Tidsvitner

Jeg ankommer Dansens Hus omtrent tre minutter på syv og tenker at jeg muligens er litt sent ute til forestillingen Søstre. Jeg går derfor rett til Studioscenen. Der blir jeg derimot føyset ut i foajeen igjen av søstrene Haugen i finstas med to små barn med hver sin fiolin i hælene. Søstre er tredje del i en forestillingstrilogi av søstrene Anne Katrine og Liv Hanne Haugen. Forestillingen skal begynne der ute hvor det også vises deler av videodokumentasjon fra de to første delene av trilogien. De snakker i kor, ønsker velkommen og trekker linjer fra de to foregående forestillingene og til denne siste delen av en trilogi om søsterskapet. Første del, Søstre, kom i 2003 og den andre, Søstre 11 år, i 2014. Jeg har sett flere produksjoner med begge søstrene – senest Liv Hanne Haugens SoulO for ett år siden – men ikke disse søster-forestillingene. Prosjektets utgangspunkt er at de er søstre, hverandres livsvitner og venner (kanskje også tidvis fiender?), og de har også inkludert øvrige generasjoner fra familien, som de to barna, som er deres grandniese og -nevø. De spiller og danser som en prolog til selve forestillingen.

Hva husker du?

På scenegulvet på Studioscenen står det to gule stoler, og bak dem ligger det som først ser ut som en plasthaug. Kort etter viser haugen seg å være en slags lang plastpølse som blåses opp. De to søstrene Anne Katrine og Liv Hanne – de bruker fornavnene i forestillingen – inntar scenen. De er ikledd identiske kjoler, men Liv Hanne har røde, høyhælte sko, mens Anne Katrines er blå. De setter seg på stolene og den ene spør: «Hva husker du fra den dagen?». Dagen det refereres til er Anne Katrines konfirmasjonsdag, men etter hvert skjønner vi også at dette var samme dag faren deres døde. Det indikeres, men blir ikke fortalt i rene ord før mot slutten av forestillingen. Jeg skjønner at det er en krise, men lurer på om det er snakk om død eller skilsmisse, før jeg tidlig lander på at det ikke kan være skilsmisse. Mens de to søstrene snakker, smyger de nærmest av seg øredobber og smykker, og scenen avsluttes med at de flytter stolene ut på siden av scenen og skifter ut av kjolene og inn i hver sin treningsdrakt. Allerede her trer både personlighetene og forskjellene i bevegelsesmaterialet deres tydelig frem. Liv Hanne skifter raskest – hun er generelt energisk, kjapp og tidvis nesten eksplosiv i bevegelsene. Anne Katrine er mer omstendelig, varsom og med et mer svevende uttrykk. Mens de skifter, spilles det lett melankolsk musikk over høyttalerne, det høres ut som en saksofon som etter hvert også får selskap av lyden av sjø. Plastpølsa fylles med luft, og Anne Katrine ruller sidelengs over den, retter den liksom ut, flytter på den, og i den enden som ikke er festet til luftpumpen, skyves det ut en stor bylt med klær. Søstrene bruker klærne som tegn eller statister i en fortelling av familiehistorien. Den handler om å være i en søskenflokk på totalt seks søsken, om foreldre og besteforeldre og oldeforeldre. De kommer inn på personlighetstrekk ved søsken, snakker om en omsorgsfull storesøster, en rastløs bror og ikke minst om en bror som ikke er der lenger. Særlig de fatale og traumatiske hendelsene dveles det ved, og det trer tidlig frem et motiv om at de fortrengte traumene fortsetter å leve i familien i flere generasjoner. Som klesbylten gjemt inne i plastpølsa skal fortiden frem i lyset, den skal brettes ut og sorteres og resirkuleres.

