegnspråklige skuespillerne, viser manglende forståelse for forholdet mellom norsk og norsk tegnspråk. Et språk man hører kan ikke følge et språk som ikke har lyder. Vi skal gi Per Christian Selmer-Anderssen, kritikeren i Aftenposten, rett i en ting; tegnspråk på en scene gir andre muligheter enn talte språk gir, men man må kunne skille klinten fra hveten for å se hva som er kunstnerisk interessant. Scenespråk skal være noe annet enn det muntlige hverdagsspråket. En svakhet ved flere oppsetninger hos Teater Manu de senere årene er at mange av de mulige virkemidlene som tegnspråket kan ha, ikke blir brukt. I tegnspråk kan man få frem hva som er essensielt i budskapet blant annet gjennom å variere størrelsen på tegnene og ha tempovariasjoner. Denne variasjonen var fraværende i De siste. Vesentlige grammatiske elementer formidles gjennom å ta i bruk bestemte øyenbrynsbevegelser, blunk og hodenikk/hoderist på riktig sted. Riktig belysning blir derfor helt essensielt for å få med seg et budskap. På teateret kan man som publikummer ikke stoppe skuespillerne og be dem gjenta hva de sier. På scenen snakker skuespillerne norsk tegnspråk, og stemmeskuespilleren snakker norsk. Teater Manu har antakelig en intensjon om at omtrent samme meningsinnhold skal formidles på både norsk tegnspråk og norsk. Dette er ikke det samme som at det ene språket følger det andre. Det er stadig mulig at stemmeskuespilleren har en levende stemmebruk som fenger et hørende publikum samtidig som det som sies på norsk tegnspråk på scenen er vanskelig å oppfatte. Slik var det i De siste, men det er slett ikke første gang dette skjer, og antakelig er det heller ikke siste gang vi opplever det. Det kan for all del også være omvendt; at det som sies på tegnspråk på scenen er rikt og lett å oppfatte, mens en norskspråklig oversettelse fremføres monotont og utydelig. Med andre ord: Hva som sies på norsk, spesielt når det er som en del av et innøvd manus, sier fint lite, om ingenting, om kvaliteten på det som sies på norsk tegnspråk, eller omvendt. En påstand om at norsk «følger» tegnspråket, får en til å lure på om teatersjefen fullt ut har forstått forskjellen mellom de to språkene og hvordan hun i så fall kvalitetssikrer scenespråket på det teateret hun leder. Å bruke språk er ikke bare å formidle et budskap, språk på en teaterscene representerer også lek og kreativitet. Det lenge siden vi har sett denne kreativiteten for norsk tegnspråk tydelig hos Teater Manu. Det er viktig at Teater Manu arbeider for å nå ut til mange, men da må også arbeidet for å være et kreativt sentrum for og ikke minst på norsk tegnspråk, bli mer troverdig enn det er i dag.