Påklistret likestillingskamp

Den ungarske komponisten Emmerich Kálmán (1882–1953) var først og fremst kjent for sine operetter, og Czardasfyrstinnen (1915) er en av de mest spilte. Som operetter flest handler den om umulig kjærlighet og forviklinger på kryss og tvers, akkompagnert av fengende, lette melodier som raskt fester seg på hjernen.

Moderniseringsbehov Vi befinner oss i Østerrike-Ungarn rett før første verdenskrig. Sylva Varescu, en berømt diva ved et varietéteater i Budapest, har et romantisk forhold til fyrstesønnen Edwin Ronald Lippert-Weylersheim. De regner med at det ikke kan vare, all den tid et slikt ekteskap ville være helt utenkelig for familien hans å akseptere.

Via diverse omveier, komplikasjoner og tilfeldigheter får Sylva likevel innpass i det rette samfunnslaget gjennom en falsk identitet som fraskilt grevinne. Men når hun får følelsen av at Edwin også synes det hadde vært greiere om hun var grevinne, går det på stoltheten løs: Kan hun ikke elskes for den hun er, kan det være det samme. Hun lager offentlig skandale og vender ryggen til hele sosieteten. Så kommer det plutselig for en dag at Edwins mor også var en stor varietéstjerne i sin ungdom: Hun ble gift inn i adelen og siden enke, før hun til slutt traff fyrst Lippert-Weylersheim. Da har ikke fyrsten flere argumenter igjen, Edwin lykkes med venners hjelp i å overbevise Sylva om sin ubetingede kjærlighet og alt er igjen rosenrødt i operette-land.

Det kreves kort sagt en eller annen form for skråblikk eller aktualisering hvis denne dinosauren skal slepes opp på en scene i dag. Operaens oppsetning har definitivt gått inn for å røske litt både her og der. I Hanne Tømtas regi er historien lagt så langt frem vi kommer uten å bevege oss inn i fremtiden – til Oslo i 2022. Gudrun Glette har skrevet helt ny tekst til både dialog og sanger. Dessuten er en av vår tids mest aktuelle temaer, transpersoners likestillingskamp, gjort til et sentralt premiss: Sylva Varesku er transkvinne, og det faller Edwins familie tungt for brystet.

Forvirrende premisser Det er altså ikke noe å si på ambisjonsnivået. Dessverre er ikke resultatet i tråd med ambisjonene. Det er flere grunner til det. For det første er de to miljøene som tegnes opp som motsetninger, utydelige. I første akt møter vi Sylva på hjemmebane. Og hva slags hjemmebane er egentlig det? «Varietédivaer» finnes som kjent ikke lenger. Like fullt sender Olav Myrtvedts scenografi tankene nettopp til et gjengs varietéteater fra hvor som helst i Europa rundt år 1900 – komplett med drapert rød fløyel på bakveggen, gammeldags belysning langs scenekanten og runde bord rundt en opphøyet scene som stikker ut i rommet. Scenen befolkