Substansfattig Trump-sirkus

På mange måter er det noe operatisk over Donald Trump. Griskheten og makthungeren hans er så ute av alle proporsjoner at han hadde gjort seg ypperlig som operaskurk, hadde det bare ikke vært på ordentlig. At opera som kunstform er så tett forbundet med rikdom og luksus – spesielt i USA – gjør nok også forbindelsen lettere å trekke. Det blir stadig tydeligere at han lever i sin egen virkelighet, med klesstil, selvtillit og fakter som er så overdrevne og lett gjenkjennelige at han kunne vært en moderne commedia dell’arte-arketyp.

Det er kanskje derfor Trump også til stadighet er å finne på operascenen, både som karakter og symbol. I 2021 hadde østerrikske Bernhard Langs kammeropera Playing Trump premiere på Staatsoper Hamburg, og til stadighet er opera – spesielt arien «Nessun dorma» fra Puccinis Turandot – å høre på Trumps valgkampsamlinger.

Kanskje det mest berømte eksempelet er å finne i Peter Sellars’ produksjon av Figaros bryllup fra 1988, hvor hele operaen er satt til en leilighet i Trump Towers 53. etasje. Dette er jo lenge før Trump fikk det for seg å skulle søke politisk makt, men allerede da var han et symbol på mannssjåvinisme, maktmisbruk og den tiltakende ulikheten i New York. Riktignok var ikke den notorisk kåte og løgnaktige grev Almaviva i den versjonen utspjåket med fyldig hentesveis og et tykt lag med brunkrem, men det er ikke veldig vanskelig å skjønne hvor Sellars ville hen.

I Calixto Bieitos produksjon av Puccinis Tosca, som hadde premiere i Bjørvika i 2017, har den sadistiske og autoritære skurken Scarpia fått en karakteristisk blond manke. Bieito fremhever enda mer eksplisitt motsetningen mellom lettvint, brutal populisme og den skapende kunsten som hele tiden ligger og ulmer i Puccinis operatiske versjon av Victorien Sardous melodrama. At Scarpia blir drept av Tosca i andre akt, har ikke noen frigjørende effekt; han blir bare en politisk martyr.

«Make Opera Great Again» Birgit Amalie Nilssens produksjon av Mozarts Don Giovanni på Opera Rogaland (OR) – med slagordet «Make Opera Great Again» langt fremme i både markedsføring og produksjon – har altså en viss operatisk tradisjon å slekte på. Her er tittelfiguren umiskjennelig trumpsk, mens det øvrige persongalleriet er kledt ut som mer eller mindre relevante skikkelser fra de siste års amerikanske politiske virkelighet. Dessverre blir det som kunne ha vært et interessant utgangspunkt bare fjaset bort, i så stor grad at produksjonen arter seg som en tre timer lang revysketsj. Enkelte gode musikalske prestasjoner gjør lite for å løfte helhetsinntrykket.

Don Juan – på italiensk Don Giovanni – er en mytisk forførerfigur som først dukker opp i den spanske munken og dramatikeren Tirso de Molinas skuespill El burlador de Sevilla y convidado de piedra (Forføreren fra Sevilla og steingjesten) fra begynnelsen av 1600-tallet. I arbeidet med Mozarts opera skal også den venetianske eventyreren og kvinnebedåreren Giacomo Casanova ha kommet med innspill og kommentarer til Lorenzo da Pontes libretto.

I Don Giovanni forfører – og i flere lesninger voldtar – tittelrollen utallige kvinner, helt til han blir stilt ansikt til ansikt med sine ugjerninger og til slutt får sin straff. Undertittelen på operaen er også Il dissoluto punito, eller Den straffede vellysting. I løpet av operaen prøver Don Giovanni seg på tre kvinner, med liten suksess: Donna Anna jager ham ut av soverommet, etter at han har brutt seg inn; Donna Elvira rives mellom å være gal av lengsel og et altoppslukende sinne mot Don Giovannis svik; bondepiken Zerlina blir nesten lokket bort fra forloveden Masetto, men den rasende Donna Elvira kommer henne til unnsetning. Til slutt innhenter Don Giovannis umoral og lovbrudd ham, når statuen av Kommandanten – Donna Annas far, som Don Giovanni tok livet av i åpningen – blir invitert på middag og deretter forviser ham til helvetes pinsler.

