Grundig musikk-NOU med radikalt forslag

Under Kulturytring Drammen i slutten av juni ble NOU 2025:7 Musikklandet – Flerstemt musikkpolitikk for fremtiden overrakt kulturministeren. Med sine 570 sider (inkludert vedlegg) dokumenterer den et solid stykke arbeid.

Utvalget har nemlig hatt et svimlende bredt mandat: «[e]n helhetlig gjennomgang av det norske musikkfeltet som ser institusjoner, organisasjoner, frivillighet, skapere, utøvere og virkemiddelapparatet i sammenheng». Med andre ord – alt skal med: opera, svartmetall, joik, danseband, vosseruller og VG-lista. Det er vanskelig å forestille seg rekkevidden av villniset dette faktisk utgjør – ikke bare i form av sjangre, men også når det gjelder sektorer, organisasjonsformer, nivåer, arenaer og formater: fra barnehage til høyere utdanning, fra skolekorps til militærkorps og fra demenskor til filharmoniske kor. Musikk i frivillighet og næringsliv, i Oslo spektrum og hodetelefoner, musikk på radio, tv og internett, i biblioteker, museer og arkiver.

Kulturpolitisk oppslagsverk

Det er på ingen måte selvsagt hvordan denne massive mengden informasjon skal organiseres og systematiseres, og jeg kjenner jeg blir svett bare ved tanken. Utvalget ser derimot ut til å ha bevart fatningen, og på bare to år har de laget en tilgjengelig og logisk oppbygget oversikt over hvordan hele det norske musikklivet, i bredest mulig forstand, er organisert og strukturert.

På mange områder gir rapporten også en god innføring i kulturlivets organisering som helhet, ettersom mye er felles på tvers av felt. Rapporten inneholder en redegjørelse for alt som finnes av statlige støtteordninger og virkemidler, presentasjon av gjeldende lovverk og en historisk gjennomgang av musikk- og kulturpolitikk frem til i dag. Her finnes også en etterlengtet og systematisk gjennomgang av stortingsmeldinger, utredninger og vedtak som ligger til grunn for kulturpolitikken slik den føres – eller burde føres – i dag. I tillegg en like grundig gjennomgang av det kompliserte flettverket av næringspolitiske virkemidler, rettighetsforvaltning og pengestrømmer i musikkbransjen. Årets syvende NOU fremstår i det store og hele som et solid grunnlag å basere fremtidig musikkpolitikk på.

Vet hvor skoen trykker

I flere saker synes jeg utvalget i stor grad evner å se hvor skoen trykker og komme med vesentlige anbefalinger. Som jeg var inne på i en tekst om region- og distriktsopera i fjor, er det vanskelig å forstå hvem som har ansvaret for at statlige bevilgninger til operafeltet faktisk fører til fullskala operaoppsetninger. Utvalget ser dette i en større sammenheng og kaller kulturpolitikken «sedimentær», det vil si at ulike ordninger og virkemidler er lagt lag på lag, uten at de blir samordnet med ordninger som finnes fra før. Noe som ifølge utvalget kan «gjøre det krevende å se tydelige ansvarslinjer og helhetlige strukturer». De anbefaler å «[g]jennomgå strukturen og politikken for regionoperaer og distriktsoperaer for å sikre at aktivitet og vilkår er bedre balansert».

Utvalget dokumenterer også hvordan estetiske fag, deriblant musikk, er betydelig svekket i skolen over mange år, og hvordan musikalsk kompetanse er begrenset både i barnehage og skole og barnehagelærer- og lærerutdanninger. I den forbindelse kommer de med det jeg vil mene er rapportens viktigste enkeltanbefaling, og dertil forbilledlig konkret: å gjøre musikk til et obligatorisk fag i grunnskolelærerutdanningen. Rådene om å «styrke musikkfaglig kompetanse og sang i barnehagelærerutdanningen» og «innføre kompetansekrav for musikklærere i grunnskolen» er også sentrale. 

Til vår egen syke mor, det vil si kulturtidsskriftenes kroniske underbemanning og underfinansiering, anbefaler utvalget det sårt tiltrengte tiltaket å «[s]tyrke redaksjonene for nisjemedier innen musikk gjennom ordningen for tidsskrift og kritikk i Kulturrådet».

Institusjonene ut av statsbudsjettet?

Ett forslag gikk nesten under radaren for meg fordi det er så indirekte formulert – påfallende indirekte til å være såpass radikalt. Utvalget er delt i dette spørsmålet: Et flertall bestående av alle medlemmene unntatt ett, tar tilsynelatende til orde for å avvikle ordningen der en rekke aktører på musikkfeltet, blant annet operaforetak og orkestre på både regionalt og nasjonalt nivå, i dag får støtte direkte over statsbudsjettet. At det i praksis er snakk om en avvikling av dagens modell formuleres dog ikke eksplisitt. Isteden foreslår flertallet å «opprette en tilskuddsordning for institusjoner og semiinstitusjoner i Kulturdirektoratet». Jeg trodde derfor først det var snakk om noe som skulle komme i tillegg, men av sammenhengen leser jeg det som at det er snakk om en «overføring». Forslaget ser ut til å gjelde alle «institusjoner og semiinstitusjoner» på musikkfeltet, uavhengig av størrelse, selv om heller ikke det står eksplisitt. Mindretallet vil i korte trekk heller bevare og videreutvikle dagens ordning.

