Ungdomsårenes motvind

Eksotisk dans er friskt teater på mange måter. Det første som slår imot publikum på Studioscenen på Trøndelag Teater er den overdådige scenografien (Eilif Fjeld). Her virker det å ligge en kompromissløs more is more-tankegang til grunn for det visuelle uttrykket: Ruvende på scenen står en hytte med to etasjer og et frodig lerret strukket opp bak som viser at vi befinner oss dypt inne i en skog. Et lysdesign med sterke farger (Eirik Brenne Torsethaugen) og en behørig bruk av røykmaskin plasserer fortellingen i et underfullt og foruroligende landskap.

Videre er unge mennesker, som er nokså nye i scenekunstfeltet, sentrale aktører i forestillingen. Anna Renolen skrev teksten da hun var 18 år som et bidrag til prosjektet Unge dramatikere. Hovedrolleinnehaver er 19-årige Emma Bustnes, som for øvrig fremstår som om hun har stått på en profesjonell scene mange ganger tidligere. Hun har en tilstedeværelse som vitner om selvtillit og en overbevisende innlevelse. I tillegg er hun danser, noe som skinner gjennom i presise og energiske dansesekvenser.

Sprer vingene Handlingen følger en ung jente (Bustnes) som bor sammen med sin mor (Madalena Sousa Helly-Hansen) i et avsidesliggende hus i skogen. Det er tydelig at de to har bodd der i lang tid, og for jenta sin del er det snart på tide å frigjøre seg fra den lukkede tilværelsen med moren. Hun vil reise ut i verden, drømmen er å bli en eksotisk danser i Syden. Moren, som er et erkeeksempel på en manipulerende narsissist, ønsker å beholde dattera hjemme. Moren anklager dattera for ikke å være glad i henne mer og er heller ikke spesielt begeistret for hennes yrkesvalg. Deres tosomhet brytes av en punkete renovasjonsarbeider (Emil Olafsson) som jenta er sjarmert av. Han kommer innom for å ta med seg søppel, men har historier på lur om hvordan han kan smugle med seg jenter i søppelbilen sin, helt til Syden, hvor det finnes dansere med hypnotiserende hoftebevegelser.

Forholdet mellom drømmer og virkelighet ligger til grunn for narrativet. Selv om vi heier på hovedpersonen og hennes anstrengelser for å skape sitt eget liv (å ville bryte ut av familiens klamme favn er tross alt en vanlig erfaring), er det heller ingen tvil om jentas naivitet. Renovasjonsarbeiderens brautete beretninger om strippere har i jentas hode blitt til fortyllende fabler om eksotisk dans. Fantasien får seg en knekk eller to når det oppstår seksuelle spenninger mellom søppelmannen og jentas mor, eller når de drikker seg sanseløse. I denne forestillingen kan man se langt etter en lykkelig slutt. Sånn sett får den ekle og ellers urimelige moren lov til å ha et lite poeng når hun påpeker at jenta fremdeles er for uerfaren til å klare seg på egen hånd. Det er berikende for historien at slike nyanser skinner gjennom.

Tropisk papegøye i granskogen Detaljrikdommen og det ekstravagante i scenografi (Fjeld) og kostymer (Hildur Kristinsdottir) utgjør forestillingens høydepunkt. Både jenta og moren har på seg tettsittende, heldekkende drakter. Jentas er blåmønstret og sammen med noen vifter av fjær får den henne til å se ut som en tropisk papegøye, malplassert i en granskog. Moren har fått på seg leopardmønster og en stor, blond parykk. Huset kan på spektakulært vis løftes opp fra scenegulvet, og inni er det flere gjenstander som gjør at det alltid er noe å feste blikket ved. På veggen henger for eksempel en sprettert som moren bruker til å skremme bort kråker med. Det ekspressive uttrykket, med lysene, fargene og mønstrene, understreker det burleske som man også finner igjen i show- og danseverdenen.

Fuglemetaforene er mange, med reder som skal forlates og truende rovfugler, og stort sett fungerer disse godt. Fugletemaet gjør det også lett å skape referanser til andre kjente verk, her er det for eksempel åpenbart at hovedpersonen er en vingeklippet lerkefugl på samme måte som Ibsens Nora Helmer er det. Olafsson, på sin side, gir oss en eventyrlig fremførelse av folkevisa Mannen og kråka.

Fastlåst i sumpen Innimellom er forestillingen litt forvirrende, for det er lett å lese inn symbolikk i handlinger som viser seg å ikke bli så betydningsfulle likevel. Jeg tenkte lenge at den fryktede kråka skulle være et bilde på renovasjonsarbeideren, men siden virker det heller som at fuglen representerer en mer abstrakt og generell trussel. Siden jenta aldri får forlatt hjemmet sitt, stagnerer også narrativet noe, og store deler av forestillingen preges sånn sett av å bekrefte status quo. Renovatøren har et dundrende sangnummer mot slutten med mye bass og lyseffekter som jeg antar skal markere et vendepunkt eller en spenningstopp. Dette innslaget virker imidlertid umotivert, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det skjer på det tidspunktet det gjør eller hva det er ment å implisere – bortsett fra å være enda en påminnelse om det uoppnåelige ved hovedpersonens drømmer. Når det er sagt, så er det vel verdt å stå i stampe i denne sumpen. Sammen med gode skuespillerprestasjoner og en bisarr vri på en velkjent problematikk, har scenekunstnerne skapt et særegent univers som er både forlokkende og frastøtende.