Når ingen sannhet kan forløse

I Ellen Babić utforsker den tyske dramatikeren Marius von Mayenburg gråsonene i våre liv – der sannheten aldri er absolutt, men kontinuerlig forhandles. Astrid (Kirsti Refseth) er en erfaren engelsklærer som lever i en tilsynelatende stabil tilværelse sammen med sin langt yngre samboer Klara (Marie Blokhus), som også er hennes tidligere elev. De bor i en elegant leilighet, preget av kontroll og orden. En kveld kommer Astrids sjef, rektor Wolfram Balderkamp (Gard Skagestad) på besøk for å diskutere en påstått hendelse med en elev, Ellen Babić. Hun hevder at Astrid har gått langt over grensen som lærer. Vi møter aldri Ellen, men hun er katalysatoren for det som blir et intenst psykologisk trekantdrama. Gjennom en stadig fuktigere kveld avdekkes løgner, makt forskyves, og relasjoner rakner. Det som begynner som en samtale om Ellen Babić, blir til et spill der alle masker faller. Wolfram hevder han alltid har beskyttet Astrid, men antyder at Astrid har brukt sin posisjon til å manipulere elever, kanskje inkludert samboeren Klara, som han mener er økonomisk og emosjonelt avhengig av henne. Astrid forsøker å opprettholde fasaden. Mens Astrid har orden og akademisk kapital, har Klara ungdom, skjønnhet og en svakhet for smågodt og myke ting. Hun fremstår som fanget i sitt eget liv, uten egen retning eller mål. Samtidig avdekkes Wolframs egne svakheter: Han sitter fast i en destruktiv sjalusi og et uforløst begjær for Astrid. Når kvelden har blitt natt, har ingen av de tre karakterene noen illusjoner igjen. Er Astrid en overgriper? Er Wolfram en sjalu manipulator? Har Klara utnyttet sin offerposisjon for å sikre sin egen trygghet? Som publikum sitter vi igjen med spørsmålet: Hvem eier sannheten – og finnes den i det hele tatt?

Stua som slagmark

På Scene 3 på Det Norske Teatret er publikum tett på: Vi tråkker bokstavelig talt i inn i en elegant innredet stue: glassbord med coffeetable-bøker (Lucinda Riley øverst, Shakespeare under) og en palisanderskjenk som nesten spiller en egen birolle i regissør Peer Perez Øians scenografi. Før forestillingen starter, spilles avslappende bossanova-toner fra Astrid Gilberto over høyttalere. Her er ikke noe amfi; publikum sitter på alle fire sider av scenen, som gjester i Astrid og Klaras hjem. Selv om Scene 3 er stor og åpen, føles forestillingen brutalt intim. Scenen er plassert rett på gulvet, og vi sitter så nær at vi nærmest blir en del av dramaet. Vi ser alt fra første rad, men fra ulike vinkler. Scenografien er gjennomført, og leiligheten fungerer som en forlengelse av Astrids karakter. Den er både vakker og kontrollerende. Peer Perez Øian har skapt et dialogdrevet kammerspill som er både intimt og åpent. I Ellen Babić gjenforener han ensemblet fra Eks (2022) av samme dramatiker som ble spilt på samme scene. Kirsti Refseth og Gard Skagestad inntar igjen sentrale roller – til og med sofaen og porselenshunden i scenografien har klare likheter. Valget skaper en følelse av kontinuitet – kanskje et ønske om å utforske Mayenburgs tematikker med et ensemble som allerede har en finstemt kjemi. Kirsti Refseth gir Astrid en kjølig rasjonalitet som gradvis sprekker opp og avslører mørkere lag. Gard Skagestad spiller Balderkamp med pompøsitet og patetisk sårbarhet, en mann som vil være den kulturelle intellektuelle, men som drukner i sine egne nederlag. Marie Blokhus tilfører Klara en barnlig sårbarhet og en trassig naivitet som til slutt fører til konfrontasjon. Men aldersforskjellen som skal finnes mellom karakterene er vanskelig å svelge – Blokhus virker for gammel for rollen, noe som dessverre fører til tap av troverdighet i maktbalansen mellom Astrid og Klara. Dynamikken dem imellom framstår som mindre asymmetrisk enn teksten antyder.

