Solidaritet i praksis

Alle snakket om Arnfinn Nesset tidlig på 1980-tallet. Ikke minst fordi han var så vanskelig å forstå. Hvordan kunne denne anonyme, hyperstreite fyren, som så ut som han hadde ankommet i en tidskapsel fra 50-tallet, ta livet av så mange gamlinger? Hvorfor? Hvordan fikk han tak i dette middelet, Curacit, som gjorde at folk sluttet å puste? Hvorfor tilsto han, i politiavhør, flere drap enn han kunne ha begått? Hvorfor snudde han 180 grader i retten? Hvem var han egentlig, utover å være bestyrer ved et sykehjem i ei lita bygd i Trøndelag? I skolegården mimet de den hengslete, sammensunkne, bebrillete mumien. Vitsene florerte. På folkemunne ble Curacit til Nesquick. Selv Adolf Eichmann gikk det jo an å forstå: En uunnselig grå byråkrat som bare gjorde jobben sin. Men Arnfinn Nesset sa ikke en gang det. Han bare satt der, tynn, lut, gråbleik, i en litt for stor dress som han hadde sydd selv. Et forsøk på å hjelpe ham på vei ved å antyde at barmhjertighet kunne være en mulig intensjon bak de mange drapene avviste han med sin taushet.

Stemmer, ansikter og kropper

Det var han vi snakket om. Ingen skjenket kollegene hans på Orkdal alders- og sykehjem en tanke. Men nå har regissør Nina Wester og Turnéteatret i Trøndelag gitt dem stemmer, ansikter og kropper. Rommet, skapt av scenograf Daniel Åkerström Steen, er som snytt ut av et klassisk 1970-talls sykehjem, med seng, møtebord, kontoravlukke med telefon, pausekrok og ren sone. På veggen henger det klassiske broderiet med «Velkommen til oss». Her myldrer tre pleiere med ulik plassering i hierarkiet omkring mens de utfører de daglige arbeidsoppgavene mens det sakte men sikkert går opp for dem hva som skjer i det skjulte. Skjebnen til alle som lå i sengene sine eller stabbet rundt i gangene med sine rullatorer var jo uansett beseglet, men plutselig ble det påfallende høy aktivitet på den røde varsellampen, og innimellom passerer en vag silhuett forbi. Oppbyggingen av Mistanken minner om et brechtsk lærestykke i sin veksling mellom realistisk samspill bak den fjerde veggen og direkte henvendelser til publikum. De tre pleierne er perfekt castet med Elisabeth Matheson som den stramme, litt stressa sjefssykepleieren, Ingunn Beate Strige Øyen som den godslige, rappkjefta, erfarne hjelpepleieren og Line Heie Hallem som den unge, nyansatte, usikre pleieassistenten. Resten av rollegalleriet, som tilsynslege, styreleder, forsvarsadvokat og ikke minst: pasienten og den gamle sjømannen Olaf, bekles av Turnéteatrets eneste fast ansatte skuespiller, Tore B. Granås. Alle har liksom landet i sine roller. Det går i bredt trøndersk over hele fjøla, og jeg kjenner at skuldrene raskt senker seg og at jeg trygt kan hengi meg til det som utspiller seg foran øynene mine.

En større historie

Typisk nok er det den nyansatte pleieassistenten, den med minst erfaring, men dermed også den med det potensielt skarpeste blikket, som først fatter mistanke. De to andre pleiernes reaksjoner følger et forutsigbart mønster relatert til deres posisjoner i hierarkiet. Den øverste i hierarkiet, tilsynslegen som bare er innom, hører ikke på det øret. Det hele avsluttes, også i Brecht-stil, med rettssaken hvor de som har skoa på også er de som henges ut og utsettes for den største mistanken. Alt dette spilles ut på en måte som bærer i seg en større historie, om den som påtar seg den største byrden og ofte ender opp som taperen: varsleren. At Arnfinn Nesset ble dømt, hjelper ikke i denne sammenhengen. Det var han som fikk all oppmerksomheten og som endte opp med å bli satt fri lenge før dommen var ferdigsont på grunn av god oppførsel. Tilbake satt de tre pleierne som ingen brydde seg om. Og den gangen fantes det ikke noe team av krisepsykiatere som sto klar til å rykke ut.

Sorg og raseri

Dessverre faller noen av de ellers svært velspillende aktørene innimellom for fristelsen til å bli melodramatiske. Når Line Heie Hallem i en av de siste scenene går i fistel og hever stemmen i sorg og raseri, går det på tvers av det jeg opplever er intensjonen i måten dette stykket er bygd opp på. Skuespillerens sterke følelser går påfallende ofte på bekostning av publikum. Spektakulær gråt på en scene har en tendens til å kapsle oss som sitter og ser på inn i en slags likegyldighet. Det er forståelig at det tys til et sånt virkemiddel, man vil jo gjerne vise hvordan dette har gått inn på de som befinner seg nederst i hakkeordenen. Min påstand er at det er unødvendig og i verste fall virker mot sin hensikt. En mer lavmælt, kanskje sindig trøndersk, oppsummering av det pleiemedhjelperen har vært gjennom vil potensielt virke mye sterkere. Heldigvis er resten av forestillingen trofast mot den mer distanserte og likevel innlevde spillestilen som denne historien fordrer. Påminnelsen om eksistensen av disse modige menneskene, læringen og solidariteten som ligger i den, og den usentimentale, ujålete måten det stort sett spilles ut på, gjør Mistanken til en viktig forestilling. At den snart skal vidt og bredt omkring i det trønderske innlandet, kan forhåpentligvis bidra til å hele de sårene som visstnok fortsatt er der.