Hektisk ferd

Det begynner så fint og lover så godt: Vi ankommer tunet til Telemark museum i Skien i oljehyrer og regncaper (et overskuddslager fra Terje Vigen-forestillinga for noen år siden) og blir geleidet opp i hver vår småbåt som står oppstilt i en armada på gresset. I tråd med de rådende smittevernreglene var forestillinga planlagt som en drive-in, men så tenkte det kunstneriske teamet: «Hvorfor ikke heller gjøre det til en row-in?». Det er en så fin idé. Mens familie etter familie tar plass i hver sin kano, plastjolle eller færing omsluttes vi av stemningsfullt bølgeskvulp og måkeskrik. Alle assosiasjonene til det våte element borger for en skikkelig fin seilas.

Vil for mye Forelegget til Teater Ibsens Store skumle Moby Dick er så klart Hermann Mellvilles storverk Moby-Dick fra 1851, men jeg skjønner raskt at det er henta like mye inspirasjon fra Wes Andersons film The Life Aquatic with Steve Zissou fra 2004. Dette ser man særlig i det visuelle: Skuespillerne er kledd i karakteristiske røde luer, bukseseler og fargerike dykkerdrakter. Disse kostymene gir en fargesterk tydelighet mot de gamle trebygningene på tunet.

I likhet med begge disse verkene står en eksentrisk skipper på hevntokt mot en stor sjøskapning i sentrum i forestillinga på Brekketunet. Regissør Frode Gjerløw bruker, som både Mellville og Anderson, rollefigurene til å (forsøke å) si noe om forholdet natur og kultur og om enkeltmenneskets kamp med å forsone seg med sosialt press fra omverdenen.

I tillegg løftes en hel rekke andre temaer og sidehistorier. Selv om den opprinnelige Moby-Dick er et imponerende og myldrende verk, spekket med uuttømmelige digresjoner, synes jeg ikke det fungerer så godt i denne barneteatersammenhengen. Det er som om manuset er utviklet etter prinsippet «alle ideer skal med!». Det uredigerte, ustyrlige preget kunne i prinsippet opplevdes kakafonisk og friskt. Men det blir mest litt overspent, og som at skuta styrer mot isfjell.

Ned i dypet De tre skuespillerne Dagrun Anholt, Madeleine Barosen Hegholdt og Preben Lillebø Rongve har alle en fin spillestil preget av store gester og presis mimikk, og de veksler på å innta ulike roller i et stort rollegalleri. Men det er den oppfarende Kaptein Akab og hans matroser Even og Tallulah som er de sentrale. Kapteinen er sikker på at den hvite hvalen, Store Skumle Moby Dick, har kidnappet sønnen hans, og nå vil han ha hevn. Dermed dras Even og Tallulah med på en heseblesende ubåtreise ned i dypet på jakt etter hvalen.

Underveis møter de så klart på utfordringer. Etter hvert blir utfordringene mange og intrikate, og som oftest er de kun forklart verbalt. Det gjør at det er krevende å følge med på alt som skjer. Spesielt unødvendig for historien oppleves Tallulahs forelskelse i Even som medfører mye klisjéfylt krangling før de til slutt finner ut at de liker hverandre. Selv om også jenterollen Tallulah er en tøff matros skjønner jeg ikke helt hva hennes evige skribling av navnet til Even i dagboken sin har å tilføre historien som helhet.

Heldigvis gjør det spretne fysiske spillet at jeg kan velge å lukke ørene og heller bare la meg underholde av krumspringene og ablegøyene. I all sin halvskumle uforutsigbarhet har spesielt Dagrun Anholt som kaptein Akab, med stokk, pipe og skjegg laget av en mopp, god kontakt med publikum. Og alle sangnumrene er fine og fengende med gode trestemte arrangementer.

Syk oppdrettslaks Jeg savner også en anelse mer dveling ved og satsing på sentrale rekvisitter som ubåten og hvalen. Ubåten presenteres i modellstørrelse, og vi får en lang oppramsing av alle de fine innretningene den inneholder. Men ingen av disse blir tatt videre i spillet. Slik blir det vanskelig å se for seg at de tre skuespillerne skal befinne seg nede i undervannsbåten, når reisen seinere bare blir skildret gjennom at de humper sittende på trekasser.

Likeså med selve Moby Dick. Når hvalen kommer inn bak publikum skapes endelig litt rolig og høytidelig stemning. Ved hjelp av figurspill med én hånd og én stang forsøker Preben Lillebø Rongve å skape majestetiske, hval-aktige bevegelser og med det en opplevelse av at hvalen liksom flyter inn mellom publikum i båtene. Jeg skjønner at dette er ment som en showstopper. Men dessverre er hvalen laget av noe som ser ut som pappmasjé, som har fått den til å klappe sammen på midten. Dermed gir den mer assosiasjoner til en salrygget, syk oppdrettslaks enn den mytiske, majestetiske metaforen for Den Utemmede Naturen den hvite hvalen gjerne assosieres med.

Ambisjoner? Det er lite rom for refleksjon og kontemplasjon over temaene Store skumle Moby Dick løfter. Det største problemet er veggen av verbaltekst skuespillerne må gjennom. Bakgrunnshistorien til hver enkelt figur og referansene til ting utenfor universet spyttes ut i en slik fart at jeg slutter å engasjere meg i det som blir sagt, og det kan også virke slik på barnepublikummet. Programteksten omtaler forestillinga som et «humoreventyr for barn mellom 5 og 10 år, om hvaler, fremmedfrykt og kjærlighet» – men hvordan de tre temaene henger sammen er ikke så godt å få tak i når tempoet er så heseblesende.

Én ting er at de pøser på med referanser som utelukkende er ment å treffe de voksne i publikum. Det hjelper heller ikke at de ironiserer over dette selv: «Håhåjaja, det var en Prøysen-referanse for de godt voksne!» Det blir i seg selv bare til nok et poeng som forvirrer barna. En annen ting er at tematikk som nok er ment å treffe barna selv (vennskap, miljøengasjement, dyrevern) er så overfladisk behandla at jeg ikke tror de treffer «så langt inn i hjertet» som Teater Ibsen håper på i sin programtekst.

Det er synd – for grepet med publikum i hver sin båt er et fint utgangspunkt for refleksjon og lek med metaforer. I stedet er det som vi bakser frem og tilbake i så hektisk slep etter fortellingen at det er lett å bli litt sjøsjuk. Skuespillerteamets presise fysiske spill og gode stemmer hadde fortjent en mindre hyperaktiv fortellerstil.