Kärleken är som att tillbe en wonky gud

Det er ganske mange andre russiske forfattere jeg setter høyere enn Tolstoj. Han har liksom aldri vært den hvite litteraturdudens gud på samme måte som Dostojevskij, og han har ikke skrevet like lysende som Nabokov. Likevel synes jeg at jeg har møtt romanen Anna Karenina om begjær, kjærlighet og utroskap og hvordan følelser står i konflikt med samfunnets normer i 1870- tallets russiske keiserdømme i utallige versjoner. Jeg har lest den, og jeg har sett ulike bearbeidelser som film og teater. Romanen er en murstein som innimellom går seg vekk i den russiske aristokratiet, men som også viser frem kjærlighetens uredelige krefter og hvor lett man går seg vekk og vill i pasjon. Nå har regissør Maren Bjørseth tatt romanen til Oslo Nye Teaters scene Centralteatret, i en dramatisering av britiske Helen Edmundson. Anna Karenina (Ine Marie Wilmann) og Levin (Eivin Nilsen Salthe) kommer ut på scenen kledd i svarte dresser og setter seg ned på kanten av scenen. De ligner konferansierer på en vilkårlig tech-konferanse. Anna forteller oss at dette er hennes historie, og Levin smetter inn at det også er litt hans. Hun spør ham hvor han er, og han svarer på et tog. Kroppene deres rister, og fra start av etablerer de et grep som de holder gjennom hele forestillingen: Den ene spør den andre «hvor er du?», og den andre svarer «på et gods», «i Moskva», «på et tog» og så videre. Grepet gjør forestillingen effektiv, og man slipper trøtte og omstendelige omveier og sceneskift, men det er også noe i det som gjør forestillingen litt glatt, og flere ganger tar jeg meg selv i å lure om jeg liker det eller ikke. Etter den dresskledde tech-åpningen befinner vi oss på et tog, Anna skal besøke broren Stiva (Kim Helge Strømmen), en håpløs horebukk med uendelig mange barn og løse hofter som han svinger på. Broren sier at han aldri har elsket en kvinne som sin søster, og hun er den vakreste kvinnen han noensinne har sett. På stasjonen er også den sjarmerende Vronskij som alle damer faller for, han blir fascinert av Anna og frøet blir sådd.

Offer og fitte

Mens jeg sitter og ser forestillingen tenker jeg på hva det er med Anna som gjør at romanen fortsatt settes opp relativt ofte. Er hun egentlig særlig interessant som karakter? I iscenesettelsen på Centralteatret veksler hun mellom å være en narsissistisk fitte og et offer som får tankene mine mot Hedda Gabler, Blanche DuBois, Hamlet og den onde dronningen i Snøhvit. Hun er både stolt og stusselig. Anna er en romantiker som hengir seg til begjæret og velger sin elsker på bekostning av sin sønn. Hun er kalkulert og bruker sin kapital mot andre kvinner. Dette skjer for eksempel med Kitty som avviser Levin i vente på at Vronskij skal fri til henne, men når Anna kommer til byen setter hun en stopper for Kittys romanse med Vronskij selv om hun kjenner til Kittys ønsker. I romanen er det veldig tydelig at Vronskij er en fuckboy uten edle hensikter, men i forestillingen blir noen av disse nyansene litt flate, skuespillerne får for få lommer til å dykke ned i det sammenvevde nettet av intriger, politikk og store følelser som de faktisk føler sterkt på i romanen.

Samtidig som et trekantdrama etableres, følger vi andre spor og historier, de ulike karakterene går inn og ut eller sitter på siden av scenen. Olav Myrtvedts smarte scenografi brukes til å endre rommet. Den består av et stativ som kan deles opp og settes sammen og fungerer som alt fra et klaustrofobisk rom til en gård eller en jernbanestasjon. Vi får historien om Levin på gården, han fremstår som en mann med integritet i Salthe Nilsens tolkning, vi møter Dolly (Henriette Faye-Schjøll) som er blitt bedratt og konstant er gravid og Kitty som er hjerteknust og nesten dør av det før hun igjen finner tilbake til Levin. De mange sporene er effektivt og godt løst, men jeg lurer samtidig på hva som hadde skjedd om de hadde skåret vekk en del av romanens mange parallelle historier. Det kjennes litt unødvendig med alle trådene når det uansett ikke er mye rom til de ulike skjebnene og problemstillingene de baler med. For et drøyt år siden så jeg Det har aldrig funnits en kvinna som Anna Karenina på Orionteatern i Stockholm. Der hadde romanen blitt utsatt for en åpen lesegruppe som hadde møttes mer enn 10 ganger før forfatteren Tone Schunesson skrev fortellingen om. Forestillingen kretset kun rundt Anna, Serjosja, Vronskij og Karenin og det at Anna velger bort sønnen sin. Dette får nemlig ikke plass i hverken romanen eller i Edmundsons dramatisering. På Centralteatret spiller fire av skuespillerne Serjosja, de klamrer seg rundt kroppen til Anna, og den tause skyggen av hennes sønn hjemsøker hele tiden forholdet hun har til Vronskij og det nye barnet Annie. På Orionteatern hadde de kokt Anna ned til en buljongterning, og de enorme kreftene som finnes i kjærligheten og begjæret trådte tydeligere frem enn på Centralteatret, noe Anna selv pekte på i en av forestillingens siste replikker, “kärleken är som att tillbe en wonky gud”.

Produksjonsestetikker

Det er også mange fine ting i Centralteatrets oppsetning. Alva Brostens kostymer understreker Annas reise. Innledningsvis er hun kledd i en dress som gjør at hun fremstår selvsikker, deretter er hun festens it-girl i en gigantisk ballkjole av taft, og i siste del er hun fanget i en krinoline. Kittys kostyme har silhuetter som fører tankene mine til designene til Balenciaga på 1930-tallet, og Dolly har stramme skinnbelter, lange svarte skjørt og hvite oppkneppede bluser som minner meg om tidlig 2000-tallet og band som Pussycat Dolls. Mennene er stort sett kledd i ulike dressbukser, og kanskje kunne man ha lekt enda mer med form og snitt her. Ida Wigdel har gjort et fint arbeid som koreograf, det er visuelt tilfredsstillende å se på flere av scenene hun har koreografert, og samtlige fungerer også som comic reliefs, kanskje tidvis litt for mye for min smak, men også og muligens nødvendig. Likevel er det noe nesten litt for smooth og effektivt over iscenesettelsen, og det gjør at jeg savner noe motstand. Kunne det vært noen hindringer, noe som ikke er pent, men stygt og urovekkende? Det er som om jeg har sett denne måten å iscenesette klassikere på før, det er noe litt støpeformaktig og nyliberalt over det som gjør at jeg kjeder meg. Det mest interessante i iscenesettelsen er Ine Wilmanns tolkning av Anna. Jeg syns karakteren er ganske kjip. Hun er selvsentrert og evner ikke å se andres oppofringer eller kjærlighet. Samtidig er hun et offer, fanget mellom tre menn, langt fra frihet og autonomi. Denne vekslingen er interessant, gir offeret en agens og understreker både det eksistensielle og politiske i forestillingen. Likevel er jeg ikke tilfreds, jeg er ikke rørt, jeg har bare sett et vellaget arbeid med fine kvaliteter, og det er irriterende å være den som stiller spørsmål ved hvorfor de iscenesetter Anna Karenina. Det er en ubestridt klassiker, men jeg forstår ikke egentlig hva de vil med forestillingen. Jeg ser ikke om de ønsker å forvalte et litterært mesterverk eller fornye det.

Teatrets død

De siste ukene har det rullet en debatt i Morgenbladet om teaters plass i vår samtid, og i et intervju denne uka sier teatersjef på Oslo Nye Teater, Runar Hodne at å si at det klassiske er dødt er som å si at historien er død og at hvis teatret ikke er i dialog med historien, ja, så er vel også teatret dødt. Jeg følger dette langt på vei, og jeg har heller ikke alltid behov for å legitimere teatrets relevans. Samtidig tror jeg at hvis institusjonene skal fortsette å bruke fortiden som sin estetiske lekeplass, må det reflekteres noe bedre hva forestillingens agens er. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er teater som et fysisk og sosialt møterom unge teaterpublikummere lengter etter, men at man ønsker seg forestillinger hvor ulike produksjonsvilkår og estetikker kommer til syne, sånn som både Antiteateret og Vinge/Müller synliggjør og problematiserer i sine produksjoner. Anna Karenina viser nødvendigheten av et større mangfold og ulike produksjonsestetikker på de store teaterhusene, for hvis ikke så blir det sånn som på lørdag: tidvis gøy, ganske pent, men også kjedelig.