Overtydelig epos

Ædnan er basert på Linnea Axelssons diktroman med samme navn fra 2019. Stykket forteller om et århundre med tvangsflytting og kraftutbygginger, om skam og stolthet. Det er passende at det nye teaterhuset skal innvies med en forestilling som omhandler kampen om landet og naturen, førti år etter at de samme konfliktene ble spilt ut i Beaivváš sitt første teaterstykke Min Duoddarat – Våre vidder. Begge fortellingene er manifester om hvordan samefolket på tross av undertrykking kan lage seg en egen framtid. Det første som møter meg når jeg går inn i den nye teatersalen er Máret Ánne Saras sceneteppe Gapmu. På teppet lager fettveven i reinsdyrets magesekk mønstre man kan tolke og drømme seg bort i, og teppet syr sammen reindriftsskolen og teateret gjennom den samiske leveregelen om å overleve på alt det naturen gir oss. Når det styggvakre sceneteppet trekkes opp, åpenbarer det seg en halvsirkel i kasser og plank som bygger opp et amfi mot publikum. Mine tanker sendes mot en rettssal, og jeg får assosiasjoner til Anders Sunnas utstilling «Vi skriker inte i skogen» på Nitja – senter for samtidskunst tidligere i år. Rettssalen, og Girjás-saken, som gikk for svensk høyesterett i 2020 og handlet om jakt og fiskerettigheter i reinbeitedistriktet Girjas, skal senere i forestillinga utgjøre en handlingstråd. På en plattform i midten av amfiet sitter det åtte musikere, ledet av kapellmester Thomas Eriksson. Musikken er et av de bærende elementene i forestillinga, og det er musikerne som drar i showet i gang med Goahttoeanen luohtti, elvens joik, før statister og skuespillere flyr gjennom en portal i midten av amfiet med en blå elv i tøy mellom seg. Elven strekkes ut over scenen og slynges mot taket mens skuespillerensemblet danser inn på scenen under elva til et folkemusikkinspirert lydspor i muntert og raskt tempo. Elin Oskal, som gjennom kvelden skal spille rollen som forestillingas seremonimester, forteller og forsanger, leder an i sangnummeret med klar røst og naturlig sjarm. Det blir fort tydelig at Ædnan er en stor produksjon og at Beaivváš ikke sparer på noe når Čoarvematta skal synges og spilles inn. Det er stort, det er levende, og lener seg inn i det episke.

Samisk epos

Linnea Axelssons bok Ædnan er et 750 sider langt dikt og er tenkt som et epos i verseform. Et epos er en av de eldste litterære formene vi har, det er et langt dikt som omhandler heroiske dåder og forteller gjerne om hvordan et folk eller en nasjon gjennom å overvinne store hinder, «våkner til liv», slik som babylonske Gilgamesj eller finske Kalevala. I Ædnan drepes det ikke drager, men gjennom fragmenter fra livene til tre generasjoner samiske kvinner fra 1913 til 2016 sys det sammen en historie om samenes århundre. Det er historien om Ristin, spilt av Marry Sarre, og Ber-Joná, som hvert år flytter langs Könkämäelven fra Karesuando i Sverige/Finland og til kysten i Troms, fram til grensen stenges i 1913, og om hvordan deres familie blir tvangsflyttet sørover i landet til området Gällivare og Porjus i Sverige. Det er historien om Lise (Marte Fjellheim Sarre) som på grunn av svensk samepolitikk aldri får et liv i reindrifta, skilles fra sine samiske røtter og gifter seg med den svenske arbeideren Rolf (Iŋgor Ántte Áilu Gaup / Áilloš). Til sist handler det om Lises datter Sandra (Ingá Márjá Sarre) som prøver å gjenoppta tilknytningen til sin kultur gjennom aktivisme. Grovt sett går tre perioder og traumer parallelt med familiehistoriene, tvangsflyttingen, industrialiseringa og Girjas-rettssaken. Det er en fortelling om hvordan den svenske staten gjennom hundre år har prøvd å temme Ædnan (landet eller marken på gammelt nordsamisk) på nordkalotten, og med det også samefolket. Men det er også en historie om at de som eier produksjonsmidlene, fabrikkene og marken også eier skjebnen til småfolk.

Det er tung materie hvor overgrep, undertrykking og skam spiller de tematiske hovedrollene. Men gjennom å vektlegge det heroiske, kampen og seigheten, samt gjennom den ofte muntre musikken, har Beaivváš klart å gi forestillinga en optimisme og framtidstro. Stykket framstår tross jævelskapen faktisk familievennlig.

Tett og overtydelig

Til å være en så omfangs- og handlingsrik tekst, er boka Ædnan overraskende lavmælt. Fragmentene som utgjør eposet kan være hverdagslige, et øyeblikks lys fra en gatelampe inn kjøkkenvinduet i en leilighet i Porjus, eller gjennom samtaler på endeløse bilturer. For leseren er det mye rom å fylle ut og tråder å spinne. Regissør og manusforfatter Leif Stinnerbom løser den fragmenterte formen med å løse opp tid og rom i et drømmespill. Karakterer fra flere generasjoner og perioder er på scenen samtidig, og vi hopper raskt mellom ulike handlingstråder. Undringen, tvetydigheten og tvilen fra teksten Ædnan er erstattet av et intenst øs av sanger, historielinjer og dans. Når publikum likevel klarer å holde tråden gjennom hundre års undertrykkelse på scenen, er det delvis ved hjelp av kostymene siden hver generasjon kvinner har kofter i ulike farger.

Tettheten gjør dessverre også at forestillingen jevnt over oppleves som overtydelig. Selv om de er velkomponerte bidrar dessverre også de gjentakende ledemotivene til å bygge opp om overtydeligheten. I en symboltung scene hvor de fire statistene løper med reinhorn, bankes poenget unødvendig hardt inn med en sangtekst om hvordan reinen er vårt liv og gir oss næring. Og når skuespillerne løper i ring til elvejoiktemaet for femte gang i forestillingas andre akt, påfulgt av en scene hvor Sandras svigerfar holder henne rundt skuldrene og peker utover deres marker og sier «alt dette skal en gang bli deres», nesten som en parafraserering av Mufasa i Løvenes Konge, tar jeg meg i å tenke at nå, nå kødder Beaivváš med meg.

Selv om den lange romanen er komprimert i forestillingas manus, tar jeg meg i å savne en enda kvassere kniv og en hardere hånd mot kildematerialet. Per, Sandras lastebilkjørende brors indre uro introduseres, men blir aldri spilt ut. Den stille og voldsomme gutten Niilas’ liv, fra barndom til opphold på institusjon, gis mye tid og oppmerksomhet og et eget skummelt og rockete ledemotiv. På tross av flere koreograferte sangnumre, føles det likevel som hans historie ebber ut i forholdsvis lite, og hans livshistorie får liten innvirkning på de mange andre karakterene. Om forestillinga hadde gapt over færre historielinjer, kunne kanskje motivasjonen til karakterene, deres tvil og skam rundt sin samiske bakgrunn og spenningene om hvordan de skal leve sine liv kommet klarere fram for publikum.

Romantikk og slekters gang

Beaivváš har tidligere fått kritikk for en flat og deklamerende spillestil. Med et kildemateriale bygd opp av ulike aktørers enetale og betraktninger gjennom verselinjer, burde risikoen for et overdrevet teatralt spill vært forutsett og jobbet rundt. Noen ganger fungerer det, som når Anitta Suikkari overspiller den svenske staten som anklager i rettsalen, men ofte føles den deklamerende stilen gammeldags og unaturlig. Det er synd, for det er når skuespillerne agerer mot og med hverandre jeg syns Ædnan skinner. Egil Keskitalo og Nils Henrik Buljo deler en lun og klok scene når Sandras bror Per får skyss i robåt over et fjellvann. Det er også rørende og fint når Mary Sarre og Áilloš ømt danser ut Ristin og Ber-Jonás’ romanse. Og når Ingá Márjá Sarre og Matias Tunold to generasjoner senere spiller ut den samme koreografien i romansen mellom Sandra og reineieren Aleksander, kjennes det som en sannere konstatering av at slekt skal følge slekters gang enn det meste annet i stykket. Beaivváš har laga en fin festforestilling om samefolkets historie og en pangstart for sitt nye teaterhus. Det er bare synd at de har laga så mange liknende forestillinger før, både på jubileet Tråante 2017 og i Beivváš og Frode Fjellheim sin Ailoháš hyllest «Solen min far, jorda min mor» fra 2021. I iveren etter å lage et scenisk epos, i overfloden og øset, mister dessverre Ædnan også noe av det som gjør Axelssons tekst så god: tvilen og undringen, det som sies mellom linjene, og fragmentene som sakte veves sammen til en fortelling om samisk fortid, nåtid og framtid.