Kunst og idealisme

Multiplié dansefestival arrangeres av DansiT i Trondheim og har siden oppstarten i 2004 villet utfordre tanker om hva dans kan være og for hvem. Et fast innslag på programmet er for eksempel forestillinger med dansegruppene Danseteateret og Danselaboratoriet, der den første består av seniordansere mens sistnevnte er for folk med og uten funksjonsnedsettelser. I år viste de to gruppene forestillingen My Body My Home, koreografert av transkjønnede Daniel Mariblanca, en kunstner som selv er med på å utfordre grensene for hvilke kropper vi ser på scenen. I tillegg til å vise flere nokså tradisjonelle forestillinger, som Siri Jøntvedts Fifty ways to leave a shape og Jonas Ørens Kalokagathia, er store deler av årets program viet mer eksperimentelle innslag. Et eksempel er arrangementsrekka Folded possibilities (eller kanskje heter den A library that () folds, begge titlene blir oppgitt i festivalprogrammet uten at jeg helt skjønner forskjellen på dem), kuratert av danseforsker og koreograf Maryam Bagheri Nesami. Folded possibilities er en slags hybrid som forgreiner seg ut til andre festivaler og lokasjoner. I tillegg til å være en del av Multiplié er den også innlemmet i en annen pågående festival, Trondheim Fringe. De ulike titlene og overlappingene gjør at man må konsentrere litt ekstra for å få oversikt over programmet.

På forhånd er det ikke alltid så enkelt å vite hva man er med på, for noen av arrangementsbeskrivelsene er litt tåkete. Ways of arriving aRound (a) table, et arrangement som er en del av Folded possibilities, omtales blant annet som en hendelse med «en praksis av omtanke» og «et rom for fortelling, lytting og omfavnelse». Hendelsen begynner med at jeg står sammen med en gjeng mennesker i en halvsirkel utenfor det som kalles Sukkerhuset i Trondheim sentrum. Bygget har fått navnet sitt på grunn av sukkerraffineriet som var i drift her frem til midten av 1800-tallet. Råsukkeret som endte opp her var produsert av slaver på plantasjer i Vestindia. I ganen kan jeg kjenne den seige søtsmaken fra marshmallowene vi fikk servert da vi kom. Jeg var ikke klar over byggets historie på forhånd, og nå – etter å ha fått en innføring av utøverne i Ways of arriving aRound (a) table – kjenner jeg meg tettere på slaveriets historie enn jeg noen gang har vært før her i hjembyen min. Det er en meningsfull erfaring, men når utøverne ber oss finne en tilfeldig partner blant publikum som vi skal betro oss til om vårt eget forhold til hvithet – whiteness – merker jeg at noe i meg steiler. Det er ikke vanskelig å komme på tilfeller hvor min egen og andres bleke hudfarge har gjort oss privilegerte. Jeg synes imidlertid det er noe insisterende ved fremgangsmåten til kunstnerne hvor publikum liksom må svare for seg impromptu. Det visker bort eventuelle lag av kunstnerisk flertydighet og grenser heller mot det dogmatiske.

Når betroelsene er unnagjort, går vi samlet til Vitenskapsmuseet mens hver av oss lytter til en spilleliste vi får tilgang til via mobilen. Jeg hører en stemme som snakker brokete om temaer som den russiske borgerkrigen, nåtidig militær aktivitet og økologi. Før lydsporet er ferdig setter vi oss i en ring i museets kjeller, med utstoppede dyr rundt oss. Her fremfører danser Elen Øyen noe som minner om et performance-foredrag om forholdet hun har til rullestolen sin, eller dansepartneren, som den også er. Etterpå samles vi i et universitetsbygg for å spise lunsj sammen i kantina. Dette kommer også som en overraskelse, og det er opp til den enkelte å holde praten i gang. Det er hyggelig stemning, og suppa er god, men jeg lurer på hvor tilgjengelig dette opplegget egentlig er. Ville noen utenfor dansefeltet vært komfortable med en slik uregissert, sosial situasjon? Mot slutten av arrangementet teller jeg 14 deltagere, hvor over halvparten er folk som er tilknyttet festivalen på et eller annet vis.

