Ikke isolasjon, men døv definisjonsmakt

Hilde Haualand setter fingeren på noe avgjørende: Et tegnspråkteater kan ikke akseptere at hørende får mer ut av forestillingen enn døve selv. Når det skjer, er det ikke en liten glipp, men et alvorlig tegn på at noe har forskjøvet seg bort fra teatrets eget grunnlag. Likevel mener jeg at Haualands kritikk går for langt når den blir så bastante konklusjoner etter én forestillingsopplevelse. Teater er ikke alltid umiddelbart gjennomsiktig. Noen forestillinger krever gjensyn, dialog og modning. Derfor blir det for skråsikkert å avsi en så endelig dom uten å gi rom for at verket kan åpne seg annerledes over tid. Samtidig er det noe i innlegget hennes som bekymrer meg mer. Kritikken kan leses som om løsningen er et teater der hørende helst skal trekkes ut av de avgjørende funksjonene. Jeg forstår frustrasjonen bak et slikt ønske, men som strategi blir det både for enkelt og for fattig. Døve er en liten språkminoritet i et samfunn der hørenormen gjennomtrenger institusjoner, offentlighet og kunstliv. Vi blir ikke sterkere av å late som om vi kan bygge synlighet uten samarbeid. Spørsmålet er ikke om hørende skal med, men om de er villige til å arbeide på døves premisser. Det er nettopp her diskusjonen burde skjerpes. Problemet er ikke hørende medarbeidere i seg selv. Problemet oppstår når hørende blikk, hørende lyttevaner og hørende vurderingsmåter får definere hva som skal bære forestillingen. Da blir døve nok en gang henvist til å se sitt eget språk og sin egen erfaring filtrert gjennom majoritetens behov. Et tegnspråkteater kan ikke være fornøyd med symbolsk representasjon. Det må sikre reell døv definisjonsmakt. Men døv definisjonsmakt er ikke det samme som isolasjon. Vi trenger ikke et lukket rom. Vi trenger et tydelig rom. Et rom der hørende kan bidra, men ikke overta. Et rom der døve premisser ikke pyntes med inkludering, men faktisk styrer arbeidet. Derfor bør debatten om De siste ikke ende i et enkelt krav om flere døve eller færre hørende. Den bør handle om makt. Hvem setter premissene? Hvem bærer språket? Hvem er forestillingen egentlig laget for? Først når disse spørsmålene besvares tydelig, kan Teater Manu være åpent mot offentligheten uten å miste sitt eget sentrum.