Lyden av erosjon

Sammen med kunst- og teknologibiennalen Meta.Morf viser Rosendal Teater den audiovisuelle forestillingen Persistent Disequilibrium av kunstnerkollektivet Pixels.Frames.Beats.Drones. Forestillingstittelen, så vel som navnet på kunstnergruppa, fremstår noe abstrakt og kortfattet, men gir likevel en pekepinn på hva dette prosjektet handler om. Gjennom enkle bestanddeler, som en vedvarende bass-dur paret med lys som reflekteres på et lerret, skapes et sanselig og formbasert univers. Forestillingstittelen kan oversettes til noe a la «varig ubalanse», en tilstand som gjenspeiles i det som virker å være forestillingens overordnede tematikk: hvordan verdener skapes gjennom nedbryting og oppbygging av masse.

Glitter og lydbølger

Publikum beveger seg fritt inne i scenerommet hvor flere bord er spredt utover gulvet. På noen av dem er det plassert elektroniske instrumenter. På et annet ligger det et par trommer hvor ramma er fylt med glitrende væske, som om noen har helt oppi vann med badesalt. Etter hvert lar en utøver fingeren sin gli gjennom glitterbadet slik at overflaten brytes opp i kaleidoskopiske hvirvler. Et lignende motiv blir også vist som videoklipp flere ganger på et lerret som dekker en hel vegg fra gulv til tak. De snirklende formene minner om stjernetåker eller overflaten på en gassplanet. På den måten blir de eksistensielle understrømmene i forestillingen forsterket. På et annet bord står det en glassmonter med vann i. Bunnen er dekket av rosa sand og en dyplilla, oljete substans. Den mørke væsken skyter seg opp mot vannoverflaten i takt med lydens vibrasjoner. Det ser ut som små, undersjøiske vulkanutbrudd. Selv om det sikkert er nokså elementære akustiske prinsipper som er i spill her, lar jeg meg fascinere av effekten lydbølgene har på mikro-landskapet i monteren. Det er forunderlig hvordan usynlige vibrasjoner brått får form som bevegelig masse. Et annet bord som ligger skrått ned mot gulvet er fylt med mel og har et par kontaktmikrofoner på seg. Underveis i forestillingen heller utøverne mer mel nedover bordplaten, noe som resulterer i en tørr, subtil lyd. Når utøverne i tillegg lar småstein trille nedover bordet, avveksles den dempede lyden med spretne og klaprende smell. Jeg får inntrykk av at lydlandskapet er satt sammen av isolerte elementer med partier som kommer tilbake flere ganger i løpet av forestillingen. Dirrende og lette, men potensielt illevarslende toner går igjen. Det er en type lyd man ville brukt i en film for å markere at det er i ferd med å skje noe guffent. En lav, dronete gnuring er også noe jeg stadig plukker opp. Sammen med disse maskinelle lydene høres også fuglekvitter og grove kråkeskrik. Fuglelydene er en fin kontrast som likevel føyer seg overraskende naturlig inn i lydbildet. Siden overgangene er såpass godt sammenflettede blir lyden helhetlig og stemningsskapende.

Fra post til post

Det er ikke et tydelig narrativ. I stedet for at Persistent Disequilibrium bygger seg opp mot en form for spenningstopp er den heller en slags jevn meditasjon om temaet endring. På mange måter minner forestillingen om Verdensteatrets Flat Sun, som hadde premiere ved Rosendal Teater i mars. Også denne tok form som en audiovisuell sanseopplevelse med mer eller mindre støyete lydeffekter. Da jeg skrev kritikk om Flat Sun pekte jeg på at det ville vært gunstig om publikum befant seg midt i lyden og videoprojeksjonene i stedet for å sitte avsondret i amfiet. I Persistent Disequilibrium er det ikke noen sitteplasser, her plasserer publikum seg hvor de vil blant objektene og utøverne. I praksis blir det til at vi speider utover rommet for å få øye på hvor neste «post» utfolder seg, før vi samles rundt det aktuelle stedet. Til tross for den frie formen blir også dette noe statisk. En mer omsluttende opplevelse hadde nok fungert bedre, for eksempel ved at publikum sitter på sentrale plasser i rommet og at det audiovisuelle bygges opp rundt oss. I stedet stresser jeg litt med å få med meg hva som skjer hvor, og på et tidspunkt oppdager jeg at jeg står i veien for en utøver som forsøker å passere. Det gjør det vanskeligere å leve seg inn i forestillingsuniverset.

Eksistensiell forankring

Jeg savner en tydeligere følelse av lydenes romlighet. Kanskje bidrar forestillingens form, det å bevege seg fra en stasjon til en annen, til at lydene oppleves flatere enn de hadde behøvd. De virker for eksempel å være tilnærmet like nært eller fjernt fra meg under hele forestillingen. Med mer variasjon og dybde kunne man fått et fyldigere akustisk univers. Når det er sagt, så lykkes kunstnerne i å skape eksistensielle lydlige og visuelle tablåer som er abstrakte nok til at de ikke blir banale. Det er rom for den enkelte publikummer å tolke det som skjer samtidig som at de tematiske knaggene fungerer veiledende. Persistent Disequilibrium snirkler seg grasiøst gjennom denne krevende balansegangen.