Det er forfriskende at festivalen stiller spørsmål ved hva dans er i sin essens. Sånn sett kan den være nyskapende. I utgangspunktet liker jeg å ikke vite nøyaktig hva jeg går til. For eksempel er det noe forlokkende eksentrisk med Sindri Runuddes festivalbidrag Cosmetic Demons: A Choreographic Salon – The Pop Up Version. Danseforestillingen tar form som en frisørsalong hvor tilsynelatende tilfeldige personer får klippet håret sitt samtidig som dansere beveger seg rundt dem på en sensuell måte. Forestillingen finner sted i Rosendal Kafé hvor folk kommer og går. Selv om jeg liker den kunstneriske ideen til Runudde, blir jeg skuffet når friseringen – som tar nesten én time per «kunde» – utspiller seg som et ordinært frisørbesøk. Frisøren viser seg å være profesjonell, og praten mellom henne og de som blir klippet handler i stor grad om hår. Til slutt får kunden en fin, men alminnelig sveis. Den improviserte dansen blir etter hvert ensformig og samhandler ikke noe særlig med salong-konteksten utover å være utpreget jålete med forføreriske poseringer. Forestillingens programtekst lover litt mer futt enn som så: «I (sic) en ekstravagant kveld er publikum en del av en kosmetisk transformasjon hvor fantasier og drømmer sammenveves med konkrete møter». Med dette i mente hadde jeg forventet at friseringen skulle ha en mer kunstnerisk, uforutsigbar og overraskende karakter.

Selv om festivalen på mange måter lykkes med sine mål om å være tilgjengelig, kan enkelte inkluderende grep få motsatt effekt. På slutten av Mitra Ziaeikias forestilling Ameretat: A Practice of Redemption snakker en stemme emosjonelt over høyttalerne. Den ber innstendig om at publikum skal komme opp på scenen sammen med danser Ziaeikia. Frem til nå har vi sittet på stoler i en halvsirkel rundt danseren, men straks alle står midt på scenegulvet, skrus musikken opp, og vi får beskjed om å danse. Jeg er lite begeistret for en slik påtrengende interaktivitet hvor publikum brått skal gjøre mye ut av seg. For meg blir det et tillitsbrudd, og igjen lurer jeg på om ikke slike grep gjør festivalen mindre fristende for et publikum som er danseinteressert – men som ikke nødvendigvis er danseglade.

Jeg opplever også at årets DansiT-salong, med tittelen «Trenger vi fortsatt å bryte normen?» er litt navlebeskuende. Arrangementet tar form som en samtale med tre av dansekunstnerne som er involvert i festivalen, hvor alle har en erfaring av å ikke være såkalte normative dansekropper. Det er viktig at disse perspektivene blir hørt, men salongen svarer tidlig bekreftende på sitt eget spørsmål, og alle er stort sett enige hele veien. Det hadde vært interessant å høre varierte innspill, kanskje fra en deltager utenfor festival-bobla. En påstand om at ulike kropper på scenen i seg selv er en kvalitet, for eksempel, er i det minste noe som kan diskuteres.

Jeg tror det er lurt å ikke bli for komfortabel med ideen om det ukonvensjonelle, som om det å være radikal er viktigere enn et solid innhold og hvordan dette treffer publikum. Det krever for eksempel gjerne en del kunstnerisk smidighet å få publikum til å føle seg komfortable med å delta aktivt i en forestilling – særlig når temaet er såpass sensitivt som rasisme, som i tilfellet med Ways of arriving aRound (a) table. Når jeg bruker mye tid på å beskrive de mer eksperimentelle programpostene, er det fordi jeg synes det ligger noe spennende i disse udefinerte formatene. Men så holder det ikke å si seg fornøyd med en utflytende eller idealistisk motivert form, innholdet må formidles på en overbevisende måte.