Utvalget forsøker med dette å løse flere problemer. Det ene er situasjonen til det de kaller «semiinstitusjoner». Det vil primært si musikkensembler og festivaler som er godt etablert gjennom mangeårige tilskudd fra Kulturrådet, men som mangler den samme forutsigbarheten som institusjonene på statsbudsjettet får. Ifølge utvalget faller disse aktørene ofte «mellom to stoler» i virkemiddelapparatet, som de mener er rigget etter en todeling mellom det frie feltet og institusjonene.

Dette har klare paralleller til tilsvarende diskusjoner på scenekunstfeltet, der etablerte kompanier fra ett år til et annet stod uten finansiering etter avslag fra Kulturrådet. Løsningen ble en støtteordning der kunstnerskap kan få støtte i inntil fem år av gangen. Utvalget har vurdert en tilsvarende ordning for musikkfeltets semiinstitusjoner, men samlet kommet frem til at «en slik ordning ikke godt nok vil kunne treffe bredden av semiinstitusjoner som både omfatter ensembler og festivaler i musikkfeltet».

En annen utfordring de påpeker, er manglende transparens når det gjelder utvelgelsen av de aktørene som får plass på statsbudsjettet og de som ikke får det. Flertallet mener at en tilskuddsordning i Kulturdirektoratet vil motvirke dette ved å ha «klare og kjente kriterier». Et tredje argument er at selv om det følger krav med tildelingene over statsbudsjettet, er det liten tradisjon for å følge dem opp og la det få konsekvenser for finansieringen. Ifølge flertallet kan overføringen til en tilskuddsordning føre til mer «utvikling og initiativ».

Praksisproblemer

Selv om problembeskrivelsene er legitime og trenger løsninger, er det vanskelig å få grep om hvordan en slik organisering vil se ut i praksis. Utvalget sier at ordningen skal forvaltes på «faglig grunnlag» og «kombinere kunstfaglige kriterier med hensyn som fanger opp den nye virkeligheten og ivaretar mangfold og bærekraft», men det er uklart om ordningen skal behandles av fagutvalg i Kulturrådet eller av byråkrater i Kulturdirektoratet.

Et annet spørsmål er hvordan dette skal koordineres med resten av kulturfeltet. Skal en slik ordning innføres bare på musikkområdet, slik at blant annet alle operaforetak og orkestre flyttes ut av statsbudsjettet, mens for eksempel teatrene får bli? Vil ikke det skape en kaotisk ulikhet i driftsvilkårene for de ulike sektorene i kulturlivet? Hva vil skje med institusjoner som rommer både teater og musikk, som for eksempel Kilden teater og konserthus i Kristiansand? Det er nærliggende å se for seg at en slik omkalfatring i tilfelle vil måtte omfatte hele kultursektoren.

Sist, men ikke minst, skal den nye ordningen bidra å tilpasse virkemiddelapparatet til det utredningen kaller «den nye virkeligheten». Dette er et tilbakevendende tema som handler om flere ting: om demografi, publikumsgrupper og kulturbruk, om nasjonale og tilflyttede minoriteters musikk, og om ulike sjangre. Utvalget påpeker at det er en «vedvarende skjevfordeling av midler, der klassisk musikk og opera mottar en uforholdsmessig stor andel av statlige bevilgninger» (henholdsvis 44 og 47 prosent, ifølge en modell de viser til). Andre steder fremhever de riktignok at spesielt opera og orkestermusikk er svært kostnadskrevende kunstformer, som det er vanskelig å effektivisere. I tillegg understreker utvalget at de både ser viktigheten av å bevare de eksisterende institusjonene og sørge for å slippe til flere.

Likevel er mitt inntrykk at de i noen grad – mer eller mindre direkte – argumenterer for en viss omfordeling. Den foreslåtte tilskuddsordningen der alle musikklivets «semiinstitusjoner og institusjoner» stiller på like fot, kan fort oppfattes som et ledd i dette. Det er selvsagt viktig å legge til rette for en større sjangerbredde og bedre vilkår for minoriteters musikk. Problemet oppstår hvis dette skal skje på bekostning av allerede sårbare opera- og orkesterinstitusjoner, som selv har spilt inn til utvalget at bevilgningene ikke holder tritt med prisveksten og at driften er under sterkt press. Dette er en balansegang som etter min mening ikke er tilstrekkelig diskutert.

Videre diskusjon

Uansett er forslaget om en ny tilskuddsordning enn så lenge presentert for antydende og lite detaljert til at det går an å ta ordentlig stilling til det. Jeg håper både det og mengden av andre viktige temaer utredningen dekker, blir gjenstand for grundig diskusjon gjennom høringsperioden.

Habilitetsnotat: Hilde Halvorsrød er styreleder i Norsk kritikerlag, som får bevilgninger over kulturbudsjettet og har levert et innspill til utredningen. I tillegg har Halvorsrød etter endt stipendiatperiode formelt sett fortsatt studierett ved Norges musikkhøgskole, der utvalgsleder Sigrid Røyseng er leder av Doktorgradsutvalget.