S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Runa Borch Skolseg – 13. mars 2018

Et liv på speed

Foto: Dag Jenssen


Publisert
13. mars 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Cally

Det Norske Teatret, premiere 8. mars 2018

Skrevet av Ruth Lillegraven Regi: Maren Bjørseth Scenografi og kostymekonsept: Katja Ebbel Frederiksen Dramaturg: Matilde Holdhus og Ingrid Weme Nilsen

Med: Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Espen Reboli Bjerke, Petter Winther og Eivin Nilsen Salthe


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/et-liv-pa-speed
Facebook

Det Norske Teatrets forestilling om den glemte teatersjefen Cally Monrad viser frem et hendelsesrikt liv i et heseblesende tempo, men problematiserer i liten grad den vanskelige siden ved teatrets historie, skriver Runa Borch Skolseg.

På vei til Det Norske Teatret er jeg tidlig ute og tar følge med kvinnetoget hele veien ned til teateret. Rundt meg ropes det slagord, og det er neppe tilfeldig at Det Norske Teatret har valgt å legge forestillingen om deres første og eneste kvinnelige teatersjef til nettopp denne dagen. Teksten er den anerkjente forfatteren Ruth Lillegraven sin dramatikerdebut, og den er utviklet i samarbeid med Dramatikkens hus og Det Norske Teatret.

Heseblesende Ingeborg Sundrehagen Raustøl som Cally Monrad kommer ut av en bakdør. Hun går frem til scenekanten og trekker et papir ut av lommen som hun begynner å lese fra. Det er en erklæring,. Hun vil ta oppgjør med sine handlinger og holdninger under andre verdenskrig. Hun innrømmer at hun trodde på Quisling og NS, men at hun er overrasket over at noen brydde seg om sangerinnen Monrads meninger, og ber til slutt om å bli benådet. Forestillingen starter der livet til Monrad raser. Petter Winther begynner spille piano, det er Monrads debut, og hun får strålende mottagelse, Bjørn Bjørnson henvender seg til henne i beundring, og spør om hun ikke kunne tenke seg å synge Haugtussa, en rolle hans kone aldri har villet synge fordi den er på landsmål. Cally elsker landsmål og vil gjerne synge Haugtussa. Et nytt skift og vi er på Gran, hvor Cally vokser opp. Hun drives fremover i et ønske om å bli noe. Cally vender seg mot oss i publikum og forteller at hun må reise, kanskje til Dresden. Hvis hun skal bli en stjerne, må hun synge med de beste, kanskje til Berlin? Så dukker det opp en mann, og denne mannen velger henne, og gjør henne gravid. Hun blir mor, hun vil reise fra barnet, men så blir hun gravid igjen. I mellomtiden blir vi også fortalt at mannen er blitt voldelig og truer henne med en pistol. Hun føder sitt andre barn, men det dør, og da tar Cally steget ut av ekteskapet og setter seg på et tog til Sverige, hvor hun synger for kongen og kjører gjennom byen i dyre biler. Hun flytter videre til Danmark, gifter seg på nytt, får to barn til, forlater dem, reiser til Berlin og synger på operaen der, møter det spirituelle medium Felix som introduserer henne til teosofien, skriver 8 bøker, flytter tilbake til Norge, mislykkes i sin scenedebut som skuespiller, pensjonerer seg, og etter en opptreden i et selskap vandrer hun oppover Ullevålsveien hvor hun bor og tilfeldigvis ramler hun inn i Quisling, og de blir venner.

Regissør Maren Bjørseth har valgt å la alt fortelles i et heseblesende tempo. Det er et portrett på speed som slynges utover publikum, og tidvis er det noe befriende ved å sidestille alle elementene i en livshistorie av Monrads karakter, men det får meg også til lure på hva forestillingen egentlig vil belyse.

Stridsberg Mens jeg leser Lillegravens tekst, blir jeg sittende å tenke på den svenske dramatikeren Sara Stridsberg, som har hatt stor suksess med sine litterære fantasier over kvinner som Valerie Solanas og Sally Bauer. Lillegraven arbeider med noen av de samme strategiene som Stridsberg. Ved å blande fiksjon og fantasi bygger hun en myte rundt Monrad. Hele tiden vipper teksten mellom det fiktive og det virkelige. Dette sår en tvil hos meg som publikum i disse post-selvbiografiske tider. Hva er sant og hva er fantasi? Teksten er konkret og poetisk, noen av de språklige kvalitetene og nyansene som finnes forsvinner i den raske iscenesettelsen og får teksten til å virke noe flatere enn den er.

Blandingen av fantasi og virkelighet skaper likevel flere interessante situasjoner, både tekstlig og scenisk, som når det på slutten av forestillingen blir spilt et opptak av Monrad som leser et av sine egne dikt opp, og bryter ned fiksjonen. Teksten arbeider med motiver fra naturen, og jeg vet ikke om dette er grep for å forsterke hennes sterke nasjonalistiske verdier, men det er elver som renner, snøkledde topper og blomster som blomstrer. De mer sårbare antydningene og lagene som finnes i teksten og i Raustøl sitt spill kunne Bjørseth godt utnyttet seg mer av.

