Påstander om levd liv

Den historiske romanen Kniven i ilden av Ingeborg Arvola forteller om den kvenske Brita Caisa Seipajærvis innvandring fra Finland til Norge på 1850-tallet. Romanen, den første i en trilogi, mottok Brageprisen i 2022 og ble en bestselger. På oppdrag fra Riksteateret og Kventeatret har Cecilie Mosli dramatisert og regissert fortellingen som nå skal turnere over hele Norge. Når forestillingen begynner, står Brita Caisa Seipajærvi (Lena Kristin Ellingsen) omsvøpt i et delvis gjennomsiktig, brunt sceneteppe. Henvendt mot publikum innleder hun historien om seg selv. Hun er den vakre kvinnen som smiler fram sola og som nå må reise og starte livet på nytt. Bak henne og teppet kan man skimte de fem andre skuespillerne og scenografien (Milja Salovaara) som består av en installasjon av hvite fugler i V-formasjon på en sort opphøyd treplatting foran en oransje metallisk bakvegg. Når handlingen dras i gang, slippes sceneteppet, og scenen blir full av liv.

Stemningsfullt formspråk

Brita Caisa legger ut på vandringen sammen med sine to sønner, Heikki (Pernille Sandøy) og Aleksi (Arthur Hakalahti). Hun skal til Ishavskysten for å finne en fisker hun kan slå seg sammen med. På veien helbreder hun syke mennesker med de varme hendene sine som hun har arvet av bestefaren sin. På en av gårdene der de søker arbeid på veien, møter hun den gifte, men barnløse, Mikko (Ivar Beddari). Allerede fra første øyekast ser publikum at Brita Caisa vil ha Mikko. Og han er ikke vond å be. Kort fortalt forlater Mikko kona si for Brita Caisa, noe de blir dømt til fengsel for i forestillingens siste scene. Etter at sceneteppet faller, blir tøystykket pakket sammen av skuespillerne og omgjort til en bylt som forestiller en syk mann Brita Caisa helbreder. Handlingen etablerer med dette forestillingens formspråk på effektivt vis. Bylten ligger foran på scenen framfor et varmt lys som gir assosiasjoner til et bål. Lysdesignet (Martin Myrvold) er stemningsfullt og elegant, og bidrar aktivt til historiefortellingen uten å ta for mye plass. På samme måte som sceneteppet blir installasjonen av fuglene ladet med ulik betydning gjennom forestillingen. Den dyttes og trekkes rundt i spill og brukes blant annet som båt, reinsdyr og sauna, men den figurerer aldri som fugletrekk, som den helt konkret forestiller. Konstruksjonen er fin å se på og gir skuespillerne noe å spille med, men jeg forstår ikke hva den betyr. Der den metalliske bakveggen kan leses både som horisont og låvevegg, kommer man ikke utenom fuglene som konkrete figurer. Det blir forstyrrende for meg fordi jeg ikke klarer å koble fuglene til handlingen og scenebildet ellers. Scenografien følges av et lydbilde (Andreas Vidhammer) som begynner abstrakt, med rytmisk musikk (Arve Henriksen og Ida Flåten Kampenhaug) som understreker de ulike stemningene. Men den brukes også som lydkulisser, og særlig er havet tydelig til stede, som del av musikk og alene. I tillegg synger og joiker skuespillerne. Deres sang blir særlig brukt som uttrykk for sorg. Det fungerer fint. Det er mye spennende i lydbildet, og det bidrar til å skape indre bilder. Jeg synes det er særlig vellykket der musikken og naturlydene glir over i hverandre. Det kler forestillingen godt. Samtidig kunne lydbildet med fordel vært brukt med litt mer måtehold. Bassen over høyttalerne akkompagnerer ofte allerede store følelser på scenen og flater ut dramatikken heller enn å gi den dybde. Det blir litt for stort litt for ofte. Der scenografien skaper et abstrakt rom, har Salovaara designet mer konkrete og typete kostymer. De fyller scenebildet med taktilitet og detaljrikdom. Også kostymene brukes aktivt i spill og markerer karakterskifter for skuespillerne som veksler mellom ulike roller. Her er det frakker og store luer som tas av og på, skinnsko og naturhvite skjorter. Kostymene er tydelig historiske, og jeg antar at de etterligner stilen i området rundt Neiden på 1850-tallet. Det er interessant at Salovaara har brukt kostymene til å forankre handlingen på et tidsbestemt sted, mens hun har benyttet seg av et mer abstrakt formspråk i scenografien. De ulike visuelle og auditive elementene trekker forestillingen i ulike retninger. Hver for seg er de interessante og stemningsfulle, men som helhet slår de hverandre i hjel.

