Nostalgiportal

Når Trøndelag Teater setter opp Narnia – Løven, heksa og klesskapet samtidig som temperaturen nærmer seg frysepunktet i Trondheim, har de nok ikke bare byens barn i tankene. Forestillingen er også myntet på nostalgiske voksne som har vokst opp med fantasy-klassikerne i bokserien Legenden om Narnia av den britiske forfatteren C. S. Lewis samt filmatiseringer som gjentatte ganger har blitt sendt på NRK rundt juletider. Den første gangen rikskanalen viste BBCs tv-serieversjon av Løven, heksa og klesskapet var i 1990. Løven, heksa og klesskapet er den mest kjente av til sammen sju Narnia-bøker. I Lewis’ roman er fortellingen lagt til andre verdenskrig. Vi følger de britiske søsknene Peter, Susan, Edmund og Lucy som må flytte til et herskapshus på landet for å komme unna blitz-krigen i London. De finner et gammelt klesskap som viser seg å være en magisk portal til verdenen Narnia hvor det bor fantastiske vesener som fauner, snakkende bevere og kjemper. Her hersker Heksa Hvit som sørger for at det alltid er vinter, men aldri jul. Edmund svikter de andre ved å ta heksas parti, og barna må hjelpe den majestetiske løven Aslan med å overvinne heksa for deretter å innta rollene som konger og dronninger av Narnia. Aslan må ofre livet sitt for å redde Edmund, men gjenoppstår, noe som fører til at de gode kreftene seirer og at det endelig blir vår.

Originaltro forestilling

På Trøndelag Teater har regissør Erlend Samnøen stort sett vært tro mot originalfortellingen. Dette er velkjent materiale for mange, og det er nok meningen at gjenkjennelsesfaktoren i seg selv skal ha en verdi. Scenografien ved Dagny Drage Kleiva legger seg også tett på omgivelsene som skildres i boka og filmatiseringen fra 1988. I starten befinner karakterene seg i et rom hvor sengene deres og det magiske klesskapet er plassert. Rommet har mørkt brystpanel i tre og snirklete tapet, og fra et gammelt radioapparat høres en knitrete, britisk stemme som snakker om krigen. Når alle barna etter hvert forsvinner inn i skapet, viser det seg at rommet er en slags boks som trekkes tilbake på scenen samtidig som veggene rundt dras til side. Hovedscenens størrelse åpenbarer seg på en måte som gjør inntrykk. Her får jeg virkelig følelsen av å bli forflyttet inn i et annet univers. I Narnia veksler omgivelsene mellom et vinterlandskap i form av flate kulisser med det som ligner blyanttegninger av nakne, snødekte trær og mer sommerlige varianter hvor påmalte trær og busker er grønne. Kulissene er plassert lagvis bakover på scenen for å skape dybde. Scenen er imidlertid såpass stor at jeg skulle ønske mer hadde blitt gjort for å danne romfølelse. For eksempel skjærer det svarte scenegulvet i øynene, man hadde kommet langt ved å la noe hvitt og pulveraktig dekke gulvet i vinterscenene. Innimellom anvendes røykmaskin, det skaper litt stemning, men den kunne gjerne ha blitt brukt mer liberalt. Vinterkulissene har en skisseaktig kvalitet ved seg som gir landskapet karakter, mens sommerkulissene fremstår nokså trauste. Jeg savner flere kreative effekter som kunne gjort landskapet mer fortryllende. Et unntak er det skremmende høydepunktet der Heksa Hvit (Ingrid Bergstrøm) dreper Aslan (Ragne Grande). Han har latt seg binde på et steinbord og blir knivstukket av heksa. Her skaper lys, røyk og mørklegging en atmosfære som bygger opp om dramatikken.