Mangel på taktilitet Som de fleste oppsetninger på scene 3 ved Det Norske Teatret ser ikke scenografi og kostyme ut til å være en prioritet. Rommet er enkelt. Det står et piano på scenen og noe plast som ligner overdimensjonerte dusjkabinetter henger fra taket. På baksiden er det mer plast, som på et tidspunkt i forestillingen forandres til et portrett av Monrad . Scenografien gjør ingen ting for arbeidet, og det kan hende det finnes en symboleffekt gjemt bak all plasten, men rommet jobber ikke med materialet i teksten. Hvor det i tekst og Raustøl sitt spill finnes nyanser og taktilitet finnes det ingen ting i valg av materiale eller lys. Jeg blir lettet når de store dusjkabinettene rives ned og baksiden som ligner et lager med rekvisitter kommer til syne. ;ed unntak av Cally sitt klesstativ, som selvsagt er dekorert med voluminøse kjoler og skjørt, er kostymene enkle. Det blir et åpenbart valg som jeg synes bygger opp under den klisjeen iscenesettelsen skaper rundt henne.

Tidvis strålende spill Gjennom hele forestillingen velger Bjørseth å bruke de tre mannlige skuespillerne, Winther, Reboli og Nilsen, som storrøykende sladrehanker med knekk i knærne. De forteller oss om Monrad for raskest mulig å komme gjennom hennes livshistorie. Dessverre distanserer det meg også som publikummer, og flere scener i Monrads liv som potensielt kunne rørt meg blir redusert til samtaler.

Raustøl fortjener lovord for sin prestasjon som Cally. Ikke bare synger hun svært godt, hun fyller også rollen med humor, sinne, og litt galskap. Tidvis er hun strålende, men forestillingens tempo og fortettede innhold gir henne aldri rommet hun fortjener til virkelig å briljere.

De tre mannlige skuespillerne virker å være skrevet inn for å skape dynamikk og komiske pustehull, men det er nesten trist å se hvor lite de har å spille på. Humoren i teksten blir melket og spilt teatralt ut, vi rubbes inn i dårlig svensk, dansk, overdrevent kroppsspråk og ansiktsmimikk.

Kvinnelig klisje På sitt beste klarer iscenesettelsen å vise at Cally Monrad var, som de fleste mennesker, full av motsetninger og nyanser. Hun drives av et ønske om å bli husket for noe stort, som hun selv sier når hun setter seg ned i sjefsstolen ved Det Norske Teatret: ”Det her er min største rolle, en hovedrolle”. Hun er full av tro, og tvil, på sine egne evner, men en kvinne som til tross for bestemte holdninger og sjåvinisme i det samfunnet hun vokste opp i, insisterte på sitt eget talent, noe som i seg selv har stor verdi, i en tid hvor få kvinner tok eller ble gitt en slik plass. Hun snubler rundt i livet, men vender alltid tilbake til kunsten, selv når krigen rykker inn insisterer hun på teaterets verdi og denne troen på kunsten er like naiv som den er provoserende.

Iscenesettelsen taper på å sidestille alle elementene i Cally sitt liv, istedenfor å dykke ned i noe, får vi er servert et sammensurium av et dramatisk liv med tragisk slutt. Selvsagt er det en viktig del av Monrads selvbilde å fremstå som en selvelskende og forvirret Don Juan, men det skygger for det potente materiale som fremgår av hennes historie. De politiske strukturene og mekanismene som førte Monrad til NS og sjefsstolen, finnes i dagens samfunn og ved bevisst unngå dykke ned i dette materialet, mister forestillingen både nerve og det politiske potensial som ligger i Monrads historie. Ved gjentagende å vende tilbake til forklaringen om at hun ikke var et politisk menneske, men en dikter, en sanger som tror på kunsten, reduserer man henne til en av de vanligste kvinnelige klisjeene i historien, en smågal kvinne med mye fantasi. Jeg synes forestillingen fraskriver seg et ansvar ved å ikke vise til det historiske grumset Det Norske Teateret sto for under ledelse av Monrad. Det virker for meg som om forestillingens ønske om å underholde, trumfer de politiske, og komplekse problemstillingene som fantes i hennes karakter, liv og det samfunnet hun levde i.

Det er sjeldent man ser en forestilling, hvor dramatiker, regissør, dramaturg og hovedrolleinnhaver alle er kvinner. Ved å velge å legge premieren til kvinnedagen bygger de opp under en feministisk lesning av verket, men dessverre lykkes de ikke med dette. Fremfor å vise et portrett av en kvinne som gikk egne veier og tok aktive valg, reduserer de Cally Monrad til en velkjent kvinnelig klisjé man skulle ønske dagens debatter hadde begravd.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no