Gjennomtenkt afterski-opera

Operetteproduksjoner har det med å gå i bølger. En ting er at det er de samme tre som gjøres igjen og igjen, noe annet er at de gjerne dukker opp i samme periode. Etter Czardasfyrstinnen i Stjørdal og Kristiansund (samproduksjon) og Bjørvika, og Den glade enke i Tylldalen og Bergen, har nå turen kommet til Flaggermusen. Til neste år kommer en nyoversatt produksjon opp på Bergen Nasjonale Opera, men først ute er Ringsakeroperaen.

Ane Aass’ produksjon flytter handlingen fra de øverste samfunnslag i 1870-tallets Wien til en stadig mer forfyllet afterski-fest på det norske høyfjellet. Oppdateringen kunne kanskje gått lenger, men med glitrende musikalske prestasjoner fra både solister, kor og orkester er Flaggermusen på Ringsakeroperaen likevel en fornøyelse.

Fra Wien 1870 til Hafjell 2023 I Flaggermusen er Dr. Falke ute etter hevn på sin gode venn Gabriel von Eisenstein. For en tid tilbake hadde de to vært på kostymeball som henholdsvis flaggermus og sommerfugl. Eisenstein spilte den stadig mer påseilede Falke et puss, som endte med at Falke måtte gå hjem kledt ut som flaggermus – til spott og spe for resten av byen. Nå er hevnens time kommet, og Falke får i stand en fest hos den rike fyrst Orlofsky. Eisenstein er hovedgjest og utgir seg for å være en fransk adelsmann, og både hans kone Rosalinde – for anledningen kledt ut som en ungarsk grevinne – og hans kammerpike Adele – ikledt en tyvlånt kjole fra Rosalinde – er invitert for å bivåne ydmykelsen.

Regissør Anne Aass plasserer sin produksjon i det norske høyfjellet, blant overdimensjonerte hyttelandsbyer og luksushoteller. Som i 1870-tallets wienersosietet får sjampanjen strømme fritt. Med denne moderniseringen klarer hun i stor grad å gjenskape den sosiale dynamikken som finnes mellom tjenere og herskap og videre opp til adelsstanden. Det er riktignok få som fortsatt holder seg med kammerpike i dag – det heter vel hushjelp eller au pair eller noe slikt – men i dette overklassens hytteunivers gir det fortsatt en viss mening.

Man kunne kanskje forvente flere innslag av nåtidig populærkultur – Freddy Kalas’ «Pinne for landet» brukes i Ringsakeroperaens markedsføring – men med unntak av litt hopping opp og ned med den ene armen i været, er produksjonen heldigvis forskånet den slags, men det er vanskelig å få slike grep til å fungere uten å bli overtydelige.

Annti Bjørns kostymer er karakteristiske – til å begynne med i smakfulle og tidsriktige sjatteringer av beige og lysebrunt med akkurat passe snåle hodeplagg. På festen i andre akt går det i mer eller mindre praktisk bobletøy, og Eisenstein har sågar på seg en vattert, babyblå livjakke. Det er mange fine ideer i kostymene som er løst på en veldig god måte. Yngvar Julins scenografi imponerer også; med enkle virkemidler fremkaller den både en enorm hytteterrasse med innebygd boblebad, en sølvblank ballsal og et passelig utrivelig fengsel.

Språklig forvirring og variasjon Der produksjonen derimot ikke helt treffer blink, er Toni Herlofson og Ronald Rørviks oversettelse av den tyske librettoen. Den fungerer greit når den synges, men den gammelmodige dialogen stikker seg ut i den veldig moderniserte produksjonen: Til tross for at alt foregår i nåtid, er karakterene dis med hverandre og snakker stadig om festen «i aften». Når hele produksjonen er løftet fra 1870-tallets Wien til et sted som kan minne om Hafjell i påskeferien, kunne teksten hatt godt av enda mer gjennomgripende endringer. Riktignok er oversettelsen noe bearbeidet av regissør Aass, men ikke mer enn å legge til begrepet «afterski». Dette gjør at det hele oppleves ganske språklig forvirret, og jeg skulle ønske man kunne tatt seg enda større friheter.

Det som derimot fungerer strålende, er at sangerne både får snakke og synge på dialekt. I tidligere anmeldelser av operette rundt omkring i Norge, der gjerne både dialog og sang er oversatt, har jeg vært fortvilt over manglende dialektbruk. Ofte snakker alle på scenen – uavhengig av sosial stand og hvor man kommer fra i landet – et stivt og unaturlig sceneriksmål som man har lagt fra seg i den virkelige verden. Selv om det i denne produksjonen fungerer fint som overklassekarakterenes talemål, er det likevel en bevissthet rundt språk som ikke finnes i mange andre liknende produksjoner. Det at Renate Ekerhovd fra Bergen får synge rollen som Adele på bergensk gjør noe med både troverdighet og komisk potensial.

Helstøpt komikk og musikk Musikalsk er det også mye å glede seg over. Det sprudler av Ringsaker operaorkester, spesielt i ouverturen. Gjennom hele operetten er det en fin letthet som driver musikken fremover, med gjennomgående høye tempi. Likevel ønsker jeg meg enda større fleksibilitet fra dirigent Torodd Wigum, og enda mer groove i de mange valsene. Ringsaker operakor imponerer også, og de synger med stor kraft, til tross for svært få basser og tenorer.

Renate Ekerhovd er en glitrende Adele, med fleksibilitet og letthet i høyden. Det er synd at Adeles store arie i tredje akt – «Spiel ich die Unschuld vom Lande» – har blitt kuttet, for det kunne ha blitt et av kveldens store musikalske høydepunkter. Ekerhovd får også vist seg som en god skuespiller, spesielt i samspill med Isa Katharina Gerickes Rosalinde i første akt. Gericke er sjarmerende i den talte dialogen, men hun mangler vokal kraft til å trenge gjennom orkesteret. I de mange ensemblene har Rosalinde ofte den øverste stemmen, og det er flere ganger hun forsvinner helt, og det høres spesielt ustabilt ut i det aller høyeste registeret.

Som Eisenstein viser Espen Langvik seg nok en gang som den ideelle operettebaryton. Riktignok er det litt trangt på de aller lyseste tonene, men han synger med varme og tydelig diksjon. Han har en sjeldent god timing som skuespiller og bruker mimikk og store bevegelser som underbygger komikken uten at det føles overdrevet. Han har også en riktig god motspiller i Magnus Dorholt Kjeldals litt mørkere-klingende Falke. Anna Sundström Otervik er god som den svensk-franske hotellmilliardæren Orlofska, som prins Orlofsky er blitt til i denne produksjonen, med imponerende mye kraft i det øverste registeret. Samtidig skulle jeg ønske hun hadde kjørt på med mer svensk, i tråd med den «fransk-svenske» herkomsten – i stedet for stort-sett-norsk.

Et par merknader til tross er Ringsakeroperaens Flaggermusen en helstøpt og imponerende gjennomtenkt forestilling. Selv om de kunne gått enda lenger i moderniseringen, er det likevel gjort med en tydelig forståelse for hvordan både Flaggermusen og operettesjangeren fungerer. Det skal bli interessant å se om Bergen Nasjonale Opera klarer å toppe dette over nyttår.