Bekmørkt om vold i hjemmet

Når Beaivváš Sámi Našunálateáhter setter opp Skoavdnji, eller Nattskugge som tittelen er på norsk, er det en nyversjon av en forestilling som hadde premiere i 1994, skrevet av Inger Margrethe Olsen. Regissøren den samme, men både kostymene, musikken og ensemblet er nytt.

[Se anmeldelse av Skoavdnji på Teaternett fra 1994her, red. anm.]

Vold i nære relasjoner Å sette vold i nære relasjoner på en teaterscene verken kan eller skal være en hyggelig opplevelse. I Sápmi, som mange andre steder, hersker det en stillhet rundt denne voldens eksistens. Samtidig er vold i hjemmet langt fra noe som kun hører samiske forhold til, og i programmet kan man lese at de også har hentet inspirasjon fra en helt annen del av verden – fra et kabuki-stykke, en gammel japansk teaterform. I tillegg bygger Skoavdnji på en gammel spøkelseshistorie fra Varanger-området. I Olsens hender er den blitt et karakterdrevet drama som går tett inn på liv og skjebne til en liten sjøsamisk familie på 1920-tallet.

Historien starter med et tilsynelatende lykkelig bryllup mellom Piera og Eliisá. Etter en lystig fest viser det seg derimot at Piera ikke er den snille og blide mannen han i utgangspunktet så ut til å være. Tvert i mot blir han både psykisk og fysisk voldelig, først mot sin kone Eliisá, og i løpet av stykket blir flere av menneskene rundt ham offer for hans mørke sider. Både Pieras kone, søster og svigerbror bindes av lojalitetsbånd, skam og tradisjoner, og føler seg tvunget til å holde tett om alt de opplever. Selv predikanten – som står Eliisá nær – overtales til å holde det han får vite av henne for seg selv. Hun, som alle andre, internaliserer skylden og ønsker ikke at det skal bli allment kjent at de utsettes for vold.

Manus og regi legger opp til et titteskapsteater hvor vi bokstavelig talt skuer inn i husmørket gjennom husveggen. Vi ser alt, men kan intet gjøre. Her er verken falske betroelser eller overdrivelser for publikums del – alt som avsløres kommer frem gjennom dialoger mellom personene i stadig mer fortvilte situasjoner. Det skaper et dobbelt tabu, hvor publikum både er stille vitner til det som skjer innenfor husets fire vegger og til konsekvensene av fortielsen, og fjernet fra enhver mulighet til inngripen.

Som publikum ser vi også spøkelset som forsøker å advare de andre om Pieras handlinger, og hvordan tjenestejenten flykter fra et hjem hvor hun blir misbrukt, men havner i en ny manns vold på et nytt og like fremmed sted. Hvor skal hun dra, hvis hun drar igjen? Utviklingen mot nye tragedier minner oss om at dette er forhold som foregår også i den virkelige verden rundt oss, uten at vi vil se eller tør å snakke om det.

Áilloš, Egil Keskitalo og Ida Løken. Foto: Hans-Olof Utsi

Tale i kroppene Scenerommet er enkelt og nakent. Effektiv bruk av lyssetting, rekvisitter og skuespillernes plassering på scenen skaper klare skiller mellom fest, hverdagsliv og ulike rom i huset. I dette scenebildet blir Piera, i Egil Keskitalos skikkelse, ekstra ruvende og dominerende, spesielt ovenfor kvinnene han tar i sin makt.

Kvinneskikkelsene – som alle er sterkt og godt fremstilt av skuespillerne – blir bokstavelig talt trykket ned av denne mannen som hjemsøker livene deres og holder dem fanget i destruktive voldsspiraler. Den fysiske volden på scenen blir til tider for karikert, men det psykiske spillet overbeviser fra samtlige av skuespillerne. Spesielt Heli Huovinen som spiller tjenestepiken har tatt rollen inn i kroppen så vel som i replikkene, og i samspillet mellom Ida Løken som Pieras kone og Nils Henrik Buljo som predikanten, ligger flere lag med dybde. De øvrige birollene får for liten tid til å utvikle seg, og jeg skulle gjerne sett at publikum fikk bedre tid til å bli kjent med dem og deres indre liv, tro og tvil.

Språket på scenen er nordsamisk, noe som reflekterer både originalmanus og at Beaivváš turnerer i store deler av Sápmi, også utenfor norsk riksgrense. Dessverre behersker jeg ikke språket godt nok til å kommentere skuespillernes språklige prestasjoner, men med teksting på nynorsk er handlingen lett å følge også for ikke-samisktalende publikummere.

Fremtidig åpenhet? Stykkets hovedbudskap, som jeg sitter igjen med, er behovet for åpenhet, og at samfunnet må avlive tabuene rundt vold og misbruk, selv om det er enormt vanskelig. Det samme gjelder fortielsene rundt homofili, som spesielt én av stykkets karakterer kjenner konsekvensene av på kroppen. Alternativet er at de mørke kreftene få fortsette sin herjing, fordi menneskene ikke stilles til ansvar for sine handlinger. Når gjerningsmenn får gå fritt, vil tragediene gjenta seg og hjemsøke menneskene – og de mørke sidene vil få dominere over det gode.

Å sette noe som vanligvis er så fortiet på en scene, er et viktig og riktig prosjekt, all den tid det fortsetter å være aktuelle tema. Forholdene rundt endrer seg kanskje: Bibelen og kristendommen har ikke en like soleklar stilling i dagens Sápmi, men læstadianismens arv, som er svært synlig i stykket, er likevel sterk. Det samme kan skam- og fortielsesmønstre være som er nedarvet gjennom generasjoner og i manges øyne tett forbundet med fornorskingen.

For en bedre morgendag? Teateret alene kan ikke endre verden. Dette stykket blir heller ikke sett av alle de som lever med realitetene til daglig. Men et slikt stykke kan kanskje bidra til å øke åpenheten rundt vold i nære relasjoner, og til at noen tabuer gradvis avgår ved døden. Jeg så stykket på premieren i Beaivváš' hjemby Kautokeino, og den virker å ha engasjert i lokalsamfunnet: i dagene etterpå hadde jeg mange – og gode – samtaler med andre publikummere om både forestillingen og tematikken. Teateret er spill og virkelighet på samme tid, og skrømtehistoriens innramming fungerer både som kunstnerisk grep og som sosial vekker. Skoavdnji treffer en nerve – og denne nerven håper jeg Beaivváš fortsetter å røre ved.