Det er lett å se paralleller til Donald Trump i historien om Don Giovanni, ikke minst hvordan han til stadighet slipper unna med de forkasteligste ting. I programheftet skriver teamet bak produksjonen at de ønsker å utforske tematikk som «makt, begjær, ansvar og de dype konsekvensene av våre handlinger». Med en slik underliggende tematikk er kanskje ikke Trump et så dårlig utgangspunkt. Problemet er at produksjonen tilsynelatende ikke er så veldig interessert i å faktisk utforske dette.

Sammenraskede referanser Aller først persongalleriet: Don Giovanni er som tidligere nevnt Donald Trump, med blond parykk og altfor langt slips. Tjeneren Leporello er kledt ut som «QAnon-sjamanen» Jacob Chansley/Jake Angeli, en av de mest minneverdige skikkelsene fra kongresstormingen 6. januar 2021, med ansiktsmaling og stor pelslue med horn. Donna Anna er kledt ut som Frihetsgudinnen, mens hennes forlovede Don Ottavio bare er en litt tafatt type i dress (som Don Ottavio gjerne er). Donna Elvira er en forsmådd Miss Universe – Trump eide missekonkurransen fra 1995 til 2015 – mens Zerlina er Hillary Clinton, med hang til blå buksedresser og lett BDSM. Masetto er, skulle man da tro, Bill, men det er det lite i spill eller kostyme som skulle tilsi.

Det er altså en nokså broket forsamling på scenen, og jeg får inntrykk av at man bare har klattet sammen det man kom på av ulike amerikanske kulturelle og politiske referanser og håpet på det beste. Resultatet er en rekke enkeltstående tablåer som ikke utgjør noen større sammenheng. At Donna Anna eksempelvis er utkledt som Frihetsgudinnen blir i åpningsscenen et artig, men overtydelig bilde på hva Trump holder på med, men ideen følges ikke opp videre. Hvordan relasjonene til rollefigurene på scenen henger sammen, er nokså uklart.

Trump fremstilles først og fremst som en komisk figur, og det fremstår ganske foreldet. Vi har sett i løpet av de siste åtte årene hva Trump er i stand til og hvilke planer han og hans kumpaner har for USA og resten av verden. Visst er han en snål type med masser av snodige fakter, men bak fasaden gjemmer det seg mye skummelt og farlig. Ikke på noe tidspunkt føles det som om noe står på spill i denne produksjonen, mest fordi hovedbudskapet later til å være noe i retning av «se så teite og rare de er, disse amerikanerne». At Trump på et tidspunkt var verdens mektigste mann, og kan bli det igjen om noen dager, er produksjonen tilsynelatende likegyldig til.

Bortkokt i kålen Også Dag Tynes’ scenografi og videoprojeksjoner har et interessant utgangspunkt som koker helt bort i kålen. Scenerommet er uvanlig dypt, med publikum i amfier foran og på hver side. Orkesteret sitter ganske langt bak og deler scenerommet i to. Foran er en T-formet plattform med rødt teppegulv – ikke ulikt slike som brukes på valgkampmøter i USA – som ender i en liten grønn flekk. Helt bakerst er enda en opphøyet plattform som går langs hele veggen, og midt på står det plassert en talerstol foran to amerikanske flagg.

Dette er et rom med stort potensial, men det blir ikke utnyttet spesielt godt. Poenget med at publikum sitter rundt utøverne forsvinner når sangerne stort sett står henvendt rett frem. Orkesteret sitter på scenen ikledd røde «Make Opera Great Again»-capser og klær overstrødd med amerikanske flagg. Jeg vet ikke om det er akustiske eller visuelle grunner til denne plasseringen – i alle fall sier Stavanger konserthus’ nettsider at salen har muligheter for orkestergrav – men når man først gjør orkesteret så synlig, virker det som en tapt mulighet at de ikke brukes mer i handlingen.

