Nye forestillinger for venstresiden

I forbindelse med det amerikanske presidentvalget har det vært mye snakk om hvorvidt politikere fremstår autentiske eller ikke. En teori er at Kamala Harris tapte valget fordi hennes polerte politikerfasade fremsto lite troverdig for velgerne, hvis tillit til det politiske systemet i USA allerede var skral. Samtidig som dette politiske skuespillet utfoldet seg i USA, leste jeg Det dobbelte teater (Le Theatre et son Double) av den franske teaterteoretikeren Antonin Artaud. Den kuriøse tekstsamlingen fra 1938 viste seg å være en treffende linse å se nåtiden gjennom. Også hos Artaud er autentisitet og fremmedgjøring viktige tema. I boka fikk han utløp for alt han ikke likte ved datidas franske teaterpraksis, for eksempel det han mente var et overdrevet fokus på fremført tekst og estetisme. Et slikt snakkesalig, intellektuelt teater distanserte seg fra livets sannheter, fastslo han. Publikum skulle gå fra den tradisjonelle rollen som tilskuere til å bli deltakere i et altomfattende, sanselig teater. Å se politikk som teater er en velbrukt metafor. Jeg tror imidlertid Artaud, som var radikal med sine grandiose tanker om hva teater bør være, treffer vår tidsånd spesielt godt. Han var opptatt av at teatret skulle være hardtslående fysisk og emosjonelt og ikke bare pirke i psykologiske poenger på et overordnet nivå. Teatret skulle filleriste publikum og få dem til å erkjenne sine dypeste følelser og motivasjoner. Det nedrigste av menneskenaturen skulle blottlegges. Dette ville Artaud oppnå gjennom det han kalte grusomhetens teater, som skulle «gjeninnføre idéen om et lidenskapelig og desperat liv på teatret». (Det dobbelte teater, «Grusomhetens teater, annet manifest»). Artaud, som gjennomlevde både depresjonstiden og to verdenskriger, var ikke en utpreget optimist. Han beskrev perioden han levde i som en tid hvor gamle verdier mistet betydning, som om samfunnet var i ferd med å gå i oppløsning: "Og det spørsmålet som nå melder seg, er om det i denne verden som glir ut, som begår selvmord uten selv å merke det, finnes en kjerne av mennesker som er i stand til å virkeliggjøre denne høye idé om et teater som kan gi oss alle tilbake den naturlige og magiske erstatning for de dogmene vi ikke lenger tror på." (Det dobbelte teater, «Teatret og pesten») Selvsabotasje og bortfall av dogmer; Artauds samtidsdiagnose rammer også vår egen tid. Det er en politisk høyrevridning i Europa og USA, med den konsekvens at vestlig politikks største enfant terrible, Donald Trump, har inntatt Det hvite hus for andre gang. Artaud mente at når samfunnsstrukturer opphører, så vil begjær og «de laveste instinkter» utløses blant folk. Det var noe slikt som skjedde da tusenvis av mennesker stormet den amerikanske kongressen i etterkant av Trumps valgnederlag i 2020. Demonstrantene kom bærende på en hjemmesnekret galge samtidig som de messet at de ville henge visepresident Mike Pence, noe som ikke er hverdagskost i et vestlig demokrati. Det karnevaleske opptrinnet minner om grusomhetens teater, slik Artaud så for seg at det skulle spilles ut, med en umiddelbar og voldsom effekt på store menneskemasser. Teatret er handling drevet til det mest ekstreme, mener han. Det er dette som er teatrets grusomhet, og Artaud konkluderer kryptisk med at en slik teaterpraksis ikke nødvendigvis utelukker vold: «Eller om det vil bli nødvendig med litt ekte blod med det samme for å avdekke denne grusomheten», skriver han, nærmest som et apropos, når han skildrer oppsetningen av sitt idealteater i Det dobbelte teater. I en artikkel om stormingen på NBC news beskriver psykologiprofessor Abe Rutchick hvordan kostymer kan være med på å påvirke handlingene våre. «If we're dressing in costume, we're clearly trying to evoke a role or a character. It can influence people's self-perception and behavior», sier han til journalist Elena Sheppard. Under opptøyene bar en deltaker ansiktsmaling mens han var kledd opp i pels og hodeplagg med horn. Andre skal ha vært iført superheltkostymer. Massesuggesjon og karakterbygging er med på å forandre den virkelige verden. Trumps valgnederlag i 2020 endte med en reell trussel mot demokratiet og fem dødsfall. Samtidig var begivenheten komisk: Sheppard påpeker hvor tullete det er at en glisende mann med duskelue vandrer av gårde med politikeren Nancy Pelosis talerstol mens han vinker til kamera. Det er slik det genuine teatret utspiller seg, ifølge Artaud. I en sekvens i Det dobbelte teater beskriver han et lignende tablå: "Befolkningens berme, som synes å ha blitt immune gjennom sin grådige villskap, stormer inn i de åpne husene og plyndrer dem for rikdommer som de utmerket vel vet at de ikke vil få noen nytte av. Da er det teatret oppstår. Teatret, det vil si den umiddelbare galskap som fører til handlinger uten mål og mening i øyeblikket." (Det dobbelte teater, «Teatret og pesten») Essensielt hos Artaud er ikke bare det grufulle, men også det totale teatret. Han opererer ikke med noe skille mellom scenen og livet for øvrig. Når Artaud kritiserer sin samtids teater for å være påtatt og distansert, klinger det kjent fordi flere av dagens politikere anklages for det samme. Ingeborg Misje Bergem er en av dem som adresserer poenget med troverdighet i politikken. I fjor skrev hun en tekst i Morgenbladet hvor hun trakk fram mangelen på autentisitet som en årsak til at Hillary Clinton tapte mot Trump da han først stilte til valg som president i 2016. Bergem påpeker at vår egen Jonas Gahr Støre lider av samme problem, han virker rett og slett for stiv og fremmed til at mange nok får speilet seg selv og sine behov i ham. Trump dras ofte frem som en motsats til denne avmålte væremåten. Han er en bajas som snakker «fra levra» og som nærmest paraderer sine egne karakterbrister i offentligheten. USAs nye president tror tilsynelatende ikke på å skjelne mellom privatliv og sin politikerpersona, i alle fall er det langt fra åpenbart hvor skillelinjene går. Trump driver ikke noe mindre maskespill enn Harris, Clinton og Støre, han spiller bare mer i takt med Artaud og grusomhetens teater. Han rendyrker det kroppslige og emosjonelle i stedet for å forsøke seg på en intellektuell fremtoning. Det er for eksempel påfallende hvor intim han er når han snakker til sine tilhengere. I seierstalen sin kaller den nyslåtte presidenten dem for sine venner og sier han «will be fighting for you with every breath in my body» mens han mytologiserer valgkampen som «the greatest political movement of all time». Trumps usammenhengende talemåte speiler Artauds mistenksomhet overfor det fremførte ordet: Det lineære narrativet er forkastet til fordel for et mer kaotisk, men følelsesmessig appellerende innhold. Når en megaloman, straffedømt løgner blir stemt frem som nasjonens leder, fremstår det irrasjonelt og overveldende. En teori går ut på at Trump fikk makt på grunn av en fandenivoldskhet blant amerikanske velgere, født ut av gjentatte skuffelser og mislykket politisk påvirkning. I så fall kan man nærmest se for seg at de snakker med stemmen til Artaud: «Vi er dødstrette av dekorative og tomme følelser, av aktiviteter uten mål som utelukkende er viet det pyntelige og det pittoreske; vi vil ha et teater som handler, men på et plan som det gjenstår å definere», som han poengterer i kapittelet «Brev om språket». Velgerne vet kanskje ikke hvor de vil ende opp med Trump som president, men at han symboliserer endring er det liten tvil om. Det fremstår nok også som at Trump tar mange amerikaneres frykt på alvor når han, mer eller mindre berettiget, snakker om truslene mot nasjonen og hvordan han skal gjøre USA «great again». Sånn sett dykker Trump ned i det grusomme, han tar tak i eksisterende frykt og han skaper nye, absurde skrekkscenarioer, som når han påstår at haitiske migranter spiser amerikanernes kjæledyr. På sitt vis manifesterer Trump og hans supportere Artauds radikale ideer. Hva skal venstresiden svare? Jeg tror det er fruktbart å vende tilbake til et av Artauds sitater i denne teksten, om hvordan vi kan «virkeliggjøre denne høye idé om et teater som kan gi oss alle tilbake den naturlige og magiske erstatning for de dogmene vi ikke lenger tror på». Dogmene vi ikke tror på synes, i overført betydning, å være gjennomskuelig politikerlingo og jålete fasader. Slikt blir nok ekstra utilstrekkelig når politikere i større grad må ta stilling til personlige, identitetspolitiske spørsmål, for eksempel om kjønn og minoriteter. Da forventes en annen type nærvær fra de folkevalgte. Det gjelder å gjøre avstanden mellom teater og liv mindre, slik Trump har gjort, men med grunnlag i venstresidens verdier. Det betyr ikke at politikere ikke skal spille roller, det gjør vi strengt tatt alle sammen. Kanskje er svaret å tillate seg å være mer original og umiddelbar i rollen som politiker. Uten å fremholde AP-politiker Trond Giske som noe forbilde, er det forbløffende å se hvordan han, gjennom en blanding av folkelig appell og akrobatiske strategier, har smøget seg tilbake til toppolitikken etter å ha vært anklaget for seksuell trakassering. Giske er ukonvensjonell og ukunstlet, og Støres rake motsetning. Det trengs nok en passelig dose karisma for å kunne mane frem drømmer og visjoner for fremtiden, forestillinger som tilskueren kan tro på og hengi seg til.