Å danse seg til balanse

Det var lenge usikkerhet om gjennomføringen av årets Dansefestival Barents etter smitteutbrudd i Hammerfest i ukene før. Størrelsen på festivalen var av en merkbar mindre skala enn tidligere, men programmet rommet likevel både urpremierer og tidligere premierte forestillinger. Problemene knyttet til den internasjonale pandemisituasjonen kom i størst grad frem gjennom bruk av flere filmvisninger enn vanlig og at enkelte av festivalens forestillinger tok i bruk semi-digitale løsninger. I tillegg var det tabubelagte i form av traumebehandling en tematisk rød tråd i årets festival.

Ute av balanse Kom jeg seriøst hele denne veien til denne festivalen for å se en forestilling på Zoom? Det var det jeg tenkte i løpet av de første ti minuttene av Finding the balance – changing the world av Divaine Damer. På storskjerm snakket ni aktører om avstanden de måtte finne seg i på grunn av pandemien. Her var nok tanken å lure oss til å tro at forestillingen skulle vises som en Zoom-samtale. Jeg gikk fem på og ble lettet da fire ansikter fra skjermen kom inn døren. At scenegulvet ble fylt av totalt fem kropper skapte en helt annen energi i rommet. Scenekunsten er virkelig avhengig av kropper i et rom.

Aktørene var alle kvinner fra Norge, Sverige og Russland. De fire russerne var med utelukkende via Zoom. Premisset for publikumsdeltagelse ble lagt etter at aktørene kom inn i rommet. Her måtte ulike personer i publikum være med og spille ulike personer aktørene hadde et minne om. Da Liv Hanne Haugen tok opp sin følelse av utilstrekkelighet i barndommen, spilte to personer i publikum foreldrene hennes. Deretter stilte jeg og andre publikummere oss i ring rundt henne og sa «vi ser deg» gjentatte ganger. Forestillingen tok utgangspunkt i å finne balanse ved å bearbeide traumer og minnet om gruppeterapi der erfaringer og opplevelser deles i bytte mot støtte.

Gestaltterapi, der formålet er å bevisstgjøre seg selv på egne følelser, reaksjoner og handlinger, ble tatt i bruk som metode. Som da Eva Ekengren fortalte at hun har for vane å overstyre de andre i søken etter orden i forbindelse med Divaine Damers arbeid med forestillingen. Ekaterina Bespalova blottla sin historie om vold i familien. Foruten traumebehandling var det også fokus på kvinnen, feminismen og søsterskapet – uavhengig om ens eget kjønn. Det resulterte i at det ble litt for mange emner å feste fokuset sitt på, og noen temaer forble hengende litt uforløst i luften.

Et stykke ut i forestillingen ble alle, ledet av tre nye gjesteaktører fra USA og Frankrike på Zoom, bedt om å lukke øynene og sende positiv energi til Barentshavet. Jeg blir alltid litt usikker i slike deltagende forestillinger, særlig når det kommer til å lukke øynene sammenhengende i tre minutter. Så i smug åpnet jeg øynene for å se om de andre fortsatt holdt øynene igjen. Det gjorde de. Instruktøren fra USA ba oss om å se for oss et renere naturliv i nærområdet. Jeg prøvde så godt jeg kunne.

Fordi forestillingen baserte seg såpass mye på aktiv deltagelse tok det litt tid før den kom ordentlig i gang. Mot slutten ble det fremført mer performative sekvenser som ikke krevde publikumsdeltagelse. Da det begynte å gå over i en tydeligere kunstnerisk form tok forestillingen brått slutt. Vi ble oppfordret til å henge igjen og ha en samtale med aktørene, drikke te og spise mandariner. Finding the balance – changing the world kom til kort i sin altfor sprikende dramaturgi. Aktørene forsøkte å fortelle litt for mange ting på en gang i litt for mange ulike uttrykksformer. Men som et forsøk på å bruke scenekunsten som en sosial happening der man skal oppleve å være en del av et fellesskap lyktes den langt på vei.

