Det annonseres at Eg (Ik, ich, I) på Det Norske Teatret handler om identitet og om det å være ung i dagens Europa. Men hovedtematikken er mer allmenn enn dét, nemlig kjærleiken. Hva er fordelene og farene ved å rette kjærlighet inn- eller utover, og ved å fordype seg i sitt eget speilbilde eller speile seg i den andre?
Tidlig konstaterer den nederlandske skuespilleren Keja Kweestro at ”kjærleiken vil riva deg sund," på gebrokkent nynorsk, og legger en grunntone for tematikken. Hun avdekker også en lek med referanser (her: Joy Divisions Love will tear us apart) og språk som preger hele forestillinga.
Utgangspunktet er myten om Narcissus, den unge mannen som forelsket seg i sin egen refleksjon i vannet, og Echo, kvinnen som ble dømt til alltid å herme. Mytene blir strukket og tøyd i et både forvirrende og gjenkjennelig univers. Mannen, Narcissus, spilles av to skuespillere (Chiem Vreeken og Oddgeir Thune) – begge unge menn i bar overkropp, der de spente brystmusklene avvæpnes av underkroppens grønne strømpebukser og sneakers. Også i kostymene avspeiles en lek med kontraster og referanser. Alt skjer i et uanstrengt spenn mellom den greske gudeverdenen og dagens supermodeller og popmusikk. Echo, kvinnen som elsker Narcissus til det desperate, er gestaltet av kun én skuespiller (Keja Kweestro). Man aner altså tidlig en maktubalanse.
Det er mye muntlig fortelling i Eg, Ik, ich, I, men historiene berettes ganske utradisjonelt. Skuespillerne bryter stadig inn i hverandres fortellinger med diverse innvendinger, sangnumre og krumspring. I tillegg framføres teksten på tre språk; engelsk, norsk og nederlandsk. Av og til blir de forskjellige replikkene oversatt, av og til får de lov til å henge kaudervelsk i lufta.
Tross disse forstyrrelsene er det mulig å følge en tråd i det som blir fortalt. Om man destillerer det som utspiller seg på scenen, settes det opp ganske tydelige skiller mellom kjønnene. Mannen vil være fri, gå i skogen, jakte, forelske seg i den perfekte buen og sitt eget muskelspill, mens kvinnen drømmer om evig kjærlighet. Det kunne vært provoserende banalt, men Oscar von Woensels manus er så mangefasettert og Jonas Corell Petersens regi så kreativ at man svelger disse premissene lett.
Det dultes borti dypt eksistensielle temaer, og situasjonene er ofte svært gjenkjennelige, noe som innimellom gjør dem vonde å overvære. I et parti gjentar den forelskede Echo siste del av setningene Narcissus bruker til å avvise henne. Ekkoet av avvisningene får motsatt betydning når de kastes tilbake (Narcissus: ”Trur du virkelig eg vil ha deg?!” Echo: ”Eg vil ha deg!”) – og gir et snedig bilde på det tvangsmessige og desperate i forelskelse. Det smertefulle balanseres elegant med humor, og omvendt. Hver bevegelse og hvert utsagn har potensielt mange lag i seg og oppleves ikke for nærgående.
Formen er åpen, aktørene styrer selv mye av teknikken – sceneteppe, musikk, oppmikking, sceneskifter – og henvender seg direkte til publikum, uten å forvente svar. Det gjøres uanstrengt og i en flørtende tone. Jeg får inntrykk av at skuespillerne øser av et overskudd av spilleglede. Gjøgleriet som får publikum til å fnise henført kunne lett bli dratt ut i rent publikumsfrieri, men heldigvis holder de flørten tilbake – og beholder alvoret rundt temaene.
Like mye som om narsissisme, handler Eg (Ik, ich, I) etter mitt syn om hvor grotesk man kan bli av ubesvart kjærlighet. Dette eksemplifiseres effektivt i et høydepunkt i forestillinga der Echo synger referenget fra Blondie/Divinyls-hiten I touch myself: ”I don’t want anybody else, when I think about you I touch myself” om og om igjen. For hver repetisjon blir det stadig mer hjerteskjærende. Når også scenelyset senkes sakte over den frenetisk skrålende og ensomme kvinnen så hun blir helt grimete i ansiktet, er det ikke vanskelig å forstå Narcissus’ avsky for henne.
Men vi har allerede etablert medfølelse med Echo. Om den selvforherligende Narcissus tilsynelatende er den som kommer seirende – eller i alle fall oppreist – ut av kampen som utspiller seg på scenen, er det Echo, med sin famling og sårbarhet, vi heier mest på. Og om man mener forestillinger for ungdom bør ha en tydelig moral, er vel ikke denne av de verste.
Hedda Fredly er ansvarlig redaktør i DRAMA – Nordisk dramapedagogisk tidsskrift og Ånd i hanske – Tidsskrift for figurteater