Løgn, svik og stormannsgalskap

Oslo Nye Teater har de siste årene hatt store økonomiske utfordringer som følge av kutt i bidragene fra Oslo kommune, som eier 100% av teatret. De har vært gjennom omorganisering og nedbemanning og står igjen med et lite ensemble og to scener, én scene mindre enn tidligere. Det har ført til at de har måttet rendyrke en profil. Når jeg ser urpremieren på den egenproduserte forestillingen Treholt – en musikal, med undertittelen basert på en sann historie ingen har blitt enige om, iscenesatt av folk som ikke var der, tenker jeg at de har kommet ut av påkjenningene med energi og engasjement.

Arne Treholts liv og levnet

Som de fleste som leser denne anmeldelsen allerede vet, ble Arne Treholt, som var byråsjef i Utenriksdepartementet, arrestert for spionasje for Sovjetunionen i 1984. Det slo ned som en bombe i den norske offentligheten, og Treholt fastholdt sin uskyld frem til han døde i Moskva i 2023, etter å ha sonet en lang fengselsdom i Norge. Saken inneholder alt som skal til for å skape et godt spiondrama: løgn, svik, den kalde krigen og stormannsgalskap. Spørsmålene om hva som motiverte Treholt og hvor stor skade han egentlig påførte landet stilles fremdeles, noe som i seg selv gjør historien interessant. På hovedscenen på Oslo Nye Teater har scenograf og kostymedesigner Christina Lovery laget en effektiv scenografi. Den består av vegger som ser ut som pappesker som står oppå hverandre. Noen av eskene kan åpnes, noe som gir mulighet for skuespillerne til å samhandle med scenografien flere ganger i løpet av forestillingen, uten at den må tilpasses den enkelte scene. Etter hvert åpnes bakveggen opp, og vi får se et band som har sittet bak og spilt hele tiden. At denne ellers effektive forestillingen har valgt å prioritere live musikk, mener jeg Oslo Nye Teater fortjener honnør for. Forestillingen forteller historien om Arne Treholts liv kronologisk og forholder seg stort sett til fakta. Det hele er teatralt gjort. Alle skuespillerne er kledd i beige grilldresser med slips. Ved behov brukes det for eksempel store briller som antyder 1980-tallet, og det er ellers rekvisitter og små kostymeskift som forteller oss hvilken rolle de spiller. Innledningsvis fortelles det for eksempel om Arne over høyttalerne, og så tar skuespiller Sindre Postholm på seg briller sånn at vi forstår at nå spiller han Arne. Vi får en gjennomgang av livet hans fra da han var barn. Ambisjonene om journalistikk blir presentert med at han gikk med avisen, og interessen for løping presenteres gjennom at han slo sine egne personlige rekorder på hvor fort han kunne løpe avisruten sin. Han har også tidlig tette bånd til Arbeiderpartiet, et parti faren hans også var aktiv politiker for. Vi følger Arne gjennom jobben som statssekretær i Fiskeridepartementet og får en fengende sang om fiskeripolitikk og avtalen om «gråsonen», havområdet mellom Russland og Norge, som Treholt og havrettsminister Jens Evensen forhandlet frem i 1978. Vi får se ham opprette kontakt med russerne, gifte seg med Kari Storækre, flytte til New York som FN-delegat og flytte hjem igjen til Norge og bli byråsjef i Utenriksdepartementet. Til slutt sier han farvel til sine kone Kari og deres lille sønn med en løgn om at han skal til Paris. Egentlig skal han til Wien å møte general Titov fra KGB.

Teatral form

Skuespiller Henriette Faye-Schjøll har skrevet teksten, og Peder Varkøy har skrevet musikken. Som undertittelen henviser til, er det ikke en historisk dokumentar publikum skal få se. Faye-Schjøll har skrevet en overraskende leken tekst der mye går på rim, også nødrim, og der det nesten alltid finnes enda et ord som rimer på utgangsordet. Det skaper flyt og en lett humor, og når jeg tror jeg har skjønt hvordan en dialog skal slutte, fortsetter den eller tar en ny vending.

Peder Varkøys musikk er et overflødighetshorn av både referanser og sjangerlek. Når det er snakk om Håkon Lie, spilles det for eksempel musikk som hentyder til Åse Klevelands «Jeg vet om en gammel mann», en helt konkret musikalsk referanse som nesten fremstår postmoderne fordi det en referanse for referansens skyld. Den forteller oss jo ingenting om hverken det å være en aldrende mann eller om Håkon Lie. Mest interessant er imidlertid måten Varkøy leker med musikalsjangeren på. Noen sanger har en lengtende Disney-kvalitet, andre leker med noe mer jazzete. Uttrykket er også selvrefererende, og det er for eksempel morsomt når aktørene nevner at Treholts kodenavn hos norsk etterretning var «Foxtrot». De ler av at det nesten er for godt til å være sant for dem som lager musikal at kodenavnet er en dans før de ser seg nødt til å lage et lite dansenummer om akkurat det. Selvbevisstheten rundt showestetikken kombinert med presis utførelse, gjør Treholt til et vellykket prosjekt.

