Sjeldent vellykket temateater

På Røstad i Levanger lå det en spesialskole for evneveike. Dit ble de sendt, de som ikke passet inn i skoler, lokalsamfunn eller familier. Slike spesialskoler fantes i hele landet for dem man kalte abnorme, åndssvake, evneveike eller idioter. Det er den historiske og dokumenterbare rammen for Nina Westers skuespill IDIOT! Men forestillingen har ambisjoner utover det dokumentariske. Den har funnet et eget scenespråk som gjennom sterke karakterer og et imponerende og presist fysisk spill skaper en scenisk letthet. Det er forestillingens uanstrengte lekenhet som gir oss nøkkelen inn til de låste rommene.

Barnas perspektiv Hva Norge som samfunn gjorde med dem som faller utenfor vårt normalitetsbegrep var lenge en fortiet skamplett i vår historie. Men IDIOT! holder seg ikke bare til fortidens synder. I et vekselspill mellom vår tid og fortid viser den hvordan utfordringene fortsatt finnes.

Scenografien til Ingvild Rømo Grande er basert på store byggeklosser fra et moderne lekerom. De brukes til å bygge rom, landskap, hemmelige gjemmesteder, talerstoler og profilen til spesialskolen. De flyttes hele tiden rundt av skuespillerne selv. Løsningen fungerer både til å la oss se forestillingen fra barnas perspektiv og til å trekke forestillingen inn i vår samtid.

Tett og presist I en av de mer effektive regi og tekstløsningene jeg har sett i ny norsk dramatikk flettes forskjellige skjebner og fortellinger sammen til et hele. Det veksles mellom forskjellige fortidsbilder og nåtid mens skuespillerne hele tiden går ut og inn av de forskjellige rollene. De spiller barn og voksne, foreldre og myndighetsskikkelser. Live Strugstad er kreditert som koreograf i denne forestillingen uten dans. Det er naturlig å tro at hun både har bidratt til smidigheten i alle de lynraske overgangene og kroppsspråket til skuespilleren der de lynraskt skifter mellom karakterene. Det er i tilfelle et svært vellykket samarbeid. Det er sjelden man ser fysisk spill og kroppsholdninger løfte tematikk på dette viset.

På nåtidsplanet møter vi en krevende, muligens feildiagnostisert gutt med reguleringsproblemer og utslitte foreldre som prøver å holde sammen mens de fortvilet slåss mot Systemet for å få riktig hjelp. Mats Gukild spiller gutten med den uregjerlige energien samtidig som han presist tegner andre personer. Marte Mortensdatter Steinholt demonstrerer scenisk autoritet der hun på samme sterke vis veksler mellom å spille moren i nåtid og krigsbarnet i fortiden. Nettopp disse skiftningene mellom å være et av barna og så stå der som de voksne autoritetene gir forestillingen nerve og sammenheng. Det samme ser vi i Tore B. Granås’ såre skildring av en feilplassert dyslektiker og hjelpeløs far. Grepet viser oss linjene mellom generasjonene og historiene. Det viser hvordan traumer blir til.

Realisme som kunst Ingunn B Øyen spiller en karakter i to faser. Vi møter henne som eldre kvinne på et hjem, en kvinne som har trukket seg inn i minner og nødig vil komme ut og spise kjøttkaker med de andre. I tilbakeblikk får vi hennes historie, tryggheten i familien før hun sendes til en forvirrende spesialskole. Hun klamrer seg til dukken sin og rekker så vidt å forelske seg før kjæresteparet splittes og hun steriliseres. Ingunn Beate Strige Øyen gir oss jenta og den eldre kvinnens liv i et fint, presist spill og kroppsspråk. Her unngås de lettvinte klisjeene. Hun og ensemblet ellers gir oss portretter, ikke karikaturer.

Nina Wester har æren for både tekst og regi. Her er ingen enkle løsninger, hverken i virkeligheten som skildres eller på scenen. Spesialskolene er historie, utfordringene består. Fra en anmelder som kjenner disse utfordringene litt for godt fra eget liv: Kanskje gjør det meg inhabil. Jeg tror det gjør meg mer habil.

Dette er en viktig forestilling, preget av både respekt for menneskene på begge sider av problemet og finstemt kunstnerisk arbeid. Turneteatret i Trøndelags forestilling burde gis på resept til alle traumatiserte og til alle som jobber i feltet.