Middelklassefantasier

Scenen i Kanonhallen er gjort om til leiligheten til en familie på tre. Her bor far Michael (Ola G. Furuset), mor Ulrike (Marian Saastad Ottesen) og tenåringssønnen deres Vincent (Jonas Hoff Oftebro). Sammen med kunstneren Serge og vaskehjelpen Camilla, spiller disse ut sine roller og deres skam, lengsler og begjær gjennom den tre timer lange forestillingen Et stykke plastikk. Skuespillet er skrevet av den tyske dramatikeren og regissøren Marius von Mayenburg og hadde urpremiere på Schaubühne i Berlin i 2015. Siden har stykket blitt vist på en rekke scener internasjonalt. Når det nå spilles for første gang i Norge, har Mayenburg selv regi. Som flere andre stykker av dramatikeren – blant annet Eks som ble vist på Det Norske Teatret i fjor – sirkler Et stykke plastikk kritisk rundt den liberale middelklassen.

Vaskehjelp eller ikke vaskehjelp Michael er lege og Ulrike er assistenten til den suksessrike kunstneren Haulupa. Begge er tilsynelatende ulykkelige i sine komfortable liv: Michael drømmer om å jobbe for Leger uten grenser for å gjøre noe viktig i verden – og for å imponere kona – og Ulrike drukner sorgene over at egne kunstneriske ambisjoner ikke ble noe av ved å underkaste seg sjefens regime. Det store omdreiningspunktet i forestillingen er parets kvaler rundt det å skaffe seg hjelp til husarbeid. På den ene siden mener de at de «må ha det», og på den andre siden strider det mot deres egne ideer om seg selv. Denne ambivalensen kommer fram etter at de ansetter Camilla til jobben og blir kilde til mye komikk, men også ubehageligheter. Fordommer flyter til overflaten, og skammen over å være på vinnersiden økonomisk blir forsøkt døyvet gjennom halvhjertede forsøk på å se og behandle Camilla som en likeverdig. På toppen av dette blir tenåringssønnen Vincent lidende oppi det hele.

Frustrert skam Kunstneren Haulupa (Jan Sælid) rammer inn narrativet som et kunstprosjekt. Han har sett seg ut Camilla – spilt av Lena Kristin Ellingsen – som sin nye muse. Gjennom forestillingen fungerer han både som aktør i handlingen og som fortellerstemme. Sælid er god i rollen som overparodiert kunstnertype. I sin påfallende ærlighet eksponerer han både assistenten og hennes families og sin egen dobbeltmoral. Ved siden av dette kunstprosjektet er en annen rød tråd musikalske numre fremført av Ellingsen i rollen som vaskehjelpen Camilla. Disse solonumrene av popsanger, hvis tekster tilsynelatende rammer inn Camillas opplevelser, er tidvis anstrengende å bevitne, i alle fall i begynnelsen. Ellingsen skal ha for å stå i dette med en fantastisk stemme. Etter hvert som intensiteten i forestillingen tar seg opp blir de en del av absurditeten, litt mindre flaut, og de fungerer som overganger mellom scener.

Alle skuespillerne treffer svært godt på komikken i måten karakterene spilles ut. De beste partiene i forestillingen er kanskje når intensiteten er på sitt høyeste – som når foreldrene krangler med sterkt temperament. Både Ottesen og Furuset spiller godt ut frustrasjon, skam og selvopptatthet. Den litt parodiske måten dialogen fungerer på kan bli noe forutsigbar i forhold til tematikken, men mellom linjene får det fram et alvor – særlig i hvordan Camilla utnyttes ikke bare fysisk, men også emosjonelt. Familien lesser sine savn og begjær over på henne i et forsøk på å få trøst og nærhet de ikke klarer å gi til hverandre: Ulrike gir henne sine gamle, dyre kjoler, for å føle på egen barmhjertighet, Vincent filmer henne i dusjen, og i Haupulas forsøk på å eksponere denne urettferdigheten brukes Camilla som selve råmaterialet.

Sosioøkonomiske kostymer Forestillingens komplekse scenografi er gjort av franske Sébastien Dupouey, som også står for videodesignet. Sammen med lysdesigner Torkel Skjærven har han skapt rammene for rommet hvor handlingen spilles ut. Gulvet er konstruert som en grønn innendørs basketbane med et utvalg møbler som skaper familiens hjem – en blanding av design og vintage, planter og parfymeflasker. I tillegg er det plassert skjermer på hvert hjørne, rettet mot publikum. Her vises varierte videokollasjer som sammenstiller bilder av skuespillerne med bisarre bakgrunner og direktefilming fra Vincents kamera. Disse samspiller godt med musikken (Frode Jacobsen og Gaute Tønder) og lysdesignet; ofte for å forsterke det absurde og intense – som om parets krangler akselererer i takt med lyd og lys.

Kostymedesigner Katja Ebbel har kledd karakterene i moderne plagg som peker direkte til deres sosioøkonomiske status. Mor har dyre bluser og høye hæler, og far har intellektuelle briller og er kledd i konservativ skjorte og genser. Sønnen har trendy sneakers, og kunstneren har dyre, eksentriske designerplagg. Camilla har hvit t-skjorte og jeans med slitt hår i strikk. Det er gjennomført og bidrar til bildet av det materielle som sterke identitetsmarkører. Elementer i kostyme og scenografi peker også til komikken Mayenburg forsøker å skape – hvor en slags trapp med en dommerstol er stand-in for badet og basketbanen for gulvet. Sportselementene hinter til det konkurransedrevne i samtidens nyliberalisme og hvordan hjemmet også er en arena for dette; enten det er om å gjøre å være mest suksessrik eller mest barmhjertig.

Ubehaget Skuespillerne henvender seg gjennomgående til publikum, særlig Sælid gjør det i rollen som Haupula. Han peker på oss som en del av kulturmiddelklassen som er under lupen i stykket. Liberale verdier settes på prøve når det settes likhetstegn mellom publikum og Ulrike som ikke vil ha dårlig lukt fra offentlig transport inn i sitt «safe space», eller når Michael desperat prøver å overtale familien om at han ikke er rasist. Sistnevnte er kanskje det mest ubehagelige punktet, alle karakterene har tilsynelatende enkelte fordommer som ikke tåler dagens lys. Forestillingen eksponerer slik det paradoksale i den liberale kulturmiddelklassens omfavnelse av antikapitalistiske og antirasistiske verdier med en samtidig motvilje til å skulle gi fra seg privilegier. De underliggende strukturene bak det som kritiseres blir dog ikke gått dypere inn på. Selv om ubehaget blir hengende i lufta, døyves den raskt av komikk – og blir kanskje slik enklere å svelge for nettopp publikummet som kritiseres.