Hele byen er en scene

Det er en velkjent spagat mange kulturfestivaler står i: Skal man programmere det lokale og særegne eller vil man ha produksjoner som allerede har markert seg i feltet fra det som ofte er et hovedstadsutgangspunkt? Det første valget kan være uforutsigbart, men gjør festivalen egenartet. Det andre valget er trygt, men festivalen risikerer å bli pregløs. Bodø biennale greier å kombinere det beste fra begge verdener. Bodø biennale er en festival som kombinerer sjangrene billed- og dansekunst. Den arrangeres annethvert år og tar ofte i bruk byrommet i visningen av forestillinger, installasjoner, performance, filmverk og så videre. Tidligere har festivalen vært arrangert av Bodø arena for dansekunst (Baredans) og Se kunst i Nord-Norge (Se kunst), men fra nå av er det kun Baredans som avvikler festivalen. Kanskje er det derfor fusjonen mellom kunstuttrykkene oppleves mindre påfallende nå enn tidligere; i år er det ikke like mange enkeltarrangementer som i seg selv kombinerer sjangrene. Festivalen inneholder likevel både dans og billedkunst som separate programposter, og skal fortsette med denne profileringen fremover, ifølge festivalledelsen.

Fra flyplass til tjern

Årets festival byr på dans i skogholt, i skogsvann, på en flyplass, i et tomt næringsbygg og i en nedlagt svømmehall så vel som i en fungerende en. I de to første tilfellene blir publikum busset frem til et skogholt, før vi går samlet til stedet hvor forestillingene vises. Ved Øvre Vollvatn får vi på oss vadebukser slik at vi kan oppholde oss i vannet sammen med utøverne i Djupvasstråkk, en forestilling av søstrene Julie og Cecilie Solberg som tidligere er anmeldt på Scenekunst.no etter at den først ble vist i Oslo. Den andre forestillingen, Undersang av Harald Beharie, foregår i noenlunde tørre omgivelser i marka utenfor Bodø sentrum. Denne er også anmeldt her fra da den ble vist i hovedstaden. Omgivelsene er imidlertid en stor del av disse forestillingene, så selv om begge er vist flere steder allerede, er det egne spilleregler som gjelder hver gang. Særlig Djupvasstråkk får en unik fremtoning i Bodø. Forestillingen vises to ganger. Den første dagen ligger en tykk skodde over skogstjernet, noe som forvandler hele området til en Theodor Kittelsen-tegning. Utøverne, som befinner seg både flytende i vannoverflaten og under den, blir til mytiske vannvesener. Dagen etter har tåken lettet, og det eventyraktige blir supplert med en skarpere realisme siden lyset nå blottlegger flere detaljer, for eksempel teksturen i utøvernes tørrdrakter. At en forestilling kan fremstå så forskjellig til og med når den vises på samme sted, gir den en transformativ karakter selv om kjernen er den samme hver gang. Flere forestillinger tar oss vekk fra naturen og til mer industrielle omgivelser. Dansekompaniet Landing viser Ruve på tre forskjellige plasser: Bodø flyplass, båthavna og ved Rådhuset i sentrum. Jeg ser forestillingen ved Rådhuset i morgentimene mens folk i Bodø er på vei til jobb og barnehager. Tre dansere beveger seg nokså synkront rundt hushjørner, sykkelstativ og langs gelendre. De går hurtig og målrettet med en rytme i stegene, noe som får meg til å tenke på dem som et lite menneske-lokomotiv. Danserne aktiverer byrommet gjennom å tilpasse bevegelsene sine til arkitekturen rundt dem, men jeg tror forestillingens styrke er dens overraskelsesmoment. En mann med to småunger i en kasse frempå sykkelen sin må pent stoppe opp slik at barna får følge med på forestillingen, som de virker ganske henført av. Jeg ser for meg at de kjører samme vei hver morgen, og at dansestuntet er ekstra spennende fordi det representerer et brudd i hverdagen.

