Hustavle for kritikk

Kritikeres virke går ut på å vurdere kvaliteten i for eksempel litteratur, kunst, musikk og teater. Men om vi skal rette lupen mot oss selv: Hva kjennetegner en god kritikk? Og hva innebærer det å være en god teaterkritiker? Etter over et tiår som teateranmelder har jeg gjort meg mange tanker om disse spørsmålene, og etter hvert har jeg utviklet en slags ‘hustavle’ av prinsipper som utgjør grunnmuren for min kritikervirksomhet. I denne teksten gir jeg et innblikk i hvilke problemstillinger jeg alltid har med meg når jeg skriver. Men først: Hvorfor teaterkritikk?

Det mest åpenbare svaret er at teateranmeldelser gjør det lettere for allmennheten å ta informerte valg når det kommer til billettkjøp. Men teaterkritikken har flere funksjoner. Kritikere introduserer publikum for nye perspektiver, tilbyr kontekst og åpner for aktuelle diskusjoner om kunst og samfunn. Det å lese gode forestillingsanalyser kan bistå publikummeren i å øve opp sitt eget analytiske blikk. Kritikken kan bidra til en dypere forståelse av scenekunsten og scenekunstens funksjon i samfunnet. Den godt skrevne kritikken gir dessuten teaterbransjen konstruktiv motstand. Kunstnerne får et uavhengig utenfrablikk på sin egen kunst og en presisering av hvordan de kan utvikle seg videre.

Alle disse faktorene tydeliggjør at kritikeren har et ansvar. Det er dette ansvaret som ligger til grunn for ‘hustavla’ jeg etter hvert har utarbeidet for meg selv. Når jeg nå deler disse prinsippene, er det fordi jeg tror det kan være verdifullt for regissører og skuespillere å få et større innblikk i kritikerens virke, og fordi jeg mener det er viktig å ha en åpen samtale både om kritikkens betydning, og dens utfordringer.

1) Etterstreb den umulige nøytraliteten En del av det å være teaterkritiker er å kontinuerlig pleie en slags dobbelt bevissthet: Jeg må kunne argumentere for mitt ståsted, men samtidig være åpen for å stille spørsmål ved det. Mitt teatersyn handler nemlig ikke bare om formalkompetanse, men er også formet av hvem jeg er og hvilke erfaringer jeg har og ikke har. Da Jordbærstedet – medJohannes Holmen Dahl på regi – nylig hadde premiere, tok jeg meg selv i å lure på om flere av oss anmeldere hadde sett et større alvor i fortellingen dersom vi selv var nærmere hovedkarakteren i alder. Selv så jeg forestillingen sammen med min far på 72, som ble veldig berørt av den. En annen forestilling, Varm melk med honning – som ble en publikumssuksess på Salt i fjor, handler om et livslangt forhold mellom to lesbiske kvinner. Som kritiker var det lett å henge seg opp i at forestillingen hadde et veldig enkelt format og noen dramaturgiske problemer. Men den traff queer-miljøet i Oslo på en helt spesiell måte. På visning etter visning satt folk i salen og gråt. Disse eksemplene viser hvordan historien på en måte blir til i tilskueren og at det vi opplever alltid speiles av hvem vi er – identitet, kulturell bakgrunn, sosioøkonomisk situasjon og hvor vi befinner oss i livet. Derfor er det nedslående å måtte erkjenne at kritikerstanden i Norge fortsatt er altfor lite mangfoldig.

Det er umulig å gå inn i teatersalen som et helt blankt ark. Kanskje er det heller ikke noe mål, men man kan øve seg på å nullstille seg. Jeg tenker at min første oppgave som kritiker er å prøve å forstå hva kunstnerne ønsker – hva visjonen deres er – og så vurdere om de lykkes i å nå den. Når jeg setter meg i en teatersal, kan jeg derfor ikke tillate meg å bli skuffet over at en regissør jeg liker stilen til en dag prøver seg på noe annerledes. Jeg kan ikke være uinteressert i fysisk teater eller Shakespeare, eller lei av et bestemt uttrykk fordi jeg ser mer teater enn de aller fleste publikummere. I stedet må jeg hele tiden kultivere min åpenhet. Ubevisst ‘sjanger-diskriminering’ finner sted når kritikeren for eksempel avfeier musikaler som uinteressante eller mener at farser er banale. Sterke sympatier og antipatier er uforenlige med å være en god kritiker.

Samtidig er det jo av og til slik at man opplever at en forestilling kan behandle et bestemt tema på en måte som er etisk problematisk, eller den kan virke destruktiv i en samfunnsdebatt. Dette er en problemstilling litt på siden av nøytralitetsbegrepet. Som kritiker har jeg en ideologi i bunnen av mitt virke som speiler mitt samfunns- og menneskesyn. I slike tilfeller må jeg være transparent og tydelig på det at min vurdering henger sammen med en overordnet ideologisk, politisk og/eller etisk overbevisning.

2) Skriv det du mener – uansett Miljøet blant oss kritikere her i Oslo er veldig inspirerende. Vi er en liten, snurrig gjeng som stadig har spennende diskusjoner oss i mellom, og vi er genuint interesserte i faget vårt. Ofte er vi uenige, noe som kommer tydelig frem i anmeldelsene våre, og det viser at kvalitet aldri er en satt størrelse. Noe av det jeg setter mest pris på med mine kritikerkolleger, er at vi har en god arbeidskultur. Dette kommer til uttrykk ved at vi for eksempel ikke diskuterer forestillinger oss imellom før anmeldelsene er skrevet og levert. Noe flere av oss opplever er at det iblant kan være utfordrende å skrive det vi mener. Kan jeg innerst inne være engstelig for å erte på meg en teatersjef? Ønsker jeg ikke å såre en skuespiller jeg vet er nyutdannet og gjør sin aller første rolle? Kan jeg ubevisst være redd for å tråkke noen på tærne ved å gå ut med et bestemt, krast synspunkt? Og sist – men ikke minst – tør jeg å innrømme det, hvis det er noe jeg ikke forstår? Av og til får jeg følelsen av at det sitter langt inne for oss anmeldere å innrømme at det var noe ved en forestilling vi ikke skjønte. Å være kritiker er en eksperttittel, og det øyeblikket man innrømmer at det var noe man ikke fikk grep om, tenker man kanskje at man kan miste noe av sin status? Men det blir jo uansett fort avslørende når man som kritiker kompenserer med pretensiøse formuleringer og smarte referanser for å kamuflere at man har problemer med å beskrive presist hva det er man har sett.

3) Teater produseres for publikum, ikke kritikeren Som kritiker er det nettopp kunnskapen man har som gir tyngde og treffsikkerhet til vurderingene av hva som fungerer og ikke fungerer på scenen. Paradokset er at kritikerens kompetanse også kan være et forstyrrende filter. For eksempel tenderer mange kritikere til å ha en affinitet for smalere uttrykk. Postdramatiske forestillinger med mye bruk intertekstualitet, metanivåer og ulike former for kommentering på teateret som illusjon, er ofte kritikerfavoritter. Dette kan nok henge sammen med at vi kritikere har en faglig inngang til teatret og et bredere referansegrunnlag enn gjennomsnittspublikummeren. Men er disse forestillingene nødvendigvis bedre? Det komplekse teateret er ganske riktig ofte kunstnerisk interessant, men som aviskritiker er det samtidig viktig å huske på at teater ikke produseres for kritikeren. Teater produseres for (det man får håpe er) et mangfoldig publikum. Det er kort vei fra ikke egentlig å anmelde for publikum, men for seg selv og sine kolleger.

4) Du kan ikke gjøre noen god analyse av teater uten også å klare å analysere samtida Teater skjer aldri i et vakuum. Når dramaturger gjør research til fremtidig repertoar, er det med nettopp dette i mente: Hva er det publikum ikke vet at de vil ha om to år? Hvilke kunstneriske uttrykk, estetikker og formater vil treffe tidsånden da? Hvilke problemstillinger ser vi er i ferd med å bli fremtredende i samfunnet, hvilke debatter aner vi begynnelsen av? «En sjelden gang kan et stykke (dramatikk) tre ut som en flaskepost av historien, kanskje enda mer potent enn det en gang var», uttalte dramaturg Tore Vagn Lid i forbindelse med sin iscenesettelse av Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teatret. Klassikere kan treffe tida med stor kraft, men ikke bare fordi de er klassikere. De må – på en eller annen måte – møte oss i vår egen tid. Av samme grunn kan en helt ny forestilling treffe publikum med overraskende styrke, ikke nødvendigvis fordi den er lytefri, men fordi den er et blinkskudd i et tidsøyeblikk. En god teaterkritiker er opptatt av å forstå sin egen samtid.