Utøverne ser også ut som om de har blitt overlatt til seg selv, og regien er stillestående og generisk. Don Giovanni (Espen Langvik) har tilsynelatende bare fått beskjed om å oppføre seg «trumpsk», og gestikulerer og står med tomlene i været helt uten at det har noe med hva han synger å gjøre. Det synes ikke å ha noen større mening enn at man skal le av bevegelser man kjenner igjen – litt sånn som at det er morsomt i seg selv at Zerlina er kledt ut som Hillary Clinton. Det er ikke noe som bidrar til å drive historien videre eller si noe om hvem disse karakterene er, og det blir aldri helt tydelig hvorfor denne Don Giovanni-en er både uimotståelig og farlig. Handlingen i operaen hopper fra sted til sted, men her foregår alt i samme, usammenhengende sceniske landskap, og hjelper ikke med å få klarhet i hvor vi er eller hva som skjer.

Musikalsk ujevnt Musikalsk er produksjonen ganske ujevn. Orkesteret består av musikere fra OR Sinfonietta, den Stavanger-baserte sinfoniettaen Insimul og Stavanger Symfoniorkester, i tillegg til studenter fra Institutt for utøvende kunstfag. Det hele ledes av Omer Shteinhart, assistentdirigent for Stavanger Symfoniorkester, som også spiller continuostemmen på hammerklaver. Orkesteret spiller smakfullt nok, men det fremstår ofte litt veikt, og de mangler de aller største dynamiske utsvingene.

Det hjelper på ingen måte at orkesteret, i likhet med sangerne, er oppmikket – en nokså uvanlig praksis innen klassisk musikk, og i dette tilfellet ikke spesielt vellykket. Antakelig er det fordi scenerommet er såpass stort og dypt, uten vegger eller tak som kan hjelpe til med å forsterke lyden, selv om de nevnte nettsidene til Stavanger konserthus mener salen har «gode akustiske forhold». Orkesterklangen er for så vidt grei, men enkeltutøvere, spesielt blant strykerne, har det med å skjære ut. Mikrofonene skaper også trøbbel for sangerne, og ofte blir lyden plukket opp av de andre sangernes mikrofoner. Nå og da er også lydteknikerne for sene med å skru på de enkelte mikrofonene, så den første halvdelen av et resitativ forsvinner. Dette er også et problem hos koret, som det ofte er vanskelig å høre ordentlig.

Ujevnhetene fortsetter inn i sangerlaget, selv om det også er flere gode prestasjoner. Baryton Espen Langvik synger stødig i tittelrollen. Baryton Jørgen Backer gjør en fin Leporello, selv om diksjonen hans fort blir grøtete i de aller raskeste partiene. Lydia Hoen Tjore er glitrende, om enn litt overintonert, som Donna Elvira, og synger med presis og velartikulert koloratur.

Mathilde Salmi Marjavara får derimot aldri helt dreisen på den krevende rollen som Donna Anna. Det kan høres ut som om stemmen hennes er et par-tre knepp for liten, og hun ligger konsekvent en kvart til en halv tone under. Donna Anna er et veldig høytliggende parti, og litt uti forestillingen begynner hun å slite i høyden. Som Don Ottavio gjør tenor Emauel Tomljenović en god innsats, med imponerende vokalkontroll i de to ariene. Likevel blir han noe anonym på scenen – mangelen på et like outrert kostyme som de andre sangerne hjelper nok ikke. Bass Gustav Johansson blir på sin side litt vokalt puslete som Kommandanten.

Et forsiktig steg i riktig retning? Den økonomiske situasjonen til Opera Rogaland er krevende – av alle region- og distriktsoperaene er det de som får minst støtte over statsbudsjettet. Likevel er ting kanskje i endring. I motsetning til deres produksjon av Bizets Carmen for et par år siden, er det ikke flydd inn et orkester fra Sicilia, og kostymene er ikke lånt fra et operahus i Slovenia. Sånn sett er denne produksjonen et steg i riktig retning.

Men likevel: Scenisk og kunstnerisk er Opera Rogaland og Birgit Amalie Nilssens Don Giovanni et eneste stort mageplask. Om noe kan oppsetningen sies å være et eksempel på hva som skjer når substansen forsvinner fra politikken, og bare tanketom underholdning står igjen. Kanskje er det nettopp noe slikt som er det forsøksvise poenget her, men det er ingen satirisk teft og treffsikkerhet å spore – bare overtydelig vitsing og klamme, ofte desperate forsøk på dagsaktualitet.

Uten å ha noe på hjertet blir denne produksjonen et innholdsløst og frustrerende sirkus. Med en opera så spekket med mening, dobbeltheter og maskespill som Don Giovanni, er det muligens en bragd i seg selv.