Viljesterk festival

«Å kuratere festivaler handler om å skrive historien vi vil leve i. Vi har makten til å skrive framtidens historie og omskrive fortiden. Gjennom festivaler som Meteor kan vi endre vårt blikk på verden: Vi kan forsøke å lytte til ting vi er opplært til ikke å lytte til og forsøke å se det vi er opplært til ikke å se», sa den fransk-østerrikske koreografen Gisèle Vienne i sin åpningstale under årets Meteorfestival, som fant sted i Bergen 21.-31.oktober. Med disse ordene formidlet Vienne ikke bare hvordan kunstopplevelser kan åpne øynene våre for ting vi ikke har lagt merke til før, men også hvordan en slik bevisstgjøringsprosess i mange tilfeller er en aktiv handling som krever at vi anstrenger oss for å bryte ut av vante mønstre og åpne oss for det ukjente.

Hver utgave av Meteorfestivalen er en egen bobleverden man kan lukke seg inn i. En viktig del av konseptet i biennalen, som alternerer med Oktoberdans, er nettopp den trygge satsningen på etablerte scenekunstnere kombinert med risikoviljen til å programmere nykommere og ukjente navn. Resultatet er en festival med et visst kjennemerke som likevel overrasker på egne, forskjellige vis hvert år. Selv om festivalen spenner vidt tematisk, var kunstens rolle i samfunnet, og spenningene mellom kunst og samfunn, en rød tråd i flere oppsetninger i år. Flere av prosjektene utforsket spørsmål knyttet til representasjon, kjønn og avkolonialisering, eller de problematiserte muligheten for fellesskap i en fragmentert verden.

Inn i ubehaget Pandemien har synliggjort kunstens betydning for samfunnet, og derfor er også nødvendigheten og behovet for å stille store spørsmål mer akutt enn før. Dette er i alle fall et av inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha sett den bergensbaserte kunstneren Jingyi Wangs Judge Me. I lys av kontroversen rundt Morten Traaviks forestilling Sløserikommisjonen tidligere i år og kritikken BIT Teatergarasjen fikk fra det frie scenekunstfeltet for å programmere den, treffer Judge Me utvilsomt en nerve i tiden.

I Judge Me var St. Jakob kirke for anledningen omgjort til en rettssal der Wang agerte både som forsvarer og anklager i en iscenesatt rettssak der spørsmålet var om markedet har mislyktes i å måle kunstnerens og kunstens verdi i samfunnet. Underveis deltok fire vanlige bergensborgere som vitner, men konseptet som helhet klarte dessverre ikke å løfte materialet utover å vise frem posisjonene i debatten. Et magisk øyeblikk var det likevel: Da Wang i en personlig henvendelse til publikum mot slutten gikk fram og fortalte om bakgrunnen sin og innrømmet sin egen tvil, spurte hun: «As an artist I wonder, do we really believe what we say, and is it possible to do as we believe?».

Belgiske Sarah Vanhees performanceforedrag We Are Before: Stories of an intruder illustrerte en helt annen innfallsvinkel i et annet format: I løpet av det én time lange foredraget stirret hun rett på publikum nesten uten å ta øynene fra oss. Hun fortalte om et syv år langt prosjekt der hun og andre utøvere ubedt har stilt opp på møter og forsamlinger og holdt den samme 15 minutter lange talen Lecture for Everyone. Talen, som Vanhee fremførte utdrag fra, henvender seg direkte til tilhørerne med spørsmål og små anekdoter fra dagliglivet som knyttes opp mot større temaer som ensomhet og fellesskap. Vanhee la ikke skjul på de negative tilbakemeldingene, men samtidig fortalte hun om folk som hadde sluttet i jobbene sine og tatt livsendrende valg etter å ha hørt talen. Lecture for Everyone ble en oppløftende påminnelse om hvordan kunsten kan være virksom gjennom å skape små, forstyrrende jordskjelv i verden.

Den mest konfronterende forestillingen som virkelig satte seg i magen var imidlertid Manila Zoo, den tredje og nyeste forestillingen i den filippinske koreografen Eisa Jocsons Happyland-serie, der hun kritiserer underholdningsindustrien, kroppsidealer og utnyttelsen av filippinere som arbeidskraft i Disneyland i Hong Kong. Manila Zoo er en livestreamet forestilling som foregår over Zoom der fem filippinske aktører danser hver for seg fra hvert sitt rom i ulike leiligheter. Først er de nakne mens de beveger seg som ulike dyr, og etter hvert tar de på seg strandklær og vinker smilende til oss. Siden dukker vi opp i en egen rute på skjermen, og oppfordres til å gå fram til en mikrofon i rommet og stille spørsmål. Det oppstår en ubehagelig dobbelthet i dette samspillet fordi vi plutselig ufrivillig er med og utsettes for aktørenes og kameraets overvåkende blikk og fordi å snakke med utøverne er som å snakke med tomme skall. Når en pornoinspirert sekvens med de nakne utøverne som gnir og gnukker på seg selv mens bildene dupliseres og fordobles og blandes med utsnitt av publikum, ler jeg motvillig. Jeg kjenner et hjelpeløst ubehag og en tristhet over hvor skjevt pandemien rammer verden når andre sitter som fanger i små leiligheter, samtidig som det er et veldig alvor i å ta innover seg hvordan potensialet for utnyttelse av mennesker i prekære situasjoner vokser med stadig mer avansert teknologi.