Flere lag av mening

Jeg kjenner på en lignende form for uforutsigbarhet idet jeg ankommer et bygg som tidligere har vært en svømmehall, litt utenfor sentrum. Jeg vet at det foregår kulturaktivitet her nå, og biennalen har hatt arrangementer her tidligere. Likevel er det noe øde ved inngangspartiet til svømmehallen, det er folketomt utenfor og vinduene er dekket for. I tillegg foregår arrangementet her – Infrathin av Fredrik Tjærandsen – i fire timer, uten at det er spesifisert i programmet at publikum kan komme og gå underveis. Jeg ramler inn på et tilfeldig tidspunkt i åpningstiden. Det, sammen med omgivelsene, gjør at jeg blir usikker på hva jeg kan forvente. Innenfor dørene blir jeg umiddelbart betrygget. Det store, åpne rommet, hvor det tidligere har vært et basseng, er nå fylt med to ruvende skulpturer i oppblåsbar lateks. Skulpturene er runde i formen og ligner to feite, grå-beige pølser. De er lyssatt sånn at de får en sakral tilstedeværelse i det dunkle rommet. Det er et imponerende syn. To utøvere som ser ut som de er kledd i samme lateksmateriale som skulpturene beveger seg rundt og i lokaletrommetskulpturene. Via en port går jeg inn i den største pølsa. Her får jeg se den ene utøveren danse tett inntil lateksen sånn at det skapes et poetisk og litt skrekkelig skyggespill på overflaten. Dette, en slags performance-installasjon, er det tydeligste eksempelet på direkte samspill mellom visuell kunst og dans i årets festival. Verket minner meg om et høydepunkt under festivalen for to år siden, et verk av Malin Bülow hvor dansere var innkapslet i elastisk membran. Når jeg senere tropper opp på det nyrenoverte Nordlandsbadet for å se performancen Du har begynt å synge igjen / Don leat álgán lávlut fas av Kátjá Rávdná og Mohamed Mohamed, fryder jeg meg over at svømmehallen som lokasjon fortsetter å gjøre seg gjeldende i programmet. Det ligger liksom en egen fortelling i det å gå fra å se kunst i en nedlagt svømmehall til en som er toppmoderne. Hvis man i tillegg drar inn Djupvasstråkk, så kan det godt ligge en understrøm her som handler om kontrasten mellom ville vannmasser og søvnige velværebasseng. Nordlandsbadet er ikke et passivt rom, badet er med på å påvirke performancen som vises. For eksempel er det flere barn i svømmetøy ved siden av meg, langs veggen hvor publikum sitter. Jeg tror lenge at de skal bidra i performancen, men de viser seg å være vanlige besøkende som egentlig er her for å bade i et av de andre bassengene. Utøverne er på sin side kledd i svarte, tettsittende drakter hvor også ansiktet er skjult. De har roperter som de brøler forgjeves i, siden enden på røret er under vann. Utøverne beveger seg litt strabasiøst i bassenget mens de forsøker å nærme seg hverandre. På veggen henger et neonskilt hvor det står «Poseidon». Jeg tror først det er satt opp i forbindelse med performancen, men når det aldri gjøres noe poeng ut av skiltet eller refereres til havguden på noen måte, lurer jeg på om det tilhører Nordlandsbadet i stedet. Disse små usikkerhetene er underliggjørende og like interessante som performancen i seg selv.

Generelt om natur

Hvis vann representerer naturkrefter, tas naturtematikken videre i Maja Roels Utopia – Et drømspel fra Bodø. Roel har tidligere vist varianter av Utopia som drømmespill fra Tøyen i Oslo og Saupstad i Trondheim, med tilpasninger for hvert sted. I Bodø blir publikum fraktet gjennom sentrum mens vi får høre ymse historier om byen før resten av forestillingen utspiller seg i et tomt næringslokale som tidligere har huset butikkjeden Bohus. Jeg kommer ikke like tett på stedet her som da jeg så forestillingen i Trondheim. I motsetning til da forestillingen ble vist i drabantbyen Saupstad, er det ikke så tydelig hvilke utopiske potensialer utøverne mener finnes her. Jeg tror årsaken beror på at det tilsynelatende ikke er så mange lokale ungdommer involvert denne gang. Der hvor jeg i Trondheim fikk høre fortellingene til Saupstad-ungdommen, er det nå voksne scenekunstnere jeg interagerer med. I tillegg er akustikken i Bohus-bygget dårlig, så jeg hører rett og slett ikke alt som blir sagt. Det er også talende når badekåpa som publikum skal ha på seg er den samme som ble brukt på Saupstad. Kåpa er brodert med logoen til luksushotellet Britannia i Trondheim, noe som ga mening da forestillingen ble vist der, men som virker litt slepphendt i Bodø. Finnes det ikke egne stedlige paralleller man kan bruke her? Forestillingen er stedsspesifikk, men den sirkler seg inn mot generelle og litt oppbrukte tema som naturlandskap i nord. Vindfulle Bodø blir illustrert gjennom en diger vifte som blåser mot publikum, det er velværebehandlinger med tare og drikke laget på lokale vekster, og man kan stifte bekjentskap med en sjøpølse. Bodøs historie fra andre verdenskrig og den påfølgende gjenreisningen kunne ha vært et bedre materiale for en utopi, bare for å nevne det mest åpenbare. Som helhet er Bodø biennale likevel godt forankret i omgivelsene sine. Det er noe deilig kompromissløst og nesten litt visjonært med hvordan festivalen insisterer på å benytte seg av hele byrommet. Jeg har ikke engang rukket å nevne all kunsten i containere som jeg har gått gatelangs og lett etter. En slik programmering er likevel ikke uten konsekvenser, det blir innimellom rot med forestillingstidspunkt som må flyttes i siste liten på grunn av vær- og lysforhold. Det går som oftest greit når store deler av festivalpublikummet er bransjefolk (sånn er det jo alltid), men den slags burde nok strammes opp om festivalen ønsker å tiltrekke seg flere publikummere. Det har Bodø biennale all grunn til, for det å tilby kvalitetsforestillinger som har blitt snakkiser i scenekunstfeltet på en måte som gjør opplevelsen unik, føles som en gavepakke for meg som publikummer.