Ikke helt tilstrekkelig om utilstrekkeligheten

Både for gamle filosofer og for oss i vårt moderne samfunn har jakten på lykke har vært et viktig spørsmål. I dag har vi kanskje beveget oss vekk fra å lete etter en dypere mening med livet og heller omfavnet en forbrukerorientert tilnærming til det meste. Vi streber etter å optimalisere både vårt ytre og indre i et evig jag etter det beste instamomentet. Det forsøker også Brageteatret å peke på og pirke i med sin nye forestilling for voksne, Kunsten å være lykkelig, fritt etter Arthur Schopenhauer. Ifølge pessimismens filosof Schopenhauer er ikke livet til for å nytes, men for å tåles. Lykken er en drøm. Smerten er reell. Vår evige søken etter lykke gjør oss bare ulykkelige. Derfor bør vi gi opp dette målet og heller ta sikte på å leve sånn tålelig greit. Å fastslå alle tings meningsløshet var selve høydepunktet i Arthur Schopenhauers tenkning og skriving. Han levde fra 1788 til 1860 og inspirerte faglige etterkommere som Sigmund Freud og Friedrich Nietzsche og kunstnere som Richard Wagner, Lev Tolstoj og andre helt fram til Michel Houellebecq. Så hva gjør vi hvis alt er meningsløst? Schopenhauer har noen råd. Femti, for å være nøyaktig. Dem utgav han i en smart, liten selvhjelpsbok som den danske dramatikeren Rune David Grue har pusset opp og gjort om til en svartsynt komedie for vår tid. Stykket ble uroppført på Betty Nansen Teatret i Danmark i 2019 med tre skuespillere og Grue som regissør. Drammensbaserte Brageteatret lager nesten bare teater for barn og unge, men Kunsten å være lykkelig er begynnelsen på en satsing med forestillinger for voksne. Dette er et uttalt mål for den ferske teatersjefen Nora Evensen, som overtok jobben etter Nils Petter Mørland i juni i fjor. Evensen er dramaturg for denne produksjonen, men i det store og det hele er dette Frode Gjerløws prosjekt. Multikunstneren har ansvar for det meste i denne forestillingen. I tillegg til at han har regi, står han for oversettelse, musikk, scenografi og kostymer.

Flukten fra smerten

På gardina som dekker bakveggen i scenerommet projiseres en kveldshimmel. Fargene spraker i fersken, rosa og babyblått. Det er slike stille kvelder vi lengter etter å synke inn i – etter en lang tur i skogen, nippende til en Aperol spritz. Scenegulvet er furuparkett, og i det forestillingen går i gang, sliter de seks skuespillerne seg inn på scenen. De trekker på fire høye tårn dekket av ymse tekstilprøver, og på toppen av hvert tårn troner gylne shoppingposer i kartong. Med høylytte stønn minner de oss på hvor vanskelig det noen ganger er å skille lyden av smerte fra lyden av nytelse. Elsker de det de holder på med, eller synes de det er forferdelig? Liker du livet ditt der du streber etter den optimale balanse; en veltrent kropp i et zen sinn med veltilpassede barn og en målrettet og effektiv karriere? Tekstiltårnene leder tankene mot dagens konsumerisme. Ønsket om et vakkert hjem, smakfulle klær, yogaøkter og et rikt indre liv. Selv valg av partner er blitt et spørsmål om shopping med nettdatingens lunefulle mekanismer. I Kunsten å være lykkelig utforsker Brageteatret Arthur Schopenhauers filosofi om menneskelig lidelse og søken etter lykke. Forestillingen bruker humor for å formidle Schopenhauers ideer om menneskelig streben og misnøye og veksler mellom dansetablåer og dialogscener i en fortelling som ikke har noen lineær handling. Skuespillerne gestalter ulike navnløse karakterer, hver med sine historier og utfordringer knyttet til jakten på lykke. Karakterenes handlinger og dialoger utfordrer og diskuterer Schopenhauers ideer om tilværelsens meningsløshet, gjenspeilet i vårt moderne samfunn. Men de seks personene (Dagrun Anholt, Mathilde Skarpsno, Halvor Schultz, Håkon Nielsen, Oda Kirkebø Nyfløtt og Preben Lillebø Rongve) på scenen er kledd i trashy tøy. Neonskimrende stoffer, leopardmønstre, skinn og nettingstrømpebukser bryter med budskapet om hvordan vi kjenner på streben etter perfeksjon. Ingenting ved disse menneskene er som i elegant, dempet, dansk design. Ingenting i livene deres virker tiltrekkende eller fristende. Men når de åpner munnen, er de ikke så ekle som de først framstår – de er platte figurer med helt vanlige liv. Lydbildet er dyrisk og lekent. Musikken antyder det ville og utemmede, litt som temamusikken i tv-serien White Lotushvor utilfredse rikinger søker ferielykken, men ender i mareritt hvor sivilisasjonens ferniss behendig pirkes vekk. I Kunsten å være lykkelig er fløyten viktig i tillegg til melodier som bringer tankene til hippie-aktig barne-TV. Vi møter mennesker som strever og streber, som lengter, ønsker og vil ha, vil ha.