Urpremiere i fire forskjellige land samtidig Samarbeid over grensene gikk igjen i flere bidrag på festivalen. Out of Urgency hadde urpremiere i Finland, Russland, Sverige og Norge samtidig ved at dansernes rom og bevegelser ble flettet sammen gjennom streamingprogrammet OBS.Ninja. Programmet ga muligheten for å ta i bruk spiltscreens på direkten og manipulere bildene til å passe koreografien danserne utførte. Vekslingen mellom direkte bilder og forhåndsinnspilte videoer førte til at de teknisk ansvarlige spilte en aktiv rolle fordi bildene krevde redigering i sanntid. I hvert land brukte de fjær som felles rekvisitt, men bortsett fra det var scenografiene og kostymene på de ulike stedene egenartet. Det ble gjort et poeng av samspillet mellom kropp og teknologi hos de russiske dansernes enkle bevegelser som symboliserte potensialet i ny teknologi i møte med det menneskelige.

Norske Maya Mi Samuelsen satte vindturbiner og utryddelsestruede ørner i fokus i sin solo. Her opplevde jeg også å få en pause fra å se på bilder på lerretet og heller ta inn øyeblikket Samuelsen skapte i rommet vi befant oss i. Det må ha foregått på tilsvarende vis i de andre landene siden det samtidig som Samuelsen danset for oss også var en solo eller duett i de andre landene som vi ikke fikk se. Bildene på videoen på veggen bak Samuelsen viste naturlandskap og fiskeoppdrett langs den norske kysten. Samuelsen brukte en rødmalt tuba med samisk fargespekter som megafon. Hennes politiske tekst ble en brølete protest. Hun vekslet mellom å snakke norsk og engelsk. I én sekvens fremførte hun en orientalsk inspirert hårdans som kommer fra folkedans i Midøsten og Nord-Afrika. Samuelsen lot håret “danse” ved å bevege hodet frem og tilbake i sirkel og andre figurer i raskt tempo samtidig som hun brukte stemmen til å fremføre en samisk joik. Etter soloen var vi virtuelt koblet sammen med de andre landene igjen. Bildene gikk over til å vise de andre danserne i forskjellige utsnitt eller redigert slik at Samuelsens bevegelser ble videreført av en annen på video. Out of Urgency var en forestilling om de lokale stedene og hvordan globale trender påvirkes av og er i endring i vår tid. Opplevelsen av Out of Urgency var både god og nervepirrende i måten video og levende dans ble brukt. Opprinnelig skulle alle danserne vært i Hammerfest, men her var det hell i uhell med å finne en måte å aktualisere dansen i møte med teknologien og samtidig være klimavennlig.

Å traumatisere publikum og retraumatisere seg selv Thomas of Norway (Thomas Voll) sin forestilling When Boys Cry må ha vært festivalens mest jævlige, brutale og urovekkende forestilling. Det menes som en kompliment i denne sammenhengen. Men komplimenter kommer til kort i beskrivelsen av en danseforestilling som handler om selvopplevd overfallsvoldtekt. Det ble Thomas Voll utsatt for da han var 12 år. I etterkant av voldtekten har han slitt med traumer, spiseforstyrrelse og selvmordstanker. Da Voll fremførte When Boys Cry for første gang i 2016 var det hans måte å kommunisere til sin familie om overgrepet han ble utsatt for. Forestillingen skulle egentlig ikke turneres, men har gjort det siden 2016 blant annet gjennom Den Kulturelle Skolesekken.

Voll brukte et eksplisitt fysisk språk om voldtekten i forestillingen. Voldtekt mot gutter og menn er et tabubelagt tema. Å se Voll simulere sin egen voldtekt med ansiktet presset mot gulvet, munnen teipet fast med grå gaffa-teip og en hvit bokser dekket av blod var anstrengende og forferdelig å være med på. Det opplevdes litt som om jeg var vitne til en voldtekt, men i stedet for å bryte inn og stoppe det, var jeg stivnet fast. Det minnet meg om et mareritt når noe forferdelig skal skje og man forsøker å løpe uten at det man klarer å bevege seg. Pusten til Voll gikk fra å være frenetisk til å bli dyrisk. I enkelte partier brukte han sin høyre hånd som symbolet på overgriperen ved nærmest å bruke den som i figurteater. Håndens bevegelser viste oss hvordan overgriperen hvisket Voll i øret, gikk over gulvet, og vi fikk se hvordan han slo Voll i ansiktet og kvelte ham.