Som nevnt over har Oslo Nye Teater vært gjennom store omkalfatringer av organisasjonen på grunn av kraftige kutt i bevilgningene fra Oslo kommune. Kuttene fremstod opprinnelig som en dødsdom. Sammenlignet med de andre institusjonsteatrene i Oslo, som mottar støtte fra staten, har Oslo Nye Teater lenge hatt svært høye krav til egeninntjening. Det har ført til et ganske kommersielt program og et teater som har virket kunstnerisk vingeklippet, uten ordentlige muligheter til å ta teaterfaglig gode valg. Dette ble selvfølgelig ikke lettere ved at kommunen kuttet drastisk i tilskuddet, men å rendyrke et tett musikalensemble ser ut til å ha vært et lurt valg, forholdene tatt i betraktning. Noe av det jeg synes Treholt lykkes med, er at de dyrker skuespillernes styrker. For eksempel har jeg ved tidligere anledninger tenkt at det er noe glatt ved Sindre Postholm i dramatiske roller. Da han spilte Kristoffer i Ungen, som rett nok også er en musikal, tenkte jeg at det lå en dybde i rollen han ikke klarte å tre ut av showformen for å formidle. Men som en Arne Treholt som kan danse, overbevises jeg av energien og presisjonen. Mye av det samme gjelder resten av ensemblet. Tidligere har jeg tenkt på Oslo Nye Teaters ensemble som ujevnt, men her fremstår de like gode alle sammen, og det tror jeg kommer av at de har fått være medskapende. Regissør Thea Bay er også koreograf, og koreografien er avansert nok til at det blir gøy å se på uten at den avdekker at danseferdighetene mest sannsynlig er ulikt fordelt i ensemblet. Istedenfor bidrar dansen til å styrke lekenheten og lettheten i teaterspråket.

Kommer allikevel ikke helt i mål

Mottakelsen av denne forestillingen har vært nærmest ren begeistring. Og selv om jeg synes mye lykkes, er det noen ting som gjør at jeg ikke klarer å gi meg helt over til panegyrikken. Det første er at forestillingen er for lite leken når det gjelder hvilken historie som fortelles. Historien om Arne Treholt er godt kjent for mange, og den utfordres aldri hverken teatralt eller faktisk. Det som formidles er i stor grad en biografisk fortelling med musikk og dans til, og jeg gjenkjenner mange ting som jeg vet fra før, primært fordi jeg har sett NRK-dokumentaren Rikets sikkerhet fra 2022, men også fordi jeg har levd i en verden der fascinasjonen for Arne Treholt tross alt har vært ganske sterk gjennom mange år. Jeg mener ikke at Faye-Schøll og teamet skulle ha funnet på nye ting for å gjøre fortellingen mer interessant, men at måten man forholder seg til det historiske materialet på, kunne ha vært mer underliggjørende. Det er ikke usannsynlig at skaperne har latt seg inspirere av den populære og teatrale tv-serien Makta. Den handlet om Arbeiderpartiets historie, og den spilte eksplisitt på at tekstforfatterne ikke kjente alle delene av historien og derfor måtte gjette. Det er åpenbart noe annet å lage teater enn å lage teatral tv, men den sannsynlige inspirasjonskilden lyktes nettopp fordi den lekte med antakelser om hva som kunne ha skjedd og selvbevisst lot det være klart at de ikke egentlig fortalte en historie utelukkende basert på fakta. I Treholt blir det til slutt for mye fakta, som om alt må med. Forestillingens andre svakhet er at formen stagnerer etter hvert, selv om den lykkes til å begynne med. Til tross for enkelte brudd og overraskelser, klarer ikke skaperne å fortsette å fornye seg, og de stadige referansene gjør uttrykket litt heseblesende. Etter pause synes jeg uttrykket blir for ensartet. Det gjør også at de går glipp av muligheten til å utfordre publikums historieoppfatning eller leke med den, og forestillingen blir for lite nasjonalt selvransakende. Her tror jeg egentlig historiefortellingen og formen sliter hverandre litt ut. Når jeg skjønner hvor faktabasert historien er, føles referansetyngden og showestetikken som noe som er plassert oppå materialet, ikke som to ting som er i en organisk og stadig utviklende dialog med hverandre. I siste omgang utfordrer ikke formen historien eller vår historieoppfattelse nok, og selv om undertittelen henviser til at dette er en historie som ingen er blitt enige om, er det jeg går ut med når forestillingen er slutt, den samme oppfatningen av sakskomplekset som jeg hadde da jeg gikk inn. Hvordan man forteller historie og hva det betyr å gjengi fortellinger fra fortiden, kunne med fordel inngått i formidlingen.