Teater som kunne vært fint

De siste årene har Feil Teater hatt suksess med sine satsninger på teater for yngre målgrupper. De har fått mye positiv respons på flere oppsetninger, i 2023 fikk de Heddaprisen for beste forestilling for barn for Nordpolen magiske trikketransport, og i 2025 var de nominert for Flukten fra botsen. Nylig fikk de rosende kritikk for ungdomsforestillingen Ikke en sånn historie. Det må derfor være lov til å si at de selv har bidratt til å bygge opp noen forventninger om egen virksomhet. I forestillingen Direktørens horrible komplott samarbeider de med det Buskerudbaserte Elvekompaniet, og det som kunne vært en forening av krefter, er blitt en svekkelse, og jeg lurer på hvor det har gått galt. Til tross for navnet er Drammens teater et kulturhus, ikke et teater i organisasjonsmessig betydning av ordet. Det er eid av Drammen kommune, men fungerer som en arena for konserter med populære artister og annen underholdning, blant annet spilles tv-programmet Kongen befaler inn på scenen. Bygningen er imidlertid imponerende nok. Det opprinnelige teatret ble bygget i 1870, 29 år før Nationaltheatret åpnet, etter modell av franske teatre. I 1993 ble teatret totalskadet i brann, men det ble bygget opp igjen basert på gamle tegninger og gjenåpnet i 1997. Som Feil Teaters tidligere juleforestillinger er denne gratis, og når jeg ser den et stykke ut i spilleperioden, er det blant annet fordi premierehelgen var lovet bort til organisasjoner som jobber med familier i Drammen. Prosjektet og tanken om å tilgjengeliggjøre teater på denne måten er demokratiserende og innmari sympatisk.

Direktørens komplott

Mens publikum venter i foajeen, kommer det plutselig et rop fra billettluken. Direktør Frederikke F. Fiffenfeldt (Stian Isaksen-Gihle) opplyser om at forestillingen er avlyst, ordføreren har nemlig nylig ansatt henne for å kutte kostnader, så nå har alle på teatret mistet jobben. Det gjelder også vaktmesteren (Ragnhild Gravem) som står i foajeen. Hun forbarmer seg over publikum og sier at hun har funnet et kart over teatret som viser et hemmelig rom. Sammen med barna i publikum finner hun ut at det hemmelige rommet befinner seg på loftet, og vi begir oss opp trappene selv om det står at det er adgang forbudt. Inne på loftet blir vi møtt av et rom fullt av gamle kostymer og spøkelsesscenografen Goffen (også Stian Isaksen-Ihle) som døde i en brann på loftet for 150 år siden, men som nå går igjen og tegner og lager scenografier. Når han får nyss om direktørens handlinger, oppfordrer han barna til å lage en historie som skal bli så bra at direktøren ikke kan annet enn å gå med på å sette det opp. Goffen har allerede laget en scenografi om Nordpolen, så fortellingen bør ha med Nordpolen å gjøre, men med enkle føringer fra skuespillerne, får barna foreslå ting som skal med i manuset. Forestillingen avsluttes i Nordpolen-scenografien til Goffen der det viser seg at ønsker kan gå i oppfyllelse. Scenografien består av «stalagmitter og stalaktitter», det som ser ut som istapper henger både ned fra taket og står opp fra gulvet. Rundt dette er det åpent loft, noe som understreker at vi befinner oss i Goffens scenografi og dermed en slags ønskeverden. Goffen ønsker at han skal bli levende eller i hvert fall få forlate loftet, alle barna får ønske seg noe i hemmelighet, og vaktmesteren ønsker seg at teatret ikke skal bli nedlagt. Når Goffen har gått og direktøren dukker opp igjen, har hun fått beskjed av ordføreren om at hun har kuttet for mye, og hun blir veldig rørt av redningsaksjonen med det improviserte manuset. Teatret er reddet og alle kan gå hjem.