Tidens problem

Kostymene og lydbildet knytter oss til et sted, mens teksten plasserer oss i tid. Det gjøres både ved bruk av korte, informative replikker som: «Høst!» og lengre, beskrivende monologer som: «Den knapt synlige novembersola bryter fram fra skyene over fjellene og får alt til å gnistre». Likevel får jeg ikke grep om forestillingens tid. I denne forestillingen varer våren så lenge den trenger for at scenen skal få utspilt seg ferdig, før den blir avløst av en ny årstid som tvinger Brita Caisa til å flytte på seg igjen. At nettopp årstidene er så førende for reisen, kunne med fordel vært tydeliggjort for å knytte historien tettere opp til kulturen på en mer organisk måte. Monologene har et skriftlig preg, og Brita Caisas språk er fullt av romantiske skildringer og metaforer. Gjennom disse får vi direkte tilgang på hennes indre liv og blikk. Monologene er ofte patosdrevet og motstandsløse, og mer enn én gang i løpet av stykket fylles Ellingsens øyne med tårer. Dialogene er kjappere, med noe mer friksjon. Her er det også innspill av kvensk, sånn at også språket er representert og presentert, kanskje også for å minne publikum om hvordan det kan ha hørtes ut når de historiske skikkelsene snakket. Det tekstdrevne får motvekt i noen gjentagende, koreografiske deler (Eva Svaneblom). Den frontale, nesten synkrone koreografien minner om arbeidet til Pina Bausch. Den blir særlig brukt hver gang de er på reise, enten på ski eller til beins. Sex-scenene har blitt omgjort til dansesekvenser som fungerer overraskende godt innenfor forestillingens formspråk. I en så teksttung forestilling bidrar koreografien til noe etterlengtet kroppslig og umiddelbart. Men som del av helheten lander de koreografiske partiene et sted mellom handlingen og brudd, og de kjennes tidvis påklistret. Skuespillerne gjør en god jobb med å mestre de ulike modusene. De skaper liv og dynamikk innenfor rammene selv om jeg savner at de hadde fått mer rom til å fargelegge karakterene. Likevel finnes det glimt av runde karakter, og særlig synes jeg Arthur Hakalahti har klart å gi Aleksi en fin karakterutvikling fra naiv gutt til prøvende mann. Han fortjener også skryt for en lang monolog om fisket som gir assosiasjoner til Peer Gynts bukkerittet. Ved å ta seg god tid og plass blir historien engasjerende.

Pliktoppfyllende

Når forestillingens siste scene spilles, må jeg innrømme at jeg har falt av. Mikko blir dømt til 50 dagers fengsel, mens Brita Caisa blir dømt til 20 dager. Brita Caisa forteller oss at det likevel er henne Mikko ser på når han blir rodd vekk, hun har vunnet ham. Lydbildet er skrudd helt ned, alle skuespillerne er på scenen, og det legges opp til at dette skal være et stort, følelsesladd øyeblikk. Men jeg føler ingenting. Kanskje fordi jeg aldri var i tvil om at de ville og skulle få hverandre, og litt fordi jeg ikke forstår konsekvensene av fengslingen. Slutten kjennes litt utilfredsstillende, og jeg er redd hensynet til boka har veid tyngre enn forestillingens indre logikk.

Jeg sitter igjen med en følelse av at forestillingen har to ambisjoner som konkurrerer innad i verket. For det første skal den fortelle den romantiske historien om forbudt kjærlighet. For det andre skal den formidle deler av den kvenske historien og kulturen til et bredere publikum over hele Norge. Tradisjonelt sett har vært liten plass til kvenske historier på norske scener. Det kan bidra til at den ene historien som er plukket ut til å reise Norge rundt, må representere noe mer enn seg selv. Jeg tror det fører til at forestillingen blir pliktoppfyllende og skal tjene både det historiske materialet og romanen. Det fører til at jeg mister grep om forestillingens tid og karakterenes utvikling. Jeg liker de livlige og fine skildringene av fiske, sauna, reinsdyr og vandring, men det blir ikke så mye plass igjen til å utbrodere og leve med karakterenes utvikling og vekslingen mellom å være fastboende og på reise. Jeg får ikke noen egentlig følelse av naturen, årstidene som skifter og relasjonene som utvikler seg, det blir bare framsatt som påstander.

Det er mye godt håndverk i denne forestillingen. Jeg savner likevel en helhet som dveler mer ved karakterene og historien, heller enn pliktskyldig å fare videre i handlingsforløpet. Kombinasjonen av mye informasjon, metaforrikt språk og tidsriktige kostymer, gjør at forestillingen får et litt museumsaktig preg der jeg ikke blir invitert helt inn, men blir kjent med universet på overflaten.