Når språket ikke strekker til

Juovssaheaddji – Tilbakeføreren ble urfremført i Bodø for nesten nøyaktig ett år siden, 7. februar 2024. 6. februar i år, på samenes nasjonaldag, ble forestillingen spilt på Riksscenen i Oslo.

Slående scenebilder Den omtrent 50 minutter lange forestillingen bestod av enkle, men effektive sceniske grep: bakerst på scenen i en semi-halvsirkel satt Arktisk Filharmoni, med jazztubaist Daniel Herskedal plassert diskré på høyre side og trommeslager og komponist Jakop Janssønn på midten nesten inne i orkesteret. Dikter, musiker og skuespiller Niillas Holmberg var derimot helt fremst, vekselvis sittende på en stol og stående, tidvis fastlenket i stolen innsurret i bånd, tidvis også med bind for øynene. Han resiterte og joiket og ble forestillingens midtpunkt, mens de to danserne Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski bevegde seg frem og tilbake på scenen rundt ham og vekslet mellom å være dansere, resitatorer og skuespillere. Det må også nevnes at et stort rundt lerrett lyste opp bakgrunnen, med skyggebilder av danserne, naturbilder og symboler fra runebommer. Formen på lerretet fremstod som en stor geometrisk figur mot den svarte bakgrunnsveggen og minnet om kunstner Anna Eva Bergmanns (1909-1987) mange abstrakte gjengivelser av nordnorsk natur.

Sterk ydmykhet Forestillingen blandet flere historier tilknyttet rettsdokumenter fra 1691 og frem til vår tid, og den hoppet dermed mellom forskjellige tider i et forsøk på å belyse hvordan samers rettigheter og frihet har blitt krenket eller utvannet gjennom tidenes løp.

Det fremstod for meg som at forestillingen beskrev nordmenns brutalitet med en viss forsiktighet og ydmyket. Kanskje kunne dette vært uttalt mye krassere. Men det lå en styrke i at den heller vektla utfordringer rundt kommunikasjon, språkets utilstrekkelighet og hvordan vi bare klarer å forstå andres kulturer ut fra vår egen kulturs perspektiv: Hvordan nordmenn og samer har hatt forskjellige verdenssyn, et ulikt forhold til natur og til religion, og hvordan betydningen av ord i et rettslig språk gjør at majoritetssamfunnet ikke har kunnet forstå samenes kultur på deres egne premisser. Og med dette tråkket forestillingen inn i høyst aktuelle temaer som integrering, undertrykkelse av minoriteters kulturer og maktforhold.

Hekseprosesser og avmakt Teksten i forestillingen vekslet mellom norsk, samisk og noe engelsk — med norsk tekst på en stripe over scenen. Holmberg snakket først og fremst samisk. Over høyttaleranlegget hørtes innleste sitater fra rettsaken mot en Anders Paulsen (1600-1692). Hans samiske navn var Poala-Ánde, og han var en noaidi (sjaman), som ble tiltalt i forbindelse med hekseprosessene i Finnmark. I disse brutale prosessene gikk Danmark-Norge løs på folk som var beskyldt for å drive med trolldom og hekseri – Norge hadde trolldomslover frem til 1842 (!). Selv om over 300 mennesker ble dømt til døden i årenes løp, fikk aldri Poala-Ánde noen endelig dom; han ble øksedrept av en amtmanssønn i 1692 rett før dommen var klar. Det skal allikevel ha vært en krevende og lang rettssak, for det var vanskelig å definere om han faktisk utøvde trolldom med runebommen sin; han hevdet at det var jorden og naturen selv som måtte stilles for retten. Saken gikk helt til høyesterett i Danmark.

At de norske sitatene fra rettsaken ikke ble uttalt av en fysisk tilstedeværende person på scenen, var et utrolig godt grep for å ramme inn forestillingen, for det gav følelsen av hvordan rettssystemet trengte seg på som en fremmed overmakt. Desto sterkere ble opplevelsen av et lukket univers når Poala-Ándes svar, gjengitt av Holmberg, enten var kryptiske og gåtefulle, eller ble besvart med joik og musikk henvendt mot publikum som i et slags «de vil uansett ikke forstå». 

Overmakten ble også fremstilt i åpningen av forestillingen, der en rekke stemmer over høyttaleranlegget på samisk fortalte at ting var forsvunnet: for eksempel en kniv, fiskegarn eller et reinskinn. Stemmene sa de måtte dra til Juovssaheaddji, «Tilbakeføreren», som kunne hjelpe dem å med få tingene tilbake. I løpet av forestillingen fremstår derimot Tilbakeføreren mer og mer hjelpeløs: Hen kan ikke få ting tilbake. For idet Fosen-saken trekkes inn mot slutten, er det ikke bare ting som er stjålet, men selve landet. Selv om Høyesteretts konklusjon i 2021 var at tradisjonell reindrift – en beskyttet kulturøvelse ifølge menneskerettighetene – ikke kan utføres på grunn av vindturbinene, ble driften allikevel ikke stoppet. I forestillingen leses vedtaket om ugyldig utbygging av vindmøller opp, etterfulgt av et «hva nå?», også: stillhet. Norge har ikke bare stoppet utøvelse av religiøse ritualer gjennom rettssystemet, men gjennom politikken også i praksis svekket samenes kulturutøvelse.

Drømmelandskap og fyllstoff Janssønns komposisjon er til forveksling lik Daniel Herskedals musikk: drømmende, vakker og nesten-ambient, nå og da med rytmisk suggererende strukturer, men ofte flytende, som lydlige gjengivelser av arktiske sletter. Det hele kretset rundt instrumentalmusikk i molltunge landskap ispedd hint av pentatonskalaer, akkorder som beveger seg i halvtonetrinn og andre skaler som trekker linjer til østlig musikk (blant annet vektleggingen av lave sekunder, vekslingen mellom høy og lav ters og ornamenteringen rundt lave sekster). Det sistnevnte skyldtes først og fremst Herskedals improviseringer på tuba og basstrompet, som med sin umiskjennelige tonalitet og klang så til de grader tok plass.

Dette stod for meg som en tydelig kontrast til de delene av forestillingen som inkluderte sunget joik (fra Holmberg, men iblant også fra Janssønn), for den er ofte mye mer dur-preget og vektlegger pentatonskalaer, kvinter og kvarter.

Hvilken rolle hadde så egentlig orkesteret i det hele? De stod nesten i fare for å bli fyllstoff enkelte ganger – en altfor direkte gjenspeiling av handlingen, en filmmusikk-aktig dramaturgi i et en-til-en-forhold til teksten. Mest problematisk var allikevel sekvensene der det myldret av klimprelyder, glissandoer og andre modernisteffekter, hvis eneste funksjon var å bygge opp under dramatiske innfall i det tekstlige. Disse musikalske løsningene fremstod mer som utslitte klisjeer, løsrevet fra konteksten, enn som troverdige kontraster.

Jeg skulle gjerne hørt et mer direkte og eksplisitt forsøk på å «oversette» joikens fantastisk vakre karaktertrekk til orkestemediet: de store og plutselige intervallhoppene, pentatonlandskapet, ornamentikken som er full av dynamikk og liv, de for meg snodige glissandoeffektene og små mikrotonale nyansene.

Som erkeøstlandsk bymenneske som først og fremst hører på klassisk og eksperimentell musikk, kommer mye av min forståelse av norsk folkemusikk fra komponister som Geirr Tveitt eller Lasse Thoresen, som har forsøkt å overføre denne musikken til andre medier. Jeg savner noe av den samme detaljerte, dyptgående utforskningen i denne forestillingen. Det ville kanskje være med på å gi en dypere forståelse av et ellers helt unikt musikkuttrykk.

Lyden av runebomme I spennet mellom Poala-Ánde-saken og Fosen-saken trakk forestillingen tilsynelatende også inn andre rettssaker, uten eksplisitt å fortelle oss hvilke. Snarere kom de som biter og fragmenter av sitater over både høyttalerne og via aktørene på scenen, i et drømmeaktig kaos av norsk, samisk og engelsk, og det var iblant umulig å vite om man befant seg i fortid eller nåtid – en slags forvirring som gav rom for nettopp musikken til bare å være musikk. Og det var i disse øyeblikkene at den også var på sitt sterkeste.

Her nærmet musikken seg i størst grad et samisk uttrykk, for sentralt i forestillingen stod runebommen, som først og fremst ble gjenspeilet i Janssønns trommespill. I et ellers mer tradisjonelt jazztrommesett hadde han en congalignende tromme overtrukket med tykt skinn, som har mange av de samme kvalitetene som lyden av runebomme. Poala-Ándes runebomme er bevart på museum den dag i dag, og den ble brukt under rettssaken i 1691 for å demonstrere hvordan han brukte den.

Denne demonstrasjonen ble gjengitt i forestillingen og brukt som en kobling mellom tekstlig handling og innslag der musikken fikk stå på helt egne ben. Det føltes som om handlingen transenderte til ren tilstand, ekstase, og det rytmisk suggererende smittet direkte over i orkesterskrivingen, som om alt var en del av et stort ritual. I disse partiene var også musikerne på sitt beste, mer påkoblet og mindre famlende.

Arktisk Filharmoni fremstod i det store og hele som klanglig stødige, en godt balansert gruppe med masse vitalitet og tilstedeværelse. Det var åpenbart at musikken har vokst frem av et nært og tett samarbeid, for orkesteret og solistene virket sammensveiset, på lag med hverandre, og både det formmessige og det klanglige virket på plass. Det lå en tilsynelatende trygghet til grunn for et musikalsk overskudd som også gav oss et fantastisk spill fra Janssønn og Herskedal.

Mellom det lukkede og det åpne Jeg satte pris på enkelheten i forestillingen, at sceniske elementer var få og at produksjonen heller tok sikte på å la musikken, språket og dansen tale for seg selv. Helhetlig var det dramaturgi og tekst som stod aller sterkest, som avfødte de komplekse koblingene og motsetningene mellom natur og kultur, mellom språk og musikk og mellom frihet og overformynderi. For selv om musikken fikk stor plass i forestillingen, kunne den gått enda lenger i å utforske det rytmiske og enda dypere i å gjenskape joiken. I stedet hvilte den litt for tungt på etablerte måter å skrive for strykeensembler på, som trakk linjer til et mye mer kontinentalt musikkuttrykk.

I dette ligger for øvrig også paradokset med å bruke et strykeorkester og et moderne trommesett i en forestilling som later til å si at majoritetssamfunnet må se den samiske kulturen på dens egne premisser. Det er ikke dermed sagt at disse besetningene ikke hører hjemme i forestillingen, men kunne bruken av dem vært problematisert i større grad? For eksempel fikk jeg inntrykk av at det fantes et ønske om å revitalisere den samiske musikken gjennom nye former, å vise at den kan peke ut over seg selv, noe som for meg stod i kontrast til det lukkede universet og ensomheten som forestillingen ellers lot til å skissere opp gjennom dramaturgien.