5) Hengi deg uforbeholdent de få gangene alt klaffer Teaterkritikere elsker ‘men’-et. Selv når en forestilling lykkes formidabelt skal man på død og liv komme trekkende med ett eller flere men. Det skal liksom alltid være ett eller annet å pirke på. Hvorfor? Kanskje ligger litt av kritikerens autoritet i å beholde en slags distanse, en kjølig avmålthet? Kanskje vil man nødig la seg rive med og ned av elfenbenstårnet, ikke virke for begeistret? Men min indre teaterelsker – den som lurte meg inn i dette yrket i utgangspunktet – har jo egentlig et spontant behov for å gi seg over av begeistring de få gangene alt virkelig går opp i en høyere enhet. Ofte er jo de negative tingene som påpekes i slike situasjoner, fullstendig irrelevante for publikum uansett. Jeg slår et slag for hyllesten!

6) Det er mye vanskeligere å lage god scenekunst enn det er å plukke den fra hverandre Alle som har sittet i et gruppemøte og brainstormet vet at det er mye lettere å forkaste andres idéer som dårlige enn å komme opp med en god en selv. Dette bringer oss til neste tese, nemlig betydningen av en kritikers grunnleggende respekt for teatermaskineriet. Vi kritikere har på mange måter en takknemlig jobb – vi lener oss hele tiden på det noen andre har skapt. Men å lykkes i teatret er hardt arbeid for både skuespillerne, regissøren, scenografen, lysdesigneren – ja, for hele det kreative og tekniske apparatet. I tillegg er teaterforestillingen en lumsk organisme: Som oftest faller ikke alle bitene helt på plass likevel, og resultatet blir bare sånn passe. Enkelte ganger ender det i fullstendig skivebom. Men selv om en drøy slakt kan være morsom å lese, og de fleste redaktører vet at det er hyllesten og slakten som vanligvis får flest klikk – og derfor gjerne tar imot en skikkelig nedsabling med åpne armer, vil man som kritiker over tid bidra til å gjøre kunstkritikken mer spekulativ om man skriver unødvendig stygt og nedlatende. Et utrivelig ordskifte slår fort tilbake på alle som er en del av det.

7) Bruk språket På samme måte som godt teater har publikumsappell, har den gode kritikken leserappell. Som aviskritiker spesielt skriver jeg for leseren – forestillingens potensielle publikummer. Med få tegn til rådighet skal jeg prøve å bringe leseren inn i forestillingens univers. Men det går ikke hvis jeg prøver å ramse opp alle detaljer på alt for liten plass. Derfor prøver jeg isteden å la språket speile forestillingens egenart. Da trenger man ikke ramse opp alle mulige fakta – leseren vil fornemme stemningene og uttrykket gjennom situasjonsbeskrivelsene, referansene og bildene man bruker. Det kan dessuten være en fin måte å gå i dialog med verket på.

8) Vær selvkritisk! Det er lettere å være kritisk til omverdenen enn å drive kritisk undersøkelse av seg sjøl. Som profesjonell kritiker er det imidlertid helt nødvendig med selvkritikk. Alle punktene over handler egentlig om å kultivere introspeksjon, refleksiv analyse, åpenhet og bevegelighet – kvaliteter som i sin tur bare vil styrke kritikerkompetansen. Selv tenker jeg på min relevans som kritiker som ferskvare: Ja, jeg hadde kanskje noe å bringe til torgs i går, men det betyr ikke at vurderingene mine er skarpe nok i morgen. Dette bidrar til at jeg holder meg våken – at jeg aldri hviler for trygt i kompetansen jeg allerede har, men stadig prøver å komme videre. Noe av det mest spennende med å være kritiker er nemlig det samme som gjør scenekunsten så uendelig spennende: Det er alltid mer å utforske, og alltid mer å forstå.