Artistnavnet Thomas of Norway henviser til den finske homoerotiske kunstneren Tuoko Laaksonens pseudonym Tom of Finland. Tom of Finland skapte det revolusjonære machohomofile bildet på 1970-tallet: tømmerhoggeren og menn i tettsittende lær. Tom of Finlands kunst ble ansett som pervers da tegningene hans først ble vist offentlig. Estetikken i kunsten feires i dag i enkelte subkulturer. Tom of Finlands kunst er blottet for det protestantiske, mørket og pietismen som ellers har påvirket den nordiske kulturen. Tegningene skildrer en grov seksuell praksis i grenselandet mellom det uskyldige og lekende. Det er også mellom det groteske og en grov seksuell kroppskrenkelse i møte med det lekende barnet Thomas of Norway også implementerer i When Boys Cry. Dansekunstnerens formål med forestillingen er å bryte tausheten om voldtekt av gutter og menn. Interessant nok er også When Boys Cry et forsøk på å vise til gutters sårbarhet og evne til å gråte som en protest mot en machokultur som skal vise barske, sterke og følelsesløse menn.

I den store sammenhengen I Lyden av stillhet var det utforskning av dissonans mellom det vi så og det vi fikk høre. Lyden av danserne Mari Bø og Maria Ulvestads bevegelser ble i starten tatt opp av kontaktmikrofoner på gulvet og forsterket til en lyd som minnet om øyeblikket et maiskorn hetes opp og “sprekker” til å bli et popkorn. Bø lekte med en kondensatormikrofon som ga lyd-feedback det ble musikk av. Vi fikk blant annet høre lyden av Bøs hår ved at hun gnisset det mellom fingertuppene. Her oppstod forvrengninger av lydvirkeligheten omgjort til et musikalsk lydbilde. Lyden av bevegelser i forbindelse med en jakke som hadde høysensitive mikrofoner festet på seg, produserte musikk i takt med Bøs bråe og flytende bevegelser. Bevegelsene ga utslag i ulike tonehøyder samt lydintensitet. Visningen var bare 25 minutter lang, men likefullt tydelig i sin utforsking. Fordi lyden som ble produsert oppstod i sanntid, og det ikke var bruk av noe forhåndsinnspilt, manglet den en oppbygning mot et høydepunkt i både bevegelse og i lydbildet.

Flere av forestillingene på festivalen var enkle og relativt sett liten i størrelse. Det skal jeg ikke holde mot arrangørene i det skrekkelige året 2020. Men det var noe underlig at festivalens lengde på fem dager ikke ble gjort om til for eksempel tre. Det som var tiltenkt som festivalens mest spektakulære forestilling var nok Duda Paiva Company og Figurteateret i Nordlands Joe5. Grunnet pandemiens restriksjoner måtte den vises som filmvisning.

Forestillingene om vanskelige temaer ble derfor mer synlige og i den større sammenhengen var de også viktigere å fokusere på. I tillegg til stormen som herjet i Hammerfest under mitt besøk var det også ekstrem nyhetsdekning av presidentvalget i USA. For min del ble festivalens fokus på traumer en påminnelse om hvor mange andre viktige nyheter samfunnet gikk glipp av, slik som flyktningsituasjonen eller andre uroligheter. Jeg ble fysisk slått ut av å se When Boys Cry, nesten som om jeg ble utsatt for et traume som vitne til et alvorlig overgrep. Jeg ble også minnet på hvor viktige de små visningene kan være i den store sammenhengen. Styrken i festivalens kuratering lå i å vise til dansens evne til å tørre å utsette seg for komplekse temaer i enkelt format. Det være seg traumer eller å gjennomføre en forestilling ved bruk av Zoom.