Motstandsløs jegerhistorie

Bjørnejegeren Ol Tomså er en musikkteaterforestilling som forteller historien om den sørsamiske bjørnejegeren Olof Elias Tomasson. Han ble født helt sør på Helgeland i 1814, og frem til sin død i 1895 skjøt han hele 109 bjørner, en bragd som gjorde at han ble tildelt en gullmedalje av kong Oscar II. Historien om Ol Tomså – som han ble hetende – har få og upålitelige kilder, og det er betegnende at den beskrives som et sagn i Arktisk Filharmonis forhåndsomtale. Komponist Frode Fjellheim har skrevet det han selv kaller «verdens første joikeopera» rundt denne historien. Men det fremstår uklart hva Fjellheim og dramatiker Rawdna Carita Eira vil oppnå med verket.

Ryddig livshistorie

Forestillingen forteller livshistorien til Ol Tomså nokså ryddig og kronologisk. I tillegg til tittelfiguren (spilt av Emil Ráste Nikolavu Karlsen) medvirker to dansere (Lisa Teige og Vilja Tjemsland Kwasny) og mezzosopran Soetkin Baptist i handlingen. Baptist gestalter Juoksahkka, jaktgudinne og beskytter av gutter og menn. Hun kommenterer handlingen, mens danserne ofte agerer som hennes hjelpere og et slags gresk kor. Ellers i historien spiller de ulike folk Ol Tomså treffer, eller mer abstrakte visualiseringer av livshistorien hans. Orkestermedlemmene har også noen replikker, som folk på marked og annen lokalbefolkning. Alt burde ligge til rette for stor dramatikk, men hverken verket eller Rolf Degerlunds enkle produksjon klarer i noen særlig grad å formidle spenningen eller de store linjene i historien. Det ender opp som en tannløs historietime der vi friksjonsløst fraktes fra livshendelse til livshendelse. Riktignok synger Juoksahkka fra tid til annen om at dette er Ol Tomsås skjebne, men helt hva denne skjebnen er ment å være er uklart – i alle fall om det er snakk om andre ting enn å skyte bjørn. Scenerommet er i stor grad tomt, med orkesteret bak på scenen og Karlsen og danserne foran. Det skaper en åpenhet for en handling som strekker seg over mange tiår og ulike steder, men jeg tar meg også i å savne flere ting på scenen, som aktørene kan samhandle med. Med unntak av kostymer og et par rekvisitter, er de i stor grad overlatt til seg selv. Forestillingens mest visuelt slående element kommer i åpningen, hvor en glødende ball dekket av reingevirer føres sakte over scenen. Den heises opp og blir hengende hele resten av forestillingen, som en slags sol. Men det er synd at en så slående gjenstand ikke blir brukt mer aktivt i en forestilling som trenger større variasjon og aktivitet på scenen.

Motstandsløst

Bare i forestillingens dramatiske høydepunkt føles det som om noe står på spill. Ol Tomså blir angrepet av en bjørn, som river av ham skalpen og gjør seg klar til å grave ham ned. I siste sekund klarer han å nå geværet sitt og skyte bjørnen. Ellers er det mye stillestående lokalkoloritt og passasjer som ellers ikke fører historien videre. Diverse fakta, som ektefeller og antall barn, fortelles refererende og fremadvendt av Karlsen i rollen som Ol Tomså, og jeg får heller aldri tak på hvilken historie Bjørnejegeren vil fortelle. Det er liksom så mye å ta tak i. En skikkelse som Ol Tomså er utrolig interessant i seg selv. Samtidig er det mye ved denne historien som kunne og burde ha pekt utover seg selv. Forholdet mellom storsamfunnet og rovdyr er stadig brennhett – det er ikke mer enn noen måneder siden en reineier i Indre Namdal begikk selvmord etter å ha blitt dømt for å skyte tre bjørner som angrep reinflokken hans. Ikke dermed sagt at man bare skal klippe og lime inn dagsaktuelle saker i et verk som finner sted for godt over 100 år siden. Men dette er en spenning som har funnes i Norge i lange tider, ikke minst i et samisk perspektiv, og det er synd at det ikke tematiseres mer eksplisitt.

Spinkelt lydbilde

Også Frode Fjellheims musikk blir i enkleste laget. Selv om han har kalt Bjørnejegeren en «joikeopera», får ikke joiken en så fremtredende posisjon som betegnelsen tilsier. Det er bare Karlsen som joiker nå og da, mens han ellers snakker og av og til synger replikkene. Alt trenger ikke å være joik, men jeg skulle likevel ønske at det kunne ha farget orkesterstemmen mer og gitt intensitet og tyngde til et ellers glatt og motstandsløst lydbilde. Orkesteret – bestående av en strykekvintett, blåsekvintett, pluss et ekstra horn, trompet, trombone og perkusjon – brukes for lite, og musikken stryker for mye medhårs til at jeg skjønner hva den vil. Ofte er det bare en håndfull instrumenter som spiller, og dårlig høyttalerlyd bidrar til at orkesteret høres ekstra spinkelt ut. Høyttalerlyden er generelt et problem, og det virker unødvendig at alle skal bruke mikrofoner, spesielt orkesteret. Til tider er det også vanskelig å få med seg både den sungne teksten og Karlsens talte monologer. Bjørnejegeren Ol Tomså kunne ha vært en engasjerende fortelling om en spennende historisk figur, hvis bragder har gitt ham nærmest mytisk status. Det kunne også vært en forestilling som hadde kunnet si noe om forholdet mellom samfunnet og rovdyr, mennesker og natur. Men når hverken teksten eller musikken vil dra i noen retning, ender man opp med en forspilt sjanse.