Kammerspill i gråsonene 

Makt, lojalitet, avhengighet – og hvem som får kontroll over narrativet – er stykkets drivstoff. Ellen Babić minner om en psykologisk krim: en fortelling der vi stadig tror vi har fått løsningen, bare for å bli konfrontert med nye lag av løgn, selvbedrag og manipulasjon. Mayenburgs dramatikk graver i middelklassens relasjoner og stiller ubehagelige spørsmål om makt og kjønn, om transaksjoner i samlivet, og om hvordan begjær og ambisjoner kan forvrenge moralen vår. Kvelden, som begynner tilforlatelig, ender i en destruktiv spiral. Sannheten er konstant oppe til forhandling. Stua er både scene og slagmark, stor og åpen, men brutalt intim. Det hjemlige blir farlig fordi hver replikk og handling river i fasaden og avslører dype konflikter og maktspill. Relasjonene er farlige. Følelsene er farlige. Astrids forhold til Klara og Wolfram avsløres i subtile nyanser. Hun insisterer på orden: ingen får sette merker på den dyre palisanderskjenken hennes. Men hva sier det om hennes forhold til samboeren Klara at rektor Balderkamp får bryte reglene uten at hun reagerer? Maktens subtilitet og hierarkiets sårbarhet skildres i Øians regi med ubehagelig presisjon. Når Astrid plutselig skifter fra satengbukser og tøfler til blyantskjørt og høye hæler, markerer det et dramatisk brudd – et signal om en ny posisjon i maktspillet.

Upålitelige fortellere og narrative sprekker 

Ingen av karakterene i Ellen Babić er hel ved. De er fragmenterte, uferdige, som trestykker som splintres når man begynner å hakke på dem. Hvem snakker sant? Astrid hevder hun er en dedikert pedagog som har grensene på stell, men er det sant? Wolfram ser seg selv som en dyktig rektor, og sier han alltid har beskyttet Astrid mot rykter og anklager, men han bærer på et destruktivt begjær som gjør ham sårbar. Og Klara, lever hun som et trofé, et avhengig vedheng i Astrids liv? Hun er tilsynelatende uskyldig, men hun lyver så mye at hun til slutt knapt vet hvem hun er. Jeg kjenner ikke sympati med noen av de tre karakterene, men de kjemper hele tiden om å framstå som den mest troverdige. Samtidig balanserer regien den mørke humoren og de psykologiske undertonene godt. Publikum må selv vurdere hvem og hva vi velger å tro, og Mayenburg lar oss aldri lande helt. Vi sitter igjen med en følelse av at det kanskje ikke er noen objektiv sannhet her.

Et blaff av håp

Ellen Babić er et intelligent kammerspill som griper tak i både hode og hjerte. Det er mørkt, men også morsomt, med satirisk brodd overfor middelklassens liv. Teksten resonnerer i vår tid, hvor #MeToo har synliggjort gråsonene mellom samtykke, manipulasjon og makt. Følelsen av ubehag kunne vært enda mer påtrengende, men selv om produksjonen kunne gått enda lengre i å skape en klaustrofobisk intensitet, er det en solid og skarp forestilling. Mayenburg stiller oss overfor spørsmål som ikke enkelt lar seg besvare: Hvordan ser et overgrep ut? Hva betyr det å utøve makt i relasjoner? Og hvem eier sannheten? Stykket minner om psykologiske krimfortellinger: Vi vet ikke engang om det har skjedd en forbrytelse, men føler dramaet like sterkt. Og midt i løgn, manipulasjon og en situasjon der alle blir fornedret ligger det kanskje et blaff av håp. Klara står foran en avgjørelse. Hvis hun frigjør seg fra Astrids grep, mister hun alt – men kanskje kan hun starte på nytt. Eller er håpet at hun og Astrid kan bygge noe sant ut av løgnene? Det er denne dobbeltheten som gjør Ellen Babić engasjerende.