Mer bærekraftig enn naturen selv

Vi står langs de hvite veggene i Kunsthall Oslo. Skuespillere og kunsthallfolkene er blant oss, og forestillingen starter uten videre når hovedpersonen, kunstneren Mona Solhaug, får en telefon fra kusina Mari, som er blitt kurator på en festival i Nord-Norge. Hun er imidlertid ikke som Mona husker – dessuten snakker hun engelsk. Vi hører telefonsamtalen, og skjønner at Mona synes hun får en spennende sjanse når hun blir invitert til å lage et verk til kunstfestival.

Hun reiser nordover med ønske om å lage et kunstverk som er kritisk til oppdrettslaks og havbruksnæringa. Men når festivalens hovedsponsor, den lokale oppdrettsbedriften, får snusen i prosjektet, blir kunsten hennes sensurert, og hun trekker seg fra festivalen i protest. Så langt er historien så å si sann fra Solhaugs side.

Spel er ofte basert på legender eller historiske hendelser, og det er gjerne en god del dramatikk knyttet til handlingsforløpet. At noen dør, er nesten sikkert. I Laksespelet er imidlertid ingrediensene noe uortodokse. Mona og kjæresten Bo (Bo Krister Wallström) kommer til den dystre Lakseøya hvor de møter Monas kusine Mari, og hennes svoger Johnny. Begge spilles av Trine Falch, som har en Johnny- og en Mari-side. Herfra og ut er Laksespelet en surrealistisk humorhorror om en næring helt blottet for skrupler.

Stinne merder, glatte tunger Sammen med scenekunstnerne fra Baktruppen, Trine Falch og Bo Krister Wallström, portretterer Mona Solhaug den norske oppdrettsnæringa som en ekstremt kald og kynisk bransje med stinne lommebøker og strigla språk og image. Produktene deres er mer bærekraftige enn naturen selv, og den kloakken de slipper ut, hjelper naturen til å bli bedre.

Mona blir sugd inn i retorikken, presentert av Johnny, som ser ut til å være allmektig på øya. Hun lar seg overbevise om å bidra i aqua art-prosjektet hans, og glemmer sitt opprinnelige forehavende når Johnny lover å introdusere henne for mektige mennesker i New Yorks kunstverden. Johnny vil utvikle et nytt produkt rettet mot barn – fisk som er mer likandes. Og vi liker jo det som ligner oss selv, sier han. Med sitt skjønne ytre og sitt lange, røde hår er det snart ingen vei tilbake for Mona.

Effektene i Laksespelet er enkle og effektive. Fire lerretsvegger beveger seg over scenen, tre svarte og en hvit (og snart blodstenket). De bidrar til at skuespillerne sjelden kommer inn eller går ut av scenen, men at de drømmeaktig plutselig bare er der. Lys og musikk i stykket presenteres som hot shit fra up and coming kunstnere – de er del av kunstfestivalen til kusine Mari. All kunsten på festivalen skal være site specific, men skal tydeligvis ikke ha noen konsekvens for lokalsamfunnet. Å kritisere festivalens sponsor, oppdrettsnæringa, er heller ikke velkomment. Mona ville i virkeligheten putte en laks i et akvarium på toppen av et fjell, men da tilkalte oppdrettsbedriften en veterinær som fraråder prosjektet fordi det vil være dyreplageri. Mona blir enda mer fiendtlig innstilt til næringa, som hun mener er dyreplageri i seg selv.

Maris og Johnnys språk er entusiastisk og appellerende. De er opptatt av å bruke trendord og strømlinjeformer uttrykket slik at det blir mest mulig spiselig for forbrukere, lokalsamfunn og myndigheter. Norske lakseoppdrettere holder seg visstnok godt under de grenseverdiene for miljøgifter, men disse grensene er det myndighetene som har satt. Naturverngrupper mener grenseverdiene er satt for høyt.

Cowboys i oppdrettsland Vi forstår det slik at fisk ikke lenger er fisk. Den fores med mais og soya, og omega 3 erstattes dermed med omega 6. Truppen vil formidle noe om hva som skjer med naturen og livet under fjordoverflaten. Villaks er det nesten umulig å få tak i, og oppdretten bidrar til at den blir stadig mer utrydningstrua. Hadde bedrifter oppført seg på land slik de gjør i havet, hadde de blitt taua inn på flekken, er budskapet. Mens hummerfiskere utenfor sesong får kystvakta etter seg, bruker oppdretterne gifter som får hummerens skall til å gå i oppløsning.

Norge produserer årlig en milliard tonn laks, og produksjonen bidrar årlig med kloakk tilsvarende avfall fra 12 millioner mennesker. Riksrevisjonen kom i 2012 med en rapport om havbruksnæringa. Den var ikke nådig, verken når det kom til bærekraft eller miljøproblemer. Den problematiserer sykdom, rømming og utslipp i havet, og stiller spørsmål ved myndighetenes innsats på feltet.

Men havbruksnæringa har en meget sterk lobby, og ser ut til å ha innflytelse over hvordan myndighetene tenker om norsk sjømat. Men forskere, myndigheter og eksperter ser ikke ut til å være enig om hvor skadelig fisken og oppdrettsanleggene er. Fjordene forurenses av kloakken fra merdene, men myndighetene mener havet greier å ta unna det som kommer.

Laksespelet og deres støttespiller, den anerkjente journalisten Morten Strøksnes, mener på sin side at myndighetene oppmuntrer til cowboytilstander i bransjen, og at de ikke tar miljøutfordringene på alvor.

Når jeg selv forsøker å gjøre research på feltet, ender jeg opp totalt forvirra. Polariseringen mellom de som er for og de som er mot oppdrettslaks er utrolig steil, og forskere og eksperter er helt uenige om fakta. Ikke rart forbrukeren rister på hodet og fortsetter å handle som før. Bygdesamfunn langs hele kysten ser på oppdrettsnæringa som et viktig livsgrunnlag. Dette er kommuner som ellers preges av avfolking, og som priser lokalt næringsliv som lykkes.

Kunst med konsekvenser Enhver kommune med respekt for seg selv har et spel. Spelet er gjerne satt opp av ildsjeler, eller i samarbeid mellom amatører og profesjonelle. Det er gjerne støttet av det lokale næringslivet. Men hva skjer når næringslivet legger føringene for kunsten? De fleste kunstnere er avhengig av økonomisk støtte, enten privat eller offentlig.

Kunst og kultur har ikke primært som oppdrag å skaffe penger i kommunekassa, men kanskje heller å sette spørsmålstegn ved kritikkverdige forhold i samfunnet. Kunstnerisk frihet er en grunnleggende pilar for at kunsten skal ha verdi. Hvis kunsten fratas sin uavhengighet og integritet, er den bare underholdning og pynt.

Laksespelet er en surrealistisk reise inn i den mørke havbruksnæringa. Stykket er ensidig kritisk, og kanskje litt i overkant. Men selv etter mye research har jeg virkelig ikke lyst på laks etterpå.