Dans og historie

Forestillingen veksler mellom fortelling, familievideoer både av søstrenes oppvekst og mer nylige opptak i tillegg til rene koreografiske partier. De leke-bryte-slåss, de går hånd i hånd, og de drar hverandre etter håret. I en sekvens går de lent mot hverandre, i krevende positurer som kanskje er en påminnelse om hvor vanskelig det er å vandre sammen. Plastpølsa blir både en forlengelse av dem selv, et element som kan innlemmes i koreografien, og en slags tredje danser – en som representerer resten av familien. Slik jeg forstår forestillingsprosjektet, har det flere lag eller intensjoner. Én del handler om den spesifikke søskenrelasjonen mellom Liv Hanne og Anne Katrine. Videre ser de seg selv og hverandre i relasjon til søsken, foreldre og resten av familien. Det er en måte å forsøke å forstå seg selv og hverandre på og å analysere persontrekk i lys av hendelser innenfor familien og i samfunnet rundt dem. Det siste gjelder særlig tidligere generasjoner. Det at foreldrene vokste opp under andre verdenskrig og ønsket å være del av et samfunn i gjenoppbygging, trekkes frem som nøkkelhendelser i analysen. Det samme gjelder innstillingen om å ville herde barn som konsekvens av nettopp det å vokse opp i krig. Men de analyserer seg selv primært i lys av de nære relasjonene, samfunnet utenfor kommer i liten grad inn. Forfatteren og teoretikeren Sylvia Wynter skriver i artikkelen «Lady Nugent’s journal» (1967) om det hun kaller en tendens «to claim and reject that portion of our ancestry, that version of the past, that bolsters our stake in the present» (referanse i faktaboks). Wynter gjør i sitt essay en lesning av et historisk dokument, lady Nugents dagbok fra tidlig 1800-tall, et dokument som har hatt en sentral posisjon i Jamaicas kolonihistorie. Selv om Wynter skriver helt spesifikt om konsekvensene av kolonialisering, har utsagnet likevel overføringsverdi til andre kontekster. Wynter viser i sin lesning av teksten hvordan nettopp ætt eller familie og fortiden bearbeides i vår egen selvforståelse, og Wynters poeng er at man må konfrontere det ubehagelige for å kunne bearbeide det og endre det. Hvordan man kan endre traumer som videreføres i generasjoner er også et spørsmål i Søstre til evig tid. Søstrene peker på hvordan tragiske hendelser i familien tradisjonelt ikke har vært snakket om, at man har forsøkt å tie ihjel det vonde. Sånn sett er forestillingsrekken muligens søstrenes måte å forsøke å gjøre det motsatte: snakke om det, behandle det, anerkjenne det og forsøke å bearbeide det. Ved å bruke familien som materiale blir også skillet mellom det private og det offentlige noe utydelig. Vi får fragmenter av historien deres, «versions of their past», for å parafrasere Wynter, men hvem har valgt hva som blir med og hva som blir utelatt? I etterkant av forestillingen er det de kroppene som ikke er på scenen – søsknene og foreldrene spesielt – som trer tydeligst frem for meg.

Historier som virker

Mer enn søsterskapet er det familien som synliggjøres. En av brødrene sier i et av intervjuopptakene at han synes de er egoistiske. De reiste til London for å studere dans, og det livet var nok ikke en dans på roser. Han sier at han forstår valget deres, men at han fortsatt synes det var egoistisk. Det ligger noe mellom forventingen om at barn skal herdes og søstre som forlater sine eldre søsken som det kunne vært interessant å gå videre med. Det er punkter hvor deres ulike versjoner av fortiden ikke samsvarer helt, og det tenker jeg forestillingen med fordel kunne dvelt mer ved. Hvilke historier virker i hvem? Hvis vi som søsken er hverandres tidsvitner, men samtidig har ulike historier og oppvekst; hva betyr det? Det virker implisitt at det særlig er fortiden, de tidligere generasjonenes adferd som skal avdekkes og forstås, men jeg tror forestillingen dramaturgisk ville blitt mer interessant om jeg følte at det var mer på spill også for søstrene, at også deres valg ble lagt under lupen.