Scroller og scroller

Forestillingen preges av dansetablåer der alle skuespillerne deltar, fra små balletter til intim klubbing og møljer på gulvet. Spillestilen er med store fakter og nesten overtydelig mimikk. I disse fysiske partiene formidles Schopenhauers leveregler nokså nakent og rett fram. Eksempler er: «Husk at ingenting går som planlagt», «aksepter at du bare vil oppnå en brøkdel av det du ønsker» og «alt kan bli mye verre enn det er nå». Én etter én dumper de navnløse karakterene ned i terapeutens stol og drøfter eller eksemplifiserer Schopenhauers poenger gjennom settinger som er lette å kjenne seg igjen i. For eksempel: Unngå misunnelse. Dagrun Anholts karakter doomscroller på Instagram og ser alle de tilsynelatende perfekte bildene som er ment å fremheve nettopp det vellykkede og å gjemme rot og krangel. Alt det vi vet ikke er ekte, eller i hvert fall ikke hele sannheten, men som likevel vekker misunnelse. Men der mange insta-kontoer tar rotta på det tilsynelatende perfekte gjennom avslørende og noen ganger perfid humor, blir Brageteatret litt for lite raffinerte. Det blir for platt og enkelt når selvsagte, men velformulerte leveregler som sier «ikke forvent at alt som er menneskelig mulig også er mulig for deg personlig» og «se på alt du har med samme blikk som om det brått skulle snappes vekk fra deg» får sin tolkning. Omsider erkjenner karakterene at «jeg kommer aldri til å bli rockestjerne» og «jeg har en plante som jeg nødig vil miste». Slike dustete ting er åpenbart mindre viktig enn et godt forhold til familien sin eller en god helse. Å påpeke dette blir gir ikke noe ekstra, og publikum har for lengst avkodet og avslørt poenget for seg selv.