Tid for selvgranskning At Meteor er en festival der arrangørene ikke har lyst til å begrense seg, og helst vil samarbeide på kryss og tvers, ble tydelig da jeg studerte den delen av programbladet som hadde fått tittelen House party. Her var både kunstnersamtaler, filmvisninger, foredrag og klubbkonsepter inkludert. Mye av diskursprogrammet kretset rundt spørsmål om tilgjengelighet, representasjon og makt i ulike former, men jeg opplevde at festivalen gjorde for lite for å spisse tematikkene og sette agendaen.

Under seminaret Notions of nordicness, som var et samarbeid med Universitetet i Bergen, og som jeg var til stede på den første dagen, var temaet hva som definerer scenekunstområdet i Norden i dag, og hvordan marginaliserte grupper kan inkluderes i scenekunsthistorien og -feltet. Seminaret sprikte i for mange retninger, og det virker som intensjonen bak egentlig var å starte en større samtale om hvordan institusjoner og kunstnere rent praktisk kan sørge for endring av maktstrukturer. Problemet var bare at formatet og programmeringen ikke riktig åpnet tilstrekkelig for dette. Det ble iøynefallende store kontraster mellom akademiske, teaterhistoriske innlegg og den personlige inngangen koreograf og kunstnerisk leder i Tabanka Dance Ensemble, Tomas Talawa Prestø, hadde når han snakket om rasisme både i og utenfor kunstfeltet. Da blant annet Rita Paqvalén fra organisasjonen Culture for All Service etterpå reflekterte rundt kunstinstitusjonenes rolle i inkluderingsspørsmål i en samtalesekvens ledet av kurator ved BIT Karoline Skuseth, tenkte jeg at seminaret burde ha fokusert kun på de personlige og praktiske erfaringene fra utøvende kunstnerne og institusjoner.

Da jeg over en uke senere, på festivalens siste dag, ramlet inn i andre halvdel av THE ART OF ASSEMBLY IX: Re-assembling Institutions, en panelsamtale med Nora Sternfeld, Ahmed Al-Nawas og Sarah Waterfeld, ledet av Florian Malzacher, der temaet var kunstinstitusjoners rolle, opplevde jeg imidlertid det motsatte. Formatet fungerte utmerket fordi det åpnet for en gjensidig meningsutveksling om kuratering i offentlige rom. Når Waterfeld, som er en del av kollektivet Staub zu Glitzer som okkuperte Volksbühne i Berlin i 2017, viste videoklipp fra okkupasjonen mens hun fortalte om den, gav hun et levende og energisk innblikk i hendelsen.

Nykommere og overraskelser Som i tidligere års Meteorfestivaler, bød programmet på flere overraskelser i kurateringen. Til tross for varierende kvalitet på satsningene, er det en spenning knyttet til det å se nye prosjekter og strømninger som rører seg i det frie scenekunstfeltet, og rommet som oppstår rundt et verk blir ofte større og mer nyansert i en festivalsammenheng. Allerede på festivalens første dag så jeg nykommeren Hamid Waheeds forestilling Taking Root. Waheed, som tar master på Kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo, er filmskaper og visuell kunstner, og forestillingen er et samarbeid med musiker Kim Reenskaug og billedkunstnerne Eli Mai Huang Nesse og Vilde Jensen. Scenografien er satt sammen av frittstående papplater som danner et ørkenlandskap. Gjennom bruk av musikk, sang, videoprojeksjoner, lyd, lys og bevegelse, flettes fortellingen om en romanse mellom en botaniker og en palestinsk sosiolog i Haifa sammen med bruddstykker av fortellinger fra ørkenens kaktusplanter. Det er utydelig hva Waheed vil med sine monologer når han berører spørsmål om kjærlighet, rase, opphav og historie, men forestillingen byr på flere fine visuelle øyeblikk. Selv om Taking Root ikke levde opp til forventningene mine, var det modig av festivalen å programmere slik ferskvare.

Den største overraskelsen på nykommersiden under årets Meteor var arbeidsvisningen av forestillingen It’s all about Mimi. Programmeringen slo meg som helt utypisk for BIT Teatergarasjen, og den så ut til å tiltrekke seg mye nytt publikum som ikke vanligvis gjester festivalen. Mimi Divine er Bergensbaserte Shlomi Ruimis alter ego som dragqueen som har fått stor følgerskare på Instagram og TikTok under nedstengingen. Mimi og fire lettkledde utøvere opptrer i kjent dragshow-stil på et catwalkformet scenegulv med en divan i midten. Forestillingen har en tydelig showestetikk, og den er sjarmerende og full av humor. TikTok-videoer vises på storskjerm, og publikum får innblikk i hverdagslivet som forelder og alkoholelsker: Venninnen ringer og vil gå opp på Stoltzekleiven, en gjenstridig fjellsti bygd opp med omtrent 800 trappetrinn i stein, men Mimi vil heller danse med en treliters-vinkartong til Amy Winehouse-hiten «Rehab».

