Et stjålet teaterstykke

Det er ikke hver dag et nyskrevet dramatisk verk skrevet om døve av en som selv er døv settes opp på et teater, så jeg var spent da jeg skulle se De siste av Lars Otterstedt på Teater Manu. Etter forestillingen gikk jeg ut med blandede følelser. Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove hang over meg som en dyster parallell til det jeg oppfattet som stykkets budskap, og samtidig var jeg litt irritert for at jeg ikke hadde fått med meg så mye av handlingen eller det skuespillerne sa som jeg hadde håpet. Både følelsen av at noe vesentlig står på spill, og irritasjonen av å ikke forstå har blitt forsterket i uken som har gått. Nå har disse følelsene kulminert i en fornemmelse av å ha blitt frastjålet et teaterstykke. Det som skulle vært teater av, om og for oss som er tegnspråklige, er strippet ned til et stykke som bæres oppe av stemmen til Marit Synnøve Berg. Hun er også den eneste som er avbildet alene med navn i Aftenpostens anmeldelse. Denne stemmen har ikke døve publikummere tilgang til. På premieren var lyssettingen for mørk og skuespillerne for urolige til at det var mulig å oppfatte alt de sa.

Det eksotiske og uforståelige tegnspråket

Stykket har fått grundig og til dels fin omtale i både Aftenposten og i Scenekunst, og jeg kunne spesielt i Scenekunsts anmeldelse lese meg til handlingselementer som gikk meg hus forbi da jeg så forestillingen. De hørende ikke-tegnspråklige anmelderne har for eksempel fått med seg både navn og relasjoner mellom karakterene som hverken jeg eller mine døve med-publikummere fikk med oss. Hørende har altså fått med seg mer av stykket enn døve selv, samtidig som anmeldelsene bærer preg av manglende kunnskaper både i og om tegnspråk. Det til tider uforståelige tegnspråket omtales som «rikt kroppsspråk» og helt grunnleggende grammatiske elementer i tegnspråk (ansiktsbevegelser og bruk av kroppen) presenteres som en form for rikdom. Aftenpostens anmelder, Per Christian Selmer-Anderssen, skriver at det at stykket er skrevet på tegnspråkets premisser gjør det kunstnerisk interessant – og helt ulikt noe han har sett tidligere. Det var akkurat denne eksotifiseringen av tegnspråk som et kunstnerisk interessant og «annerledes» kulturtilbud Joseph Murray og jeg advarte mot da vi skrev vårt innlegg «Den andres blikk på Teater Manu» for noen år siden. Teatersjef Janne Langaas sa etter premieren «at dette stykket kunne bare en døv ha skrevet». Det har hun rett i, men hun glemte visst at det samme gjelder for regi; skal man være sikker på at det er tegnspråk som bærer en teateroppsetning, må det være tegnspråklige døve som holder i språkarbeidet. En hørende regissør og hørende språkdramaturg vil ha store vansker med å alene forsikre seg om at det er tegnspråket som bærer forestillingen, selv om de kan tegnspråk, fordi de aldri vil kunne løsrive seg fra hva de (også) hører. Hørende vil alltid ha viktige oppgaver, også ved Teater Manu, men for et teater som henter all sin legitimitet som tegnspråkteater, har ikke teateret råd til å gjøre språklige kompromisser som favoriserer et hørende publikum. Debatten om minoriteter og representasjon er på ingen måte ny eller særegen for hverken Teater Manu eller scenekunstfeltet, men et minstekrav må uansett være at et tegnspråklig publikum forstår det som blir sagt på scenen, på tegnspråk.

Bakteppet som ble borte

Den andre grunnen til at jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt frarøvet noe, omtales også indirekte av begge anmelderne. Stykket er for kort, og det mangler noen dramaturgiske elementer som kunne løftet det opp. Jeg har ikke lest manuset, men har forstått at det er gjort betydelige kutt fra manus til endelig oppsetning. Det er en sammenhengende dystopi med få pauser, og i oppsetningen er de stadig vitale delene av døvemiljøet (representert ved Deaf Power-karakteren Ester) marginalisert. Denne delen er nærmest bokstavelig talt redusert til en skygge av seg selv, som en diffus gestalt som bare sleper seg selv rundt i bakgrunnen. Scenekunsts anmelder, Anette Therese Pettersen, spør videre hvorfor noen skulle bruke mye ressurser på å utrydde døve, og avfeier dette som et ahistorisk element vi nærmest ble ferdig med etter nazismen og andre verdenskrig. Det pågår stadig forskning som har som mål å utrydde døvhet, først og fremst ved bruk av ulike gen-teknologier, og med cochleaimplantater blir foreldre til døve barn stadig fortalt at barna vil høre så godt at de ikke trenger tegnspråk. Dette er det helt konkrete bakteppet for den frykten, og kampen, som De siste handler om, men som ingen av anmelderne hadde forutsetninger til å forstå, dels fordi dette var fjernet fra originalmanuset. Dette er slett ikke noen «logisk brist», men gjør at stykket ble redusert til en majoritetsbetraktning av døve som går rundt og er sinte og redde av en eller annen diffus årsak publikum og anmelderne bare delvis kan forstå.  De siste er skrevet av oss og handler om oss, men er slik det ble satt opp og nå omtales ikke lenger for oss. Kan vi få teateret vårt tilbake?