Påklistret rammefortelling

Hver gang jeg med hjertet i halsen reiser mot Sandane lufthavn med Widerøes bittesmå propellfly, blir jeg slått av det spektakulære ved Opera Nordfjords blotte eksistens. Det ligger altså et operahus som setter opp en fullskalaproduksjon hvert år i tillegg andre arrangementer, og som ofte bestiller nyskrevne verk, i en vestlandsbygd med rett over 3000 innbyggere.

Denne gangen har de holdt seg til ABC-repertoar og setter opp Figaros bryllup fra 1786, kanskje den av Mozarts operaer med det mest innviklede plotet. Lorenzo Da Pontes libretto er basert på det midterste skuespillet i den franske multikunstneren Pierre Beaumarchais trilogi om Figaro. Det første er Barberen i Sevilla, mest kjent som en opera av Rossini fra 1816. Figaros bryllup handler om den forhenværende barberer Figaro som nå er blitt grev Almavivas kammertjener, som takk for at han i forrige fortelling hjalp greven med å få sin Rosina – ved å utmanøvrere doktor Bartolo, hennes slibrige formynder som gikk og ventet på at hun skulle nå gifteklar alder så han kunne få henne selv. Nå er det Figaro som skal gifte seg, og takknemligheten stikker tydeligvis ikke dypere enn at greven planlegger å benytte seg av den såkalte «herreretten» – en husherres rett til første natt med den vordende bruden hvis en av tjenerskapet skal gifte seg. Det synes naturlig nok hverken Figaro, hans forlovede Susanna eller grevens kone er noen god idé, og de setter i gang et salig rør av forviklinger, forkledninger, forfalskede brev og hemmelige møter for å redde Susanna og lære greven en lekse om utroskap.

Moderne rettssak i gamle tider

I hendene på regi- og koreografiduoen Ronald Rørvik og Toni Herlofson har operaen fått et metalag, der hele handlingen spilles ut som gjenfortelling under en moderne metoo-rettssak. Grev Almaviva en mektig og offentlig person, står tiltalt for maktmisbruk, overgrep og vold i nære relasjoner, og nyhetsoverskrifter om anklagene og rettergangen projiseres med jevne mellomrom på bakveggen: «Siste: Grev Almaviva tiltalt for overgrep!» Grevens utnyttelse av sine ansatte har utvilsomt paralleller til dagens metoo-saker, men dette grepet virker lite integrert i handlingen, og utover nyhetsoppslagene er det lite som minner om nåtiden. Hovedkulissen er en buet vegg med tre dører, dekorert med antikke søyler, og bak toppen av buen sitter en dommer med svart kappe, hvit krage og pudderparykk – en talerolle skrevet inn for anledningen. På hver side av dommeren er det plassert to dukkefigurer i samme antrekk som kan snu på hodet og rulle med de kulerunde øynene. Scenebildene er inspirert av commedia dell’arte, i tråd med de opprinnelige teaterstykkenes forbindelser til sjangeren og karakterenes likheter med typene. I en forseggjort fargelek går Harlekins karakteristiske ruter igjen i både i Anne Gotaas’ kostymer og i Plamena Dichevas scenografi. Det går i korsetter og vide skjørt, knebukser, vester og lange frakker, med komisk overdimensjonerte sløyfer, dusker og parykker, og sammen med Ovar Holmens lysdesign skapes en eventyrlig og burlesk verden.

Bortsett fra noen skreddersydde talte replikker og dommerens sporadiske kommentarer om rettsakens gang, merker vi lite til rammefortellingen. Plutselig sier dommeren at han tar «en veldig lang lunsj» og forsvinner en god stund, uten at handlingen dermed stopper opp, og jeg skjønner ikke om det skal være noen forskjell på hva som skjer når dommeren er der eller ikke er der. Når den egentlige handlingen gjennomføres så godt som helt tradisjonelt fra A til Å i kjent – og velspilt – farsestil, virker Metoo-konseptet nærmest som et påklistret aktualitetsalibi som operaen greier seg like godt uten.

Spakt og vakkert

Operaen synges på norsk, i en god og funksjonell ikke kreditert oversettelse, og uten tekstmaskin, og jeg blir i lange strekk imponert over hvor klart teksten kommer frem. I andre partier er det ikke like tydelig, og noe har nok med den enkelte utøvers diksjon og projeksjon å gjøre, men det virker heller ikke som om det er tatt tilstrekkelig hensyn i regien i hvor på scenen sangerne er plassert. Dette med unntak av Sakarias Tranvåg som Figaro, som hørtes godt mesteparten av tiden.

Også sanglig syntes jeg generelt det er mange av sangerne som låter ganske spakt. De høres over orkesteret, men gir ikke noe særlig gjenklang i rommet, som om de synger inn i et lag med bomull – også sangere jeg tidligere har hørt synge langt sterkere. Jeg satt langt bak og under balkongen, så det kan ha med det å gjøre, dessuten sang hele tre solister imponerende nok på tross av sykdom. Det er likevel mange fine, lyriske tolkninger å høre, blant annet Vibeke Kristensen som Susanna og Maia Reppe som Cherubino. Lydia Hoen Tjores (grevinnen) «Dove sono i bei momenti» er et musikalsk høydepunkt, til tross for at den blir akkompagnert av lavmælt samtale og knitring i matemballasje over høyttaleranlegget fordi noen hadde glemt å skru av mikrofonen til en som var bak scenen.

Spesielle forutsetninger

Som Mozart selv på urpremieren sitter dirigent Eva Holm Foosnæs også ved tangentene, og hun gjør en solid jobb med begge deler, selv om jeg har litt vanskelig for å se for meg at keyboard med cembalolyd var det beste mulige alternativet for akkompagnementet til resitativene. Både kor og orkester bærer litt preg av ujevnhetene i klang og intonasjon som kan oppstå i distriktsoperaens spesielle blanding av dugnad og profesjonalitet, men koret tar det igjen i presis koreografi og kraftfull scenisk tilstedeværelse, og det er mange fine solistiske øyeblikk i orkesteret, spesielt blant blåserne. Det ligger så mye iherdig dugnadsinnsats bak en slik produksjon at det er fristende å hoppe opp og ned i begeistring og la det bli med det, men her har helheten noe å gå på som ikke bare har med distriktsoperaens spesielle forutsetninger å gjøre.