Myke verdier

En kraftig lukt av ull fyller rommet under Dansefestival Barents åpningsforestilling: Vever / Gođđi / Weaver av Marita Isobel Solberg. Her er det bygget en enorm oppstadvev som nesten streifer himlingen fem meter over oss. På gulvet er det garn, en rokk og store masser med tjukk saueull. Nynnende, gryntende og fnisende utøvere klatrer på veven, spinner garn og pakker seg inn i ulla. Dette er én av to forestillinger om veving under årets festival. Den andre, barneforestillingen Väven av Dansinitiativet, viser sirkus-inspirert dans på og rundt en vevstol. Foruten danseforestillinger, består festivalprogrammet av dansefilm, kunstnersamtaler, dj-fest og en panelsamtale om kunstnernes ytringsrom i offentligheten. Det er imidlertid bruken av ull og vev jeg fester meg mest ved. Det fremstår nemlig som en trend akkurat nå: I fjor viste Nasjonalmuseet ull-utstillingen Oltre Terra, mens tidsskriftet Kunsthåndverk dedikerte et eget nummer til materialet. Selv kommer jeg reisende til Hammerfest fra Trondheim hvor Trøndelag senter for samtidskunst nylig arrangerte seminaret og utstillingen Ull. At kunsthåndverk og materialbasert kunst er på agendaen nå, kan tyde på et ønske om noe fysisk, sanselig og tradisjonsrettet i en digital hverdag hvor teknologien er i rivende utvikling. Behovet for forankring og tilknytning til ens omgivelser kan også spores i mange av de andre forestillingene som vises under Dansefestival Barents. Her avtegner det seg et fokus på tradisjoner og natur: Sticky productions bidrar med sin velrenommerte barneforestilling Økohelter, Yggdrasil Dance viser Havets hvisken, en forestilling om klimaendringer, Inn/trykk av Karianne Andreassen handler om å dykke i havet, mens Riikka Kosola har koreografert Spirelaš hvor utøverne er kledd opp som reinsdyr. Kvääniteatteri, på sin side, viser forestillingen Karhutanssi som tar utgangspunkt i kvenske dansetradisjoner.

Variert om vann

De to forestillingene om vann, Inn/trykk og Havets hvisken, viser seg å være ganske forskjellige. Sistnevnte finner sted i et gallerirom hvor to dansere beveger seg rundt og inni et par tekstildraperier som henger fra taket. Før forestillingen starter forteller koreograf Birgitte Bauer-Nilsen at den består av to deler: Først handler det om at isen smelter, og det utspiller seg en slags tenkt, danserisk dialog mellom isfjellet og mennesket. Så er temaet oversvømmelse, en sekvens inspirert av Virginia Woolfs roman Bølgene. Bauer-Nilsen fortsetter med å beskrive forestillingen i detalj, hun forklarer hvor danserne kommer til å bevege seg og at de eksempelvis skal symbolisere sjøgress. Jeg vet ikke hva som er bakgrunnen for den utførlige forklaringen, den fremstår nokså impromptu og bidrar til å gjøre forestillingen forutsigbar og stiv tolkningsmessig. Bevegelsesmaterialet fremstår også tamt. Danserne beveger seg patosfylt med snirklete, sakte bevegelser og alvorstunge miner. I andre del går tempoet opp, og bevegelsene blir mer dramatiske og bølgete. Det er tydelig at dette skal være vakkert og følsomt, men for min del gjør mangelen på motstand og tvetydighet at dansen blir noe oppskriftsmessig. Inn/trykk fremstår derimot som noe helt eget. Det er rett og slett en danseforestilling om fridykking. Her sitter publikum langs veggene i en tom black box mens Karianne Andreassen befinner seg i midten av rommet. Hun veksler mellom å danse og fortelle om sitt forhold til dykking. Beskrivelsen av vannsøylen og på hvilket dyp hun får oppdrift illustreres helt enkelt ved at danseren tar noen skritt fremover og bakover i rommet. Bevegelsene hennes er seige, liksom avventende, og jeg får med meg hvert gnikk fotsålene eller andre kroppsdeler lager mot underlaget. Her er det ingen tilgjorte gester eller vidtrekkende referanser, forestillingen er tvert imot konkret og nedstrippet. I starten frykter jeg at fremføringen blir for enkel til at den skal kunne si noe som helst om den sanselige opplevelsen av å være omgitt av vann. Så skjer det noe: Jeg opplever at rommet rundt meg fortettes på samme måte som når man oppholder seg under havoverflaten. Danseren ber oss holde oss for ørene samtidig som vi stryker med fingrene på utsiden av dem, og joda – lyden som oppstår er helt lik den lavmælte rumlingen man hører på dypet. Pausene mellom snakkingen og de ulike bevegelsene minner meg om en puls eller et trykk, og når Andreassen holder pusten, så gjør jeg det også. Det oppstår en slags sitring i min egen kropp som speiler forestillingen, og jeg undrer meg overpå om de andre publikummerne opplever det samme eller om jeg er alene om disse følelsene, isolert i en vannboble.

Levendegjøring av tradisjoner

Litt på samme måte som Andreassen forvandler rommet tror jeg Riikka Kosola forsøker å mane frem noe vilt med Spirelaš. Forestillingen finner sted i Musikkhuset i Hammerfest sentrum, hvor publikum sitter i ring rundt utøverne som danser på gulvet i midten. Samtidig vises en video med vinterlandskap fra Finnmark, og en komposisjon av Andreas Gundersen spilles på slagverk. De tre utøverne har på seg tettsittende, sølvskimrende drakter og masker laget av skinnet fra reinsdyrhoder. På gulvet ligger det tynne bjørkestammer. De mest fengende dansesekvensene er det Kosola selv som står for, hun gjør blant annet noen skøyteaktige bevegelser med føttene sine. Klangen fra de tjukke skohælene kan minne om lyden fra hover, men samtidig er det noe mekanisk og repetitivt med skøytebevegelsene som tilfører noe utover en ren dyreimitasjon. Denne dobbeltheten forsvinner imidlertid fort når to mannlige utøvere med reinsdyrmasker kommer på banen og liksom skal måle krefter. De står på alle fire mens de gjør fremstøt mot hverandre. Illusjonen brytes; jeg får følelsen av at jeg ser på mennesker som leker at de er villdyr heller enn at noe ukjent og hybridaktig tar form. Helt i mål kommer heller ikke Kvääniteatteri med Karhutanssi. Ifølge programteksten ønsker koreograf Astrid Serine Hoel å synliggjøre kvenske dansetradisjoner, og dette gjøres gjennom en raus blanding av tema og uttrykk: Kostymene veksler mellom joggedresser og det som ligner på historisk-inspirerte kjoler og kjortler. Dansen er delt inn i sekvenser som virker som de er inspirert av forskjellige tradisjoner og sjangre, både pardans og streetdance er representert. Tre musikere spiller på et utvalg trommer og strengeinstrumenter. Innimellom høres en stemme som oversetter ord fra kvensk til norsk, i tillegg til historier om opphav som har med andre kulturer enn den kvenske å gjøre. «Er dette en fasit på kvensk dans? Håper ikke det!», utbryter en stemme over høyttalerne. På den ene siden virker det klokt å behandle materialet åpent, det bidrar både til allmenn- og levendegjøring. På den andre siden får jeg ikke et så godt inntrykk av det kvenske, og betydningen av det, som jeg gjerne skulle ønske. Om målet er å synliggjøre disse tradisjonene for et utenforstående publikum, kan forestillingen være for sprikende.

Andre perspektiver

Minoritetsperspektiver, tradisjoner og skildringer av nordnorsk natur er med på å forankre festivalprogrammet lokalt, men festivalen rommer også forestillinger med mer løsrevne tema. En som skiller seg ut er Maria Lloyds dokumentariske Echo Puncture. Forestillingen skildrer hvordan Lloyd plutselig mottar e-poster tiltenkt en annen kvinne med samme navn som henne. Gjennom innholdet i e-postene åpenbarer det seg et bilde av en våpen-positiv Trump-supporter bosatt i Florida – i rak motsetning til den norske, venstreorienterte Lloyd. I forestillingen blir det blant annet vist video hvor vi følger kunstneren over Atlanteren for å finne «MAGA-Maria». Det er en fascinerende reise som, selv om den bekrefter fordommene en måtte ha mot den politiske og kulturelle høyrefløyen i USA, virker å være gjort med utgangspunkt i nysgjerrighet. Selv om forestillingen får forhøyet aktualitet gjennom denne månedens amerikanske presidentvalg, kommer den muligens litt i skyggen av Naomi Kleins mye omtalte bok Dobbeltgjenger som kom på norsk tidligere i år. Det er fordi premisset er såpass likt: Boken skildrer hvordan kanadiske Klein blir forvekslet med den amerikanske, radikaliserte Naomi Wolf. På den måten forsøker hun, i likhet med Lloyd, å si noe om dagens politiske landskap. Ideen gjenkjennes fort fordi den er såpass god, og kan dermed lett stå i fare for å bli oppbrukt.

Peker ut en retning

Dansefestival Barents har fremdeles mer å gå på når det gjelder å ta i bruk andre lokaler enn black box-ene og studiorommene i Arktisk kultursenter. Selv om både Spirelaš og Havets hvisken fant sted i andre bygg, kunne de like gjerne vært vist på kultursenteret; rommene var anonyme og hadde ikke noen kunstnerisk betydning. Det var heller ikke noe som foregikk utendørs. En mer kreativ tenkning rundt sted vil kunne gjøre festivalen mer egenartet og uforutsigbar. Det at Dansefestival Barents synliggjør veven og ullas inntog på scenen gjør festivalen aktuell, og gir den en mer spisset tematikk enn om den hadde behandlet økologi og natur på en mer generell måte. Programmeringen legger i seg selv opp til refleksjon rundt håndverkets plass i scenekunsten og det er interessant å se temaet presentert på forskjellige måter i forestillingene. Jeg kunne ønsket meg en enda tydeligere tematisk overbygning. Spørsmål som hvilket performativt potensial som ligger i håndverksprosessen eller hvorfor vi er så opptatt av ull akkurat nå, kunne blitt diskutert nærmere. Jeg tror uansett at årets festival har vært med på å avdekke noen tendenser i scenekunstfeltet som vi sannsynligvis vil få se mer av.