Jakten og målet

Schopenhauer mener vi pendler mellom følelsen av smerte og følelsen av kjedsomhet. Smerten i å lengte etter noe – og kjedsomheten når vi har fått det. Insta-speilet får misunnelsen til å blusse opp. Du ser folk som er vakrere enn deg, spiser sunnere enn deg, løper mer i skogen og ferierer på mer fristende steder. Mennesker har alltid sammenlignet seg med andre, men i dag sammenligner vi oss med verdens vakreste, rikeste og mest insta-vellykkede. Ironien er komplett når det viser seg at vi faktisk ikke blir lykkelige av å nå målene våre. Da er det nemlig ikke noe mer å hige etter, og vi kan kjenne på tomhet. Tove Jansson viser dette så vakkert med Hemulen. Han er en ivrig frimerkesamler, men en dag er samlingen komplett. Han får en identitetskrise når han innser at han ikke lenger er en samler, men en eier. Og det å besitte en samling gir ikke den samme tilfredsstillelsen som jakten. Vi liker å lengte, å være på leting, og å søke lykken. Men vi liker ikke alltid det vi trodde vi ville ha når vi får det. Det er deilig å kjenne på mestring og å få til det en har jobbet hardt for, men ofte er det like mye veien som er målet. I forestillingen møter vi mannen som har drømt om den vakre ferien med de harmoniske barna som leker på stranden, den glade konen under palmene og bruset fra havet. Alt blir slik han håpet, og lykken burde være komplett. Men det tar ikke lang tid før han begynner å kjede seg.

Utilstrekkelig humor og filosofering

Når Brageteatret nå lager en voksenforestilling, virker det som om de prøver å bruke det klare og kloke rammeverket de har for å nå fram til barn som et verktøy også overfor voksne. I reklamen for forestillingen bruker de utestemme, danser vulgært og seksualisert, svetter og strever mens de roper ut at «teater er for alle». Det er riktig at man ikke skal overvurdere publikums kunnskap, men man skal heller ikke undervurdere deres forstand. Jeg tror at Brageteatret med sin trashy estetikk risikerer å skremme vekk potensielle publikummere. Det er ikke vulgær humor som trekker folk til teatret. Brageteatret undervurderer enten publikums evne til filosofering eller så overvurderer de stykkets humor, eller så spiller de bare ikke humoren godt nok ut. Karakterene har liv som framstår som triste og stusslige. Selv når de oppnår det de ønsker seg, blir de ikke glade. Slik er det kanskje. Men Brageteatret lykkes ikke helt i å levere en analyse som svir. Vitsene er for tamme, timingen er ikke god nok, de borrer ikke dypt nok, og gjør ikke nok ut av seg. Det blir for lunkent og for plumpt, og det er lett å holde en armlengdes avstand, heller enn å gi seg ende over og le av seg selv, slik meningen kanskje er. Vi blir ikke moralsk indignert over valgene deres, men tenker heller at Schopenhauer framstår som overraskende frisk og moderne, men også nesten selvsagt i sine råd. Frode Gjerløw har nylig høstet lovord for sin innovative Mindcraft-teaterforestilling som turnerer med Riksteatret, og nå er han regissør for Brageteatret også. Ikke bare det. Han har oversatt stykket, og står selv for scenografi, kostymer og musikk. Visstnok er han også dypt inne i et nytt prosjekt. Hvordan rekker han rundt? Dette må være en mann med mye skapervilje og stor livsappetitt. Forholdet hans til Schopenhauer må være preget av en del fuck you-holdning, for Gjerløw holder ikke igjen. Det gjorde ikke Schopenhauer heller – han hadde enorm faglig selvtillit og var litt av en skjørtejeger, som slett ikke levde etter de asketiske og modererende reglene han tegnet opp for å komme til et best mulig sted her i livet. Gjerløws regi er leken og overdreven, voldsom og drøy. Jeg skjønner at dette er en slags svart komedie, men jeg hadde forventet å le mer. Karakterene føles som karikaturer, og det er ingenting hos dem som virker så ekte at det stikker i oss. Historiene deres når ikke fram til oss, og det gjør ikke vondt noe sted. Til det er karakterene for sjablongaktige og grunne. Til tross for den absurde gjennomføringen når ikke produksjonen sitt fulle potensial i å utforske og formidle Schopenhauers filosofi på en røff nok måte. Mens Martin Myrvolds lyssetting beholder en sensitivitet som ikke er altfor voldsom, gjør Gjerløws regi, kostymer, tekstiler og sminke det motsatte. Jeg skjønner at han prøve å få fram det absurde i vår lykkesøken, men han ender med å miste oss.