Også filippinske Joshua Serafins MISS og svenske Ofelia Jarl Ortegas Hegemony var friske innslag i festivalprogrammet som så vidt jeg vet ikke tidligere har gjestet verken Meteorfestivalen eller BIT Teatergarasjen. Begge forestillingene setter i likhet med It’s all about Mimi ulike kjønnsuttrykk i spill på hver sin måte. Fascinasjonen for skjønnhetskonkurransene for transkjønnede på Filippinene danner utgangspunktet for MISS, og Serafin demonterte stereotypiene i skjønnhetsidealene blant annet gjennom å bevege seg fra velkledd og selvbehersket catwalkdronning, til å kle av seg staffasjen i utmattelse og danse mer lavmælt på scenegulvet. Ofelia Jarls Ortegas Hegemony utgjorde en effektiv motsats til dette og var en demonstrasjon av skiftende maktkonstellasjoner og en framvisning av maskulinitet gjennom både styrke og sårbarhet. De tre mennene på scenen river, sliter og danser broderlig med og mot hverandre til lyden av skarptrommer, og de lar spenningen bygge seg opp hos publikum ved å forsvinne bak sceneteppet. Mot slutten leker de seg med bevegelsespråk fra jazzdans.

Å ta sjanser De to prosjektene som slo pusten ut av meg og ble stående som høydepunkter var åpningsforestillingen L‘Ètang av Gisèle Vienne og den Stavangerbaserte performancegruppen Findlay//Sandsmark sin every night in my dreams (early Cameroon). Viennes forestilling L‘Ètang (Dammen) er monumental, voldsom, mektig og bekmørk. Utgangspunktet er et skuespill av den sveitsiske forfatteren Robert Walser (1878-1956) om Fritz, en ung gutt som later som han drukner for å finne ut om moren elsker ham. Verdenen Vienne lager på scenen er som en eneste lang marerittaktig hallusinasjon. De to skuespillerne Adèle Haenel og Ruth Vega Fernandez er virtuose og beveger seg i slow motion til technoaktig, synthtung musikk og nydelig lysdesign. Scenerommet er hvitt og møblert kun med en seng. Haenel og Fernandez gir stemmer til mange roller hver, og det er som stemmene bare renner gjennom dem og ut i rommet. Det skaper en enorm uhygge og gir stort tolkningsrom. Mot slutten når foreldrene tilsynelatende tilgir Fritz og sier at de elsker ham mens den godterispisende Haenel tar seg mot halsen og lager lyder som om hun kveles, blir det for meg et bilde på hvordan den forsonende kjærligheten mellom foreldre og barn er en umulighet i Viennes univers.

Også Findlay//Sandsmark sin every night in my dreams (early Cameroon) utforsker skjæringspunktene mellom flere uttrykksformer. I forestillingen der utøver Marit Sandsmark står alene på scenen, kombineres dans, livemusikk, video- og installasjonskunst på en likestilt måte i et stort scenografisk rom. Et halvgjennomsiktig sceneteppe blir underveis til et stort lerret som lys og skygge og ulike mønstre og objekter projiseres på. Minnene fra Sandsmarks oppvekst i Kamerun med misjonærforeldre danner utgangspunktet, og forestillingen har et rituelt og meditativt preg der Sandsmark går i ett med det sceniske landskapet gjennom kroppen og stemmen. Det begynner med at hun sitter helt foran på scenen ved en lang rad med leirskulpturer og knar i leire og lager en egen skulptu. Mens lyd og musikk langsomt vokser fram setter hun gjenstander i scenografien i bevegelse, og etter hvert viser det seg også å være en verden bak sceneteppet med objekter som kaster skygger. Med denne forestillingen har Findlay//Sandsmark klart å skape en suggererende hukommelsesreise – det er som å være i en drøm der lag på lag av minner glir over i hverandre.

Fallgruven med å lage en festival som Meteor over tid er at det er lett å hvile seg for tungt på oppskriftene man vet fungerer. Både Jérôme Bel og Iggy Lund Malmborg gjestet blant annet festivalen med solide forestillinger, og gjennomgående innebærer det å besøke Meteor utvilsomt at man får tilgang til nasjonale og internasjonale produksjoner av høy kvalitet. I år synes jeg det var flere impulser underveis som antyder en vilje til å satse på mer nytt, men likevel savner jeg at arrangørene stoler mer på egen kuratering og tar festivalen et skritt videre. Da jeg den siste dagen så Josefa Pereiras Pink Bestiary, en trilogi der Pereira i delen Glimpse ansiktsløs i svarte klær beveger kroppen til høyre og venstre i den intense blinkingen fra strobelys og siden forsvinner inn under et stort, svart teppe og blir en formløs, dyrisk skikkelse, synes jeg denne litt smale, men vidunderlige programmeringen løftet festivalen. Dette får meg til å tenke at det finnes et stort potensial til å tørre litt mer og ta større sjanser i sammensetningen av programposter, samtaler og debatter og se på hvilke verker som stilles opp mot hverandre.