Lys og leire

På Store scene på Black Box teater er amfiet fjernet, og fordi publikum slipper inn bakveien, oppleves det som et nytt rom. Rundt omkring på scenegulvet står det ulike scenografiske installasjoner, og som i et kunstgalleri er det opp til tilskuerne selv å bestemme hva de vil betrakte. Flere av installasjonene består av lyskonstruksjoner der en lampe snurrer rundt og slipper ut lys i et mønster som minner om karuseller og kaleidoskop. Noen av lyskonstruksjonene ligner store gulvlamper. De har ulike former og en beige-rosa farge. De har også en ballongaktig kvalitet som gjør at de på et vis fremstår levende, som abstrakte figurteaterfigurer. En av dem minner om et lite neshorn uten hode. Etter hvert kommer danser og forestillingens eneste aktør, Marit Sandsmark, inn i rommet trillende på en eselfigur. Eselet er lite og Disney-aktig, med store ører og øyne som for å understreke noe søtt og barnaktig. Bak eselet er det en liten tralle med to klumper med lyst farget deig på. Først tenker jeg på det som brøddeig og på det livgivende ved korn som hever, men etter hvert blir det tydelig at det er en type formingsleire. Sandsmark gir oss gamle bruskasser å sitte på, og publikum samler seg rundt den ene installasjonen der det på mer tradisjonelt vis danner seg en rund scene. Under denne lyskonstruksjonen ligger det et teppe med skrift på. Når Sandsmark løfter deigene av eseltrallen og ruller dem over skriften, visker hun ut ordene, og en annen skrift trer frem. Jeg lurer på om det betyr noe hva det egentlig står der, for selv om jeg kan skimte enkeltord, er det som om det er skriften i seg selv som er meningsdannende ikke språkets eventuelle betydning. Sandsmark slenger deigene i bakken med hule og klangløse dunk. Hun knar dem og deler dem opp, og etter hvert begynner hun å dekke eselet med leire. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne med Nationaltheatrets nylige premiere på Matias Faldbakkens Vi er fem på Torshovteatret, som også handler om leire. Dette er en helt annen type teater, men i Vi er fem lider forestillingen under en manglende materialitet; siden leiren bare omtales, fremstår scenespråket mye renere og ryddigere enn det hadde trengt å være. I møte med Findlay og Sandsmarks leire ser jeg hvilket symbolsk potensial som ligger i det abstrakte og formbare. I flere mytologier skaper gudene menneskene av leire. Leiren kan således leses som et symbol på det livgivende, selv om klumpene er formløse og treffer gulvet med døde dunk. Også eselet gir meg assosiasjoner til religiøs praksis. Det minner litt om en gullkalv i måten det blir trillet rundt på, og sånn sett kan tildekkingen av den knyttes til avgudsdyrkelse. Men på den annen side tenker jeg på Jesus som red inn i Jerusalem på et esel, og da blir eselet et symbol på det ydmyke og forsiktige. Som dyr har eselet har også noe lattervekkende og underlig ved seg, og når den lille statuen dekkes med leire, virker det som det er for at den skal forandres, men også fordi skapelsesprosessen ikke er avsluttet. Lyddesignet spiller i stigende grad på en industriell estetikk; de samme små intervallene gjentas og gjentas akkompagnert av en sterkere og sterkere skurring. Jeg synes det minner om lydene fra fabrikkmaskiner. Dette fungerer som en effektiv kontrast til leiren som nå nesten oppleves som organisk. Det døde, men formbare, kombinert med lyset i konstruksjonene får meg til å tenke på Verdensteatrets installasjon Enter ghost, exit ghost, reenter ghost som ble vist på Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm i 2022. Der ble et hvitt stoffstykke blåst opp og på den måten gitt liv, for å gjenskape spøkelset etter Hamlets far. Det interessante lå der i at det ble skapt en kommunikativ performativitet uten mennesker. Innledningsvis i forestillingen utforsker også Findlay/Sandsmark denne formen for kommunikasjon, og jeg tenker på hvordan teaterrommet i seg selv kan uttrykke noe teatralt selv uten aktører. Når Sandsmark selv kommer inn i rommet, blir menneskeligheten hennes en kontrast til alt rundt henne. Scenografien er ren og ryddig og lampene beveger seg mekanisk og forutsigbart, men i den menneskelige kroppen ligger det noe feilbarlig, og der finnes et potensial for det uforutsette. Møtet mellom installasjonskunsten og teatret er sårbar fordi det menneskelige aspektet i det performative nødvendigvis vil være mindre polert. Menneskekroppen fremstår her som en kobling mellom kunst og liv, men jeg kjenner også på at noe er uferdig når det gjelder hvilken plass kroppen skal ta i helheten.

Kompaniet kunne gått lengre i utforskingen av leiren. Uttrykket kunne vært skitnere og mer insisterende, for når Sandsmark etterpå tegner på lerretet på gulvet med store kullstifter, er det ikke like interessant eller intenst, og jeg savner den mer symbolske utforskingen av skapelse som jeg syntes det foregående partiet konsentrerte seg om. Dramaturgisk sett hadde det også vært fint om de ikke måtte videre, men hadde kunnet bli lengre i de opprinnelige elementene, for jeg opplever at det er der kjernen og viljen i materialet ligger. Det hadde også gjort at samspillet mellom lyset, lyden og aktøren hadde kommet mer til sin rett og at vi som publikummere kunne ha lest rommet og kunsten enda mer som noe vi er delaktige i. Jeg tror det hadde gått an å utforske mer simultane dramaturgier for å utfordre hierarkiene i rommet.

En av grunnene til at jeg savner et langsommere tempo, er at rommet i seg selv er så vellykket. Lysdesignet er vakkert og lekent og skaper både varme og undring. Den kontinuerlige bevegelsen av lampene og mønstret som dannes i lyset bygger et spennende og behagelig rom å være i. Lydbildet er monotont og nærmer seg irriterende, men det gjøres på en måte som underbygger en dvelende og ikke-konkluderende dramaturgi. Forestillingen skaper et godt rom, og utforskningen av det formbare er interessant både tematisk og dramaturgisk, men det blir så fint til tider at jeg tenker at det også hadde gått an sprenge rammene for det vakre og varme og skape noe enda mer forstyrrende.