Uoppfylte ambisjoner

Forestillingen fremstår ambisiøs, og mange av enkeltelementene har potensial, men resultatet kjennes uforløst, og målene forblir uoppnådd. Dette kommer både av at potensialet som legges til grunn ikke møtes i for mange av delene og at dette får ringvirkninger for hvordan helheten oppleves. Det er rett og slett for mange småting som halter, og det er ingenting overgripende som klarer å bøte på det. Forestillingen har sjarm og synlig vilje, og jeg skulle på sett og vis ønske at det var nok, men når hverken deler eller helhet kommer i mål, går det også utover hvordan jeg opplever at viljen er forvaltet. Et problem er at direktørens rollefigur og motivasjoner er utydelige. Hun tegnes som en superskurk og den snille vaktmesterens nemesis, men hvor slem er hun egentlig? Forestillingen heter Direktørens horrible komplott, men i streng forstand er det ikke snakk om et komplott. Her finnes ingen skjulte sammensvergelser – det er helt åpent at stillingsbeskrivelsen hennes innebærer å gjøre kutt – hun gjør kuttene på befaling fra ordføreren. Kuttet i kulturbudsjettet plasseres ikke i en større sammenheng, men internaliseres i denne ene onde personen. Én person er ofte roten til alt ondt i barnekultur og ikke noe dramaturgisk problem i seg selv, men her blir motivasjonene utydelige. Det er både uklart hvorfor hun har fått beskjed om å kutte og hva hun selv tjener på det. Det eneste hun virker oppriktig fornøyd med, er at Berit som jobber i billettluka og er glad hele tiden har mistet jobben. Fordi direktøren er slem, liker hun ikke glade mennesker, men utover det er det vanskelig å få grep om konsekvensene av kuttpolitikken annet enn at det er trist å miste jobben og stenge teatret. Det virker som prosjektets motivasjon er å vise hvor fint teater kan være og hvorfor det er lurt å ha teater selv om det koster penger. Hvorvidt vi trenger offentlig finansiert kunst eller ikke, er egentlig et kulturpolitisk komplekst spørsmål. Dette har Feil Teater og Elvekompaniet tatt hensyn til når de henvender seg til barn fra seks år, men de forenkler mye mer enn nødvendig. Jeg tror forestillingen undervurderer publikummet sitt når de tar så lett på formidlingen av forestillingens moral. For selv om jeg kan forstå at dette kan være komplekst materiale for en seksåring, så gir det ikke mening å gjøre det til forestillingens premiss om man ikke forklarer dette premisset bedre på et alderstilpasset vis. Et annet problem er at sceneteksten lover mer en forestillingen holder. På kartet som vaktmesteren har funnet, står det at loftet inneholder et rom med «teatermagi». Å si at noe er «magisk» er ganske sterk ordbruk som fordrer at noe føles uvirkelig, men de forventingene dette ordet skaper, innfris ikke. Det kjennes aldri som at det står noe stort på spill i fiksjonsuniverset, til tross for at utøverne forteller oss at det gjør det. Det har gått inflasjon i bruk av ordet «magi» i kultur for barn. I Feil Teaters Nordpolen magiske trikketransport blir ordet gyldig både fordi trikketransporten det refereres til ikke er en vanlig trikkelinje, men en som forflytter seg til Nordpolen, og fordi forestillingen lykkes med å få publikum til å føle at det som skjer, er et brudd med virkeligheten. I Direktørens horrible komplott vet jeg ikke helt hva teatermagien på loftet henviser til. Det er mulig det er spøkelset eller det at ønsker går i oppfyllelse der som er det magiske. Mer sannsynlig er det at de mener at teatret selv er magisk, men problemet med det er at «magi» da brukes i overført betydning, uten at denne betydningen tematiseres eller forklares på en måte som barn kan henge med på. Teater er jo ikke magisk, det er fiksjonelt, og det at vi kjøper det som skjer, kommer av at aktørene og publikum inngår en fiksjonskontrakt, men her blir premissene for fiksjonskontrakten for utydelige. Ideen om at teater er magisk, et egentlig innfløkt teatervitenskapelig argument, blir heller ikke forklart i tilstrekkelig grad. Det gjør at det blir vanskelig å få barna med på den metaforiske språkbruken. En tredje ting er at scenografien fremstår litt uforløst, og jeg har brukt litt tid på å finne ut hvorfor jeg sitter igjen med det inntrykket. For den ser uten tvil fin ut. Den er ikke spektakulær, men jeg liker godt måten den åpner for verdensbygging og fantasi uten å tette alle hullene. Samtidig opplever jeg den som kjedelig og som den gir publikum litt lite. Det er først etter en stund jeg skjønner at det ikke kommer av scenografien i seg selv, men om hvordan den blir brukt, og om måten barna får møte rommet på. Også her handler det om å love mer enn man kan holde. Når vi kommer inn på loftet og ser alle kostymene blir vi fortalt at det har en «wow-effekt» nesten før vi har fått tatt det innover oss. Det gjør at scenografiens faktiske effekt som undringsobjekt blir mindre. Noe av det samme skjer når vi mot slutten skal føres inn i Nordpolen-scenografien. Vi er blitt vist tegninger av den på forhånd før vi kommer inn i den, og det gjør at den ikke får tale for seg selv når vi kommer inn i den. Det gir god dramaturgisk mening å bli fortalt at dette er scenografi, og ikke et forsøk på å leke at vi er på selve Nordpolen. De har således lagt opp til en kompleks øvelse i fiksjonskontrakt og illusjonsbygging: Vi skal jo ikke late som om vi er på Nordpolen, vi skal late som om vi befinner oss på det loftet vi faktisk er på, men vi skal samtidig være med på at vi har med et spøkelse å gjøre, som nettopp er blitt levende igjen og som har skapt kulissene. Dette kommer de ikke helt i mål med å etablere. I tillegg er ikke Nordpolen-scenografien tilstrekkelig integrert i handlingen og spillet. Det er også litt forvirrende at den ikke ligner på de indre bildene man har av Nordpolen, som jo vanligvis tar form av åpne isøder og ikke det som ligner på en isgrotte. Det får meg til å tenke på Nordpolen i rommene i Feil Teaters tidligere juleforestillinger. Der har scenografien vært mye enklere, med hvite tepper langs veggene og hvitt gulv, men der har publikum selv kunnet skrive ned ønsker på lapper og henge dem opp. Den interaksjonen med scenografien var verdifull for opplevelsen, men her henger ikke handlingene og scenografien helt sammen. Vi trenger egentlig ikke scenografien for å ønske oss noe, og det oppstår for mange lag til at ønskesituasjonen forløses helt.

