Sprikende talentsamarbeid

KonstKnekt er et talentutviklingsprogram der Vinterfestspill i Bergstaden på Røros samarbeider med Berliner Philharmoniker, et av verdens fremste orkestre. Gjennom programmet får unge, norske orkestermusikere undervisning av veletablerte, profesjonelle musikere, men også muligheten til å spille sammen med dem. KonstKnekt spiller på et gammelt rørosuttrykk. En knekt er en ung mann, og «konst» peker på ingeniørkunsten. Konstknektene var altså lærlinger i bergverksindustrien. Forholdet mellom mester – etablerte musikere med jobb i et fremtredende europeisk orkester, gjerne Berlinfilharmonien – og knekt – en musiker under utdanning i Norge – står sentralt Nylig inntok dette samarbeidet Operaen med to større kammermusikalske verk. De unge musikerne imponerte, men innsatsen fra de profesjonelle var sprikende.

Samspilt Kverndokk

Det første verket på programmet er Gisle Kverndokks The Silk Road (2017) for blåseoktett og kontrabass. Verket er en musikalsk reise langs Silkeveien fra Venezia til Kina, og musikken består av arrangementer av folketoner man kan tenkes å treffe på veien – alt fra en aserbajdsjansk folkedans til en kirgisisk lokk. Det er unektelig en viss risiko knyttet til en slik musikalsk oppdagelsesferd – arrangementer av folkemusikk kan lett skli over i noe uggent eksotiserende. Heldigvis opplever jeg at Kverndokk klarer å kombinere melodienes egenart med sin egen kompositoriske stemme. Det er for all del noe ukjent over den mongolske dansemelodien som utgjør nest siste sats, for eksempel, men han holder seg unna å gi musikken en ferniss av noe eksotisk og fremmed. Kverndokks musikk er krevende for hele ensemblet, med raske løp og sammenvevde melodilinjer, spesielt i obo og klarinett. Flere av satsene har også flere lange solopartier, ofte uten særlig akkompagnement. I denne fremførelsen er oktetten imponerende samspilte, selv om de ikke alltid er helt enig i ensembleklangen. Ofte har klarinettene en tendens til å legge seg som et teppe over resten av instrumentene. Den tørre akustikken på Operaens Scene 2 hjelper heller ikke med å samle ensemblet. Her og der skorter det også litt på presisjonen, som i de oppadgående motivene som innleder den iranske folkemelodien i femte sats. Det er flere fine prestasjoner fra musikerne, og her må førstefagottist Diego Chenna trekkes frem. Han viser et stort teknisk og musikalsk overskudd i den langstrakte og sirlig ornamenterte soloen som rammer inn tredjesatsen. Også de to oboistene Sigurd Greve – nylig ansatt andreoboist i Oslo-Filharmonien, og tidligere deltaker i programmet – og knekt Thomas Hjertaker imponerer med letthet i spillet og presis artikulasjon. Samtidig er det også gjennomgående suspekt hornspill fra førstehornist Stefan de Leval Jezierski, mangeårig hornist i Berlinfilharmonien. Han spiller gjennomgående upresist, underintonert og med presset klang. Det er synd, for hans kollega på andrehorn, knekt Yngve Abelvik, er stødig som bare det.

Uengasjert Brahms

Balansen er også litt svak i det andre verket på programmet, Brahms Strykekvintett i G-dur op. 111. Til tross for heroisk og vakkert cellospill fra knekt Amalie Thing Helseth, er den brusende åpningen tafatt og lite samlet. Den symfonisk anlagte førstesatsen mangler varme og fylde, og ensembleklangen er noe vag og usikker. Enkeltvis er de musikalske prestasjonene likevel solide. Andrefiolinist og knekt Victoria Lewis er et godt bindeledd mellom fiolinene og bratsjene. De to bratsjistene Walter Küssner og Andreas Grimstad, henholdsvis mester og knekt, spiller glimrende, spesielt i de mer bratsjdominerte partiene som åpningen av den langsomme andresatsen. Andre sats preges av langstrakt og lyrisk melankoli, men samtidig er det en aggressivitet i spillet til førstefiolinist Luiz Coelho, som også er førstefiolinst i Berlinfilharmonien. I tillegg spiller han gjennomgående med noe variabel intonasjon. Han stikker seg ut litt for ofte, og med førstefiolin som den mest fremtredende stemmen, blir det et problem, og han klarer ikke å samle ensemblet rundt den samme musikalske ideen. Heldigvis bedrer det seg i de to siste satsene, og Coelho er med og drar i samme retning. Likevel savner jeg mer driv og intensitet i disse satsene – det løsner ikke før helt til slutt i siste sats, hvor musikken plutselig blir til en forrykende ungarsk dans.

Besnærende samspillpedagogikk

KonstKnekt er et spennende prosjekt, og muligheten til å bedrive nettverksbygging med musikere av dette kaliberet er ikke til å kimse av. Konkurransen om jobber i profesjonelle ensembler blir stadig mer tilspisset, og det gir mening å jobbe med å åpne opp den internasjonale musikkverden for norske musikere. Ifølge programmets egen nettside er det engasjert 15 mestere og sju knekter på ulike blåse- og strykeinstrumenter. Det er altså et stort pedagogisk apparat som er satt i sving, og jeg synes tanken om å lære gjennom samspill er besnærende. Det å spille et instrument er et også håndverk, og da er ikke tanken om mester og lærling langt unna. Gjennom kammermusisering burde man ideelt sett kunne få det beste ut av alle musikerne, en blanding av erfaring og lærevillighet. Samtidig er jeg ikke helt overbevist etter denne konserten. De unge musikerne spiller som bare det, og det lover i og for seg godt. Derimot synes ikke alltid interessen og innsatsen fra de profesjonelle samspillspartnerne å være helt på topp.