Etter snart ni år får ikke den kunstnerdrevne scenekunstarenaen RIMI/IMIR fornye leiekontrakten sin. Det kan bli et tap for Stavanger som kulturby.
Mister lokalene
RIMI/IMIR har holdt til i en gammel Rimi-butikk i Svankevigå i Stavanger siden begynnelsen av 2016. Eiendomsutvikleren, Svankevigå AS, som eide bygningen, hadde prøvd å få i gang et større boligprosjekt i bydelen, men da ingen av de planlagte leilighetene ble solgt, valgte de å legge prosjektet på is. Dette åpnet mulighetene for kunstnerne Marit Sandsmark og Iver Findlay, som brukte de gamle butikklokalene til å danne scenekunstarenaen RIMI/IMIR. Etter mange runder er det nå besluttet å rive bygningen, noe som kommer plutselig på kunstnerne. På telefon forteller Findlay at de helt siden begynnelsen har visst at de mest sannsynlig har vært der midlertidig. De har visst at eiendomsselskapet har hatt som mål å utvikle boliger og tjene penger, men det har ikke stått i veien for et godt samarbeid og en god dialog med eierne helt fra starten. Leiekontrakten var god, og den gav dem tilgang til parkeringsplassen og havna, og det kom i gang samtaler om hvordan kunstarenaen kunne få plass når området skulle utvikles videre. Det fantes både politisk og offentlig vilje til å bevare prosjektet når området skulle utvikles. Rett ved Rimi-bygningen ligger nemlig også den gamle sementfabrikken, Dokken, en av få bygninger som har den høyden under taket og den størrelsen en scenekunstarena trenger. Stavangers byrakitekt og kulturavdelignen i Stavanger kommune utarbeidet en mulighetsstudie og var positive til at kommunen kjøpte Dokken til et flerbrukshus som kunne huse RIMI/IMIR og Storhaug Snekkerforening. Men 12. mars i år ble forslaget nedstemt i kommunerådet med fem mot fire stemmer. Til tross for at leiekontrakten i det gamle butikklokalet går ut til nyttår, har RIMI/IMIR trodd de har kunnet bli i bygningen i hvert fall frem til sommeren 2025, basert på langvarig og pågående kommunikasjon med eierne om utviklingsplanene og muntlige forsikringer fra eierne. Nå har de fått beskjed om at de må ut når leiekontrakten utløper i desember, og da står de med kort varsel uten lokaler. Professor i dramaturgi, Jon Refsdal Moe, sitter i rådgivende utvalg i RIMI/IMIR. Han mener at arenaen representerer noe unikt i norsk og skandinavisk sammenheng akkurat nå. «Det er rett og slett det stedet som har det mest spennende programmet. De har markert seg som en internasjonal scene, og de siste årene har store kunstnere som for eksempel Meg Stuart, Trajal Harrell og Motus besøkt Stavanger og scenen til RIMI/IMIR.» Moe påpeker at fordi arenaen er kunstnerdrevet har de hatt muligheten til å dyrke sin egen profil. «Hele stedet har vært et tydelig kuratert kunstprosjekt med en enhetlig tanke som har handlet om å produsere og presentere best mulig kunst.» Dette mener han har hatt stor betydning for en by som Stavanger, og RIMI/IMIR har klart å forene de ulike kunstmiljøene i byen og bygge et sentrum for kunst: «Det har vært en edgy institusjon der lidenskapen for kunsten har stått i sentrum og der de tar godt vare på folk.» 24. oktober holdes det vake for RIMI/IMIR, og når de skal flytte ut blir det begravelse. Men Findlay sier at de er «overlevere». Til tross for at det ikke er mange ledige hus som har den størrelsen arenaen krever, vil de fortsette arbeidet med å finne et nytt lokale, enten i Stavanger eller et annet sted.
Etter en litt broket start fortsetter initiativet RIMI/IMIR, hvor ny scenekunst skal skapes i Stavanger. Hanne B. Nordvåg har snakket med kunstnerne Iver Findlay og Marit Sandsmark som vil drive organisasjonen videre.
Utforskningen av det formbare er interessant både tematisk og dramaturgisk, men donkey (iteration II) kunne vært enda mer forstyrrende.
Mens Mette Edvardsen har all verdens rett, for ikke å si plikt, til å leke med ordene sine i fred på RIMI/IMIR, er det vanskelig å se bort fra den institusjonelle rammen Kjersti Horns oppsetning på Rogaland teater blir sjekket opp imot. Les Edy Poppy og Julian Blaues tekst om forestillingene Black og En folkefiende.