For store ord

Produksjonen bruker på denne måten store ord, men klarer ikke å møte disse ordene med resten av teatrets virkemidler. Når narrativet blir så enkelt som det er her, burde også de mer filosofiske premissene være like enkle. Her står ikke ambisjoner og utføring i stil til hverandre og synliggjør dermed hva de ikke får til. Kanskje faller de store ordene dødt til jorden fordi teater ikke er magisk, men menneskelig. Alle mennesker, kanskje særlig alle barn, har førstehåndskjennskap til at man kan late som man er noen andre enn seg selv eller at ønsker går i oppfyllelse, det er ikke magi, det er lek. Hvis man skal åpne for at teater er noe større enn dette, som kollektiv samhandling med forvandlende kraft (noe jeg er usikker på, men som forfektes av for eksempel Erika Fischer-Lichte), må det argumenteres for enten i rene ord eller som handling. Å gjøre disse tingene implisitt i en forestilling for et lite teatervant barnepublikum, gjør at man går glipp av å trollbinde dem, og ingen går ut overbevist om at teater er det kuleste som finnes eller at vi må sikre at teater finansieres over skatteseddelen. Jeg setter pris på at kompaniene som samarbeider her tar risiko og tenker stort, det gjøres for lite i norsk teater om dagen, og jeg skulle ønske de hadde ressursene som trengs for å forfølge ambisjonene helt i mål.

Ironisk nok er det forestillingen sier at teatret trenger, det de selv mangler. For det blir åpenbart at Feil Teater og Elvekompaniet har manglet ressurser til å gjennomføre sine egne ambisjoner. Manuset er for lite gjennomarbeidet, det begynner for stort og avsluttes for lite som om luften bare har gått ut av ballongen. De to skuespillerne gjør så godt de kan, men skulle gjerne ha hatt selskap av flere for å bygge løftet om komplott og magi på en mer interessant måte. Nå er spillet deres både flatt og hektisk. Scenografien har potensial, men har ikke den wow-effekten de selv later som den har. Publikumsinvolveringen er koselig, og barna er ivrige deltakere, men det er lite handlingsrom til å ta tak i det de kommer med, og noe av involveringen føles udynamisk. Forestillingen kommer til kort som hendelse, som barneunderholdning og som argument, men med tid, penger og mennesker kunne det blitt noe helt annet. Kanskje det er et argument i seg selv.