Ubenyttede avslutninger og ditto begynnelser

Sølvsuper 24 forteller historien om Vebjørn Tandberg (1904-1978), bodøværing og mannen bak et av etterkrigstidens store industrieventyr. Tandbergs radiofabrikk ble grunnlagt i Oslo i 1933 og var på et tidspunkt en av Norges største eksportbedrifter. Utover 1970-tallet gikk det stadig dårligere for fabrikken, med økende global økonomisk ustabilitet. Den 30. august 1978 fikk den da pensjonerte Tandberg et brev fra styret at han ikke var ønsket på fabrikkområdet lenger. Flere av aksjonærene mente at han blandet seg for mye i driften, spesielt i møte med internasjonale utfordringer. Samme dag begikk han selvmord, og selskapet gikk konkurs i desember samme år.

Tandberg-navnet lever fortsatt videre i Bodø, selv om bodøværingers og nordmenns medievaner har gått videre siden 50- og 60-tallet og forsvinnende lite forbrukerteknologi fremstilles langs Akerselva. I Bodø snakker man fortsatt om Tandberg-gården i sentrum. Et sykehjem i byen er oppkalt etter «Sølvsuper», en av Tandbergs mest vellykkede radiomodeller. Den lokale forankringen er så absolutt til stede.

Historien om Tandberg berører mye av den teknologiske utviklingen i etterkrigstidens Norge. I tillegg til å ta for seg historien om personen Vebjørn Tandberg, skulle et verk som Sølvsuper 24 kunne dra inn fremveksten av massemedia i Norge – både radio og fjernsyn – og nedbyggingen av norsk industri. Alt dette sneier komponist Brustad og librettist Hånes innom, men på et så ufokusert og overfladisk vis at noen ny innsikt om Tandberg eller norsk industrihistorie kun glimtvis melder seg.

Uferdig forestilling Urpremieren har regi av Ole Anders Tandberg, og hovedinntrykket er at den er uferdig. Klaus Jaegers scenografi er sparsom og begrenser seg til noen pulter og stoler. Med unntak av ulike forheng som senkes ned som lerret for videoprojeksjoner er scenerommet stort sett tomt. Jaeger står også for videoelementene, som brukes gjennom hele forestillingen. Mye av det kan minne om en ansamling skjermsparere fra de siste ti-tjue årene, med farger som eksploderer ut i ulike retninger og bølger som slår mot land, filmet ovenfra. Det er sjelden at projeksjonene faktisk tilfører noe.

På forhånd har jeg latt meg fortelle at prøveperioden bare har vært på én uke – helt hysterisk lite tid for en fullscenisk produksjon av et nytt, nesten to timer langt verk med orkester og det hele. Rett bak meg inne i salen er det også to som diskuterer mangelen på prøvetid. Jeg vet ikke hva som er tilfelle her, men det jeg ser på scenen skulle i alle fall tilsi at utøverne kunne trengt mye mer tid enn det de har fått.

De to voksne skuespillerne, Sondre Krogtoft Larsen og Julie Sofie Reite, har med seg jukselapper på scenen som de leser fra. De seks sangerne fra Vocal art – det profesjonelle vokalensemblet i Bodø – står fortsatt med noter på scenen. De synger fint, men fremstår ofte stive og noe famlende på scenen. Uten undertekster er det også krevende å høre hva de synger, både på grunn av tidvis slapp uttale og flere harmonisk komplekse og utstrakte partier. Med tanke på hvor uferdig det hele er, kan man jo spørre seg om dette egentlig burde vært en konsertant oppsetning.

Uryddig historiefortelling Men selv om det sceniske og musikalske ikke er innøvd ordentlig, er det også større problemer ved verket. Det er ikke tydelig hvilken historie det ønsker å fortelle, og på hvilken måte. Sjangermessig havner verket et sted mellom opera, oratorium og et slags melodrama (der tekst tales over musikk). Talescener med skuespillerne avløses av kommenterende scener sunget av koret, som oftest alle seks, men også i mindre konstellasjoner. Denne blandingen av sjangerkonvensjoner bidrar også til å gjøre historiefortellingen uklar.