Kostymefest

Forestillingen har allerede fått oppmerksomhet for Åsa Gjerstads kostymer, med en egen Adresseavisen-artikkel dedikert til emnet. I artikkelen forteller Gjerstad at hun bruker brokade, silke, fløyel og tyll, og at hun er inspirert av historiske antrekk, blant annet hos renessanse-dronningene Elizabeth I og Maria Stuart. Det skinner gjennom, for flere av karakterene har pipekrage, puffermer og pludderhoser. Teksturene i de eksklusive, broderte materialene er tydelige, selv her hvor publikum sitter nokså langt fra scenen. To leoparder i Aslans tjeneste er spesielt flotte, de er kledd opp i staselige drakter med pelsimitasjon og et fargespill i turkis og gull. Aslan er gyllen fra topp til tå, med en tung, okergul kappe og en løvemaske som gir assosiasjoner til en strålende sol. Heksa Hvit er gnistrende i kritthvit kjole og en praktfull, vifteformet hodepryd. Når det i tillegg viser seg at lysdioder er sydd inn i kostymet hennes, er det ren fortellerglede som skinner gjennom. Det at stilen er så gjennomført, samtidig som hver enkelt karakter har fått sitt særpreg, er en fryd å se. Skuespillerne har ikke all verdens bredde å spille på siden flere av karakterene er ment å være gjenkjennbare typer fremfor komplekse personer. Sånn sett er det forfriskende at Isak Holmen Sørensen spiller Edmund med mer dybde enn bare å la ham være en irriterende kranglefant, slik han fremstilles i BBC-serien. Sørensen tilfører humor og tvil hos karakteren. Sunniva Du Mond Nordal og Tor Ivar Hagen spiller de to beverne som hjelper barna på herlig eksentrisk vis, mens Ingrid Bergstrøms heks er både skrekkelig og spinnvill.

Vel pedagogisk modernisering

Avvik fra originalen skjer i stor grad i form av forenklinger som gjør historiefortellingen på scenen mer effektiv. Lucys (Marte M. Steinholt) første tur i klesskapet skjer for eksempel mens publikum «blir igjen» på andre siden av skapet sammen med de andre karakterene. I boka følger vi Lucy inn. De tydeligste endringene forekommer i manus og karakteren Aslans væremåte. På slutten, når Aslan spør barna om hvordan de vil herske i landet, svarer Lucy at hun skal sørge for at alle skal få elske hvem de vil. Budskapet er det ikke vanskelig å stille seg bak, men likestillingspolitikk virker litt påklistret i akkurat denne sammenhengen. Det arkaiske skillet mellom ond, hysterisk heksekvinne og stoisk, god løvemann myknes derimot opp på en elegant måte gjennom at Aslan spilles av en kvinnelig skuespiller. Jeg tipper imidlertid at Aslan-karakteren på Trøndelag Teater er den mest joviale som noen gang er fremstilt. Han utfører knokehilsen og gir gruppeklemmer mens han tøysete utbryter «brøl, brøl». Jeg tror man undervurderer barna om man tenker at de ikke takler en myndigere figur enn som så, og at ungenes forestillingsverden innsnevres når innholdet ufarliggjøres på denne måten. Man kunne tenkt at endringen av Aslans personlighet er gjort for å dempe de religiøse undertonene i Lewis’ bøker, men det virker ikke sånn. Derimot påpekes det at Aslan er «sønn av den store hersker bortenfor havet», noe som levner liten tvil om hvem løven symboliserer. Slike kontraster gjør forestillingen litt vimsete. At teatrene iscenesetter gammelt materiale fremfor å lage nytt er i seg selv en trend som kan problematiseres. De siste årene er flesteparten av barneforestillingene ved Trøndelag Teater basert på kjent stoff, som Den hemmelige hagen og Mio, min mio fra 2021 og Knutsen & Ludvigsen i 2023. Et hederlig unntak er Eksotisk dans av Anna Renolen, som på teatrets nettsider markedsføres som «fersk dramatikk». Det fremstår da som en eksklusiv matrett! Kanskje er iscenesettelsen av klassikere en måte å sørge for at teatersalene fylles opp, siden disse forestillingene sannsynligvis appellerer like mye til voksne som barn. Når man forsøker å børste støv av gamle fortellinger gjennom modernisering, er det en risiko for at innholdet blir påtatt. Deler av manus og karakteren Aslan lider av dette, mens kostymene er det mest oppfinnsomme ved hele forestillingen. Det er tydelig at man kommer lenger med en vilje til abstrahering og nyskapende visualisering enn sporadiske islett av politiske korrektheter.