Musikkhistoriens vakreste massemord

Elektraåret 2023 har kommet til veis ende. Etter sju forestillinger av Ole Anders Tandbergs bekmørke produksjon i Bjørvika og Dmitri Tcherniakovs grufulle kammerspill i København, er det en konsertant fremføring i Bergen som står for tur. I Elektra med Bergen Filharmoniske Orkester og dirigent Edward Gardner står musikken i høysetet. Uten en fullscenisk innpakning blir orkesteret – i enda større grad enn ellers – en egen karakter i dramaet, en vegg av lyd som både understøtter og motsier sangerne. Med et jevnt over strålende solistlag, er Harmoniens Elektra en skjellsettende opplevelse.

En isolert historie

Richard Strauss og Hugo von Hofmannsthals Elektra er basert på Sofokles’ tragedie med samme navn. Flere år før operaen begynner har Klytaimnestra, dronningen av Mykene, tatt livet av sin mann Agamemnon. Sønnen Orestes har hun sendt i eksil, og datteren Elektra – som elsket sin far ubetinget og høyt – må bo med hundene i borggården. Bare datteren Krysotemis fortsetter å bo i slottet, innesluttet og lengtende etter et slags normalt liv. Elektra fantaserer stadig om morens død, men det er kun Orestes som kan utføre hevndrapet. I den greske sagnverden er historien om Elektra en del av et større dramatisk nettverk som strekker seg mange generasjoner frem- og bakover og til siden: Klytaimnestra tok livet av Agamemnon fordi han – på vei til krigen i Troja – ofret deres datter Ifigeneia for å få gode vinder over Egeerhavet. Trojanerkrigen på sin side ble satt i gang da den trojanske prins Paris røvet med seg den skjønne Helena, Klytaimnestras tvillingsøster. Agamemnon tilhører også atrevsslekten, en slekt som er omhyllet av forbannelser, grufull vold og incest. Orestes’ drap på Klytaimnestra er også det som bringer frem det athenske folkestyret. Så vel som en fortelling om drap og vold gjennom generasjoner, er historien om atrevsslekten også historien om rettsstatens fremvekst.

Ingenting av dette er nevnt i Strauss og Hofmannsthals Elektra, og det er som om operaen eksisterer helt utenfor den mytologiske konteksten. Historien foregår helt isolert, uten noen fortid eller fremtid. Selv om Hofmannsthals psykoanalytisk ladede libretto og Strauss’ komplekse musikk kommer med andre nyanser, er Klytaimnestra skurken og Elektra helten i operaen. De fremstilles ikke som de kompliserte kvinnene som finnes i de greske kildene. Heller enn å være en del av et større nettverk av historier, blir operaen et grufullt nærstudium av hat og dødsdrift i nære relasjoner.

Det blottstillende konsertformatet

Egentlig skjer det ikke så forferdelig mye i Elektra – intensiteten kommer fra Hofmannsthals billedrike tekst og Strauss’ musikk. Handlingen domineres av monologer og dialoger, og selv om drapslysten lyser ut av øynene på Elektra, forholder hun seg for det meste i ro. Kanskje er det dette som gjør at Elektra funker såpass bra i konsertversjon. Det er noe blottstillende ved konsertant opera. Plutselig er det ingen sceniske elementer eller en regissørs tolkning å spille med eller mot, eller for så vidt gjemme seg bak. Musikken står igjen, uten å måtte dele oppmerksomheten med andre, tilstøtende kunstarter. Denne fremføringen i Grieghallen har i alle fall denne blottstillingen som sin største styrke. Musikk og tekst får tre frem i all sin skrekkelige kompleksitet og groteske skjønnhet, godt hjulpet av Harmoniens glimrende orkesterspill. Allerede før konserten begynner, blir jeg slått av hvor enormt orkesteret er. De sterkt utvidede stryker- og blåserseksjonene tar opp nesten all ledig plass på scenen, og det er noe overveldende i bare å se dette monsterorkesteret fremfor seg. At orkesteret i fremførelser av akkurat Elektra er veldig stort er ikke noe nytt – det er vanskelig å unngå å nevne det i anmeldelser – men det føles enda større og mer imponerende når det ikke er presset ned i en orkestergrav. Plutselig får man en helt annen oversikt over hvordan lyden farer mellom de ulike instrumentgruppene.

Innhopp nummer to

Opprinnelig var det Kirill Petrenko, Berlinfilharmoniens sjefsdirigent, som skulle dirigere denne konserten. Da han fikk et illebefinnende rett før prøvestart hoppet Harmoniens egen sjefsdirigent Edward Gardner inn i stedet. Det er ikke første gang han har hoppet inn for å dirigere Elektra i år – da Petr Popelka ble syk rett før siste forestilling i Oslo, var det også Gardner som reddet dagen – men i det minste fikk han ledet alle prøvene denne gangen. Dette er en Elektra som går til ytterpunktene. I de store mellomspillene gjaller orkesteret gjennom Grieghallen, og de spiller det reimer og tøy kan holde. Det er sterkt, men samtidig balansert – ingen instrumenter stikker seg frem uten at det er meningen, og klangen er helt fantastisk. Hornene især spiller med en sjelden, gylden homogenitet. Samtidig synes Gardner ekstremt opptatt av å ikke overdøve sangerne. Styrkegraden tas ned flere hakk så fort en sanger åpner munnen, og selv om jeg opplever det litt ekstremt til å begynne med, finner han en fin balanse. Det at orkesteret er på scenen gjør det også mye lettere å overdøve sangerne. Det er en disiplin i spillet til Harmonien, selv når de slippes helt løs, men også en enorm kontroll og evne til å letne opp når det er nødvendig. Gardners tolkning plasserer seg et sted mellom Petr Popelkas homogene elastisitet i Oslo og Thomas Søndergårds mangehodete, sprikende orkestertroll i København.

Stødig og tilstedeværende sang

Sanglig er også denne fremføringen sterk. Jevnt over utmerker alle solistene seg med tydelig tyskuttale og en fin tilstedeværelse i dramaet – de står ikke bare og leser noter, som ofte kan være tilfelle i slike konsertante oppsetninger. 2023 har også vært et solid Elektraår for sopran Hedvig Haugerud. Hun har sunget mindre roller i alle de tre ulike oppsetningene jeg har sett, og har gjort et stort inntrykk. I den lille dobbeltrollen som Fjerde tjenestepike og Slepbæreren synger hun med fylde og teknisk sikkerhet, spesielt i høyden. Sopran Jennifer Holloway er rørende som Krysotemis, og hun synger med en sjelden nyanserikdom og med store dynamiske kontraster, helt ned til det aller svakeste i enkelte partier. Hun bruker også rytmene i musikken helt bevisst for å underbygge følelser og stemninger. Det er absolutt velsunget og gripende, men det som imponerer meg mest er hvor gjennomtenkt hun er i formidlingen av musikken. Mezzosopran Tanja Ariane Baumgartner synger vakkert som Klytaimnestra, en rolle som ofte kan fremstå mer som en grotesk sketsj enn noe annet. Problemet er at tolkningen hennes ofte kan bli litt anonym, hun går liksom ikke langt nok i noen slags retning. Ordene og Strauss’ melodiske konturer får komme frem på et imponerende vis, men jeg får likevel ikke et inntrykk av hvem hennes Klytaimnestra er. Elektra har vært en av sopran Iréne Theorins viktigste roller i over et tiår, og man hører hvor kjent hun er med denne musikken. Samtidig kommer hun med en friskhet og en spontanitet i rollen. Det viser hun spesielt i den store åpningsmonologen, hvor hun i tillegg til å synge imponerende sterkt også er sårbar og menneskelig. Dette partiet kan lett bli ensformig og ropete, men hun er ikke redd for å synge så svakt at det nesten ikke er hørbart. Samtidig sitter den høye C-en mot slutten som en kule midt mellom øynene – det er en fryktinngytende, menneskelig kraft i sangen hennes. I «Was bluten muss», når Elektra fantaserer om sin mors blodige henrettelse, er hun så altoppslukende intens at jeg helt glemmer å puste. Theorin får frem både aggresjon og sårbarhet. Scenen med Iain Patersons Orestes har en grotesk, ukomfortabel skjønnhet ved seg, men jeg tar meg i å savne sarkasme og bitterhet. I scenene med de andre rollefigurene, spesielt Krysotemis og Klytaimnestra, er Elektra uforskammet og frekk, og jeg skulle ønske disse kvalitetene også kunne skinne gjennom her. Det munnrappe må litt for ofte vike for velklang.

Tolv måneder i sjelens barnehage

Elektra åpner opp en dør inn til menneskesinnets aller mørkeste avkroker – «sjelens barnehage for de aller mest voksne følelsene», som dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby kalte det før premieren i Oslo. Denne sjelens barnehage er en krevende plass å oppholde seg. Samtidig er det noe befriende, nesten vakkert, ved å være omgitt av slik ubønnhørlig håpløshet. Ting suger, og det må man bare innfinne seg med.

Dette er en opera man ikke kan unngå å bli oppskaket av, med en opprørende libretto og musikk som er blant det vakreste og mest groteske som noensinne er skrevet, på en gang.