De første førti minuttene av verket vies til flere sekvenser om det man må anta er Tandbergs barndom, uten at det kommer klart frem. Vi møter en sjenert gutt som er ekstremt opptatt av lyd, spilt av Endre Olai Finbak. Det er vel en viss mening i å vise hvordan denne interessen og lidenskapen var livslang, men fordi det ikke følges opp videre, fremstår det umotivert og som et merkelig valg. Disse sekvensene lider også under svak tekst. På et tidspunkt sier Tandbergs far (Krogtoft Larsen) til sønnen at «det er ingen begynnelse, bare ubenyttede avslutninger», en replikk så platt at den gir meg lyst til å forsvinne gjennom gulvet. Til slutt i forestillingen kommer oppfølgeren «det er ingen avslutning, bare ubenyttede begynnelser». Trenger man virkelig slike tomme fraser for ramme inn denne fortellingen? Det at sistnevnte replikk kommer rett etter en særdeles banal selvmordssekvens gjør det heller ikke bedre. Med en parkert bil projisert på bakveggen beskrives selvmordet kort av skuespillerne mens musikken blir stadig mer sentimental.

Tandbergs selvmord er nesten brukt som et slags gjennomgangstema. Det virker som om man har begynt den kunstneriske prosessen med selvmordet og så trukket linjene bakover. Det ligger alltid noe truende og vaker i musikken, og selvmordet trekkes veldig frem i alt av forhåndsmateriale. En så traumatisk hendelse kaster nødvendigvis en skygge over hele historien, men det at Tandberg og fabrikken også opplevde enorm suksess, havner liksom litt i bakgrunnen. Tandbergs selvmord er selvfølgelig en helt sentral del av hans livshistorie, og må nødvendigvis med i et slikt verk. Men verket – i musikk og tekst – peker frem mot en slags uunngåelig hendelse og behandler hendelsen samtidig kort og overfladisk, og gjør det enda mer utydelig hvilken historie de ønsker å fortelle.

Det er heller ikke veldig mange av disse biografiske strekkene, spesielt ikke etter barndomsfortellingen i begynnelsen. Verket vil også fortelle om de gode arbeidsforholdene på Tandbergs fabrikk og trusselen som kom i form av masseimport av forbrukerelektronikk fra Asia. Det er rett og slett for mye som skal formidles, så alt forblir kort og uutforsket, samtidig som andre og bare så vidt relaterte problemstillinger kommer skrensende inn. Mot slutten kommer en forunderlig (og lang!) kontrafaktisk passiar om hva Tandberg ville ha tenkt om medieutviklingen i dag hvis han levde, med internett, kommentarfelt og kunstig intelligens. Det er uklart hva dette skal tilføre, og det blir aldri noe mer enn en irriterende distraksjon og et krampaktig forsøk på dagsrelevans.

Repetitiv musikk Musikalsk finnes det flere ting som fungerer, og Arktisk Filharmoni spiller gjennomgående godt, under ledelse av Christian Eggen. Brustad bruker flere elektroniske elementer i musikken, og bruken høyttalere rundt om i salen er spennende. Mye av det er fint skrevet – i alle fall til å begynne med – og Brustad har lagt interessante harmonier i sangstemmene. Problemet er bare at de vellykkede elementene gjentas til det kjedsommelige og ikke passer like godt hele tiden. I tillegg har han en irriterende hang til oktavering når det bare er to sangere som synger sammen – gjerne med bassen i et normalt leie og sopranen to eller tre oktaver over, så det føles merkelig tomt. Mange steder blir orkestreringen ofte litt grumsete og blokkpreget. Mye foregår i et dypt leie i for mange instrumenter til at jeg helt klarer å plukke ut det som skjer.

Ofte henger det noe skummelt og illevarslende over musikken, som i en ekstra spenningsfylt scene i en actionfilm, med en tromme i bakgrunnen som taktfast driver orkesteret fremover. Det setter et underlig preg på scener som i utgangspunktet er positivt ladd, uten at noe skulle tilsi en dobbeltbunn eller direkte motsigelse i musikken.

Sølvsuper 24 lykkes dessverre ikke, hverken som verk eller som scenisk forestilling. Men verre er det at alt dette kanskje er betegnende for hvordan Arktisk Filharmoni nå forholder seg til opera og scenisk musikkdramatikk. I fjor fikk operasjef Espen Langvik sparken, etter at ABE-reform og bratt prisstigning uten tilsvarende økning bevilgninger gjorde at de så seg nødt til å slutte med fullscenisk opera på ubestemt tid. Ambisjonsnivået med et verk som dette er høyt; det må det være når man bestiller et nesten to timer langt verk. Men det er også tydelig at ressursene til å sette opp denne typen produksjon ikke strekker til. Det er et misforhold mellom bestilling og gjennomføring; selv om det også er svakheter ved selve verket, blir helhetsinntrykket trukket ned uten gjennomarbeidede og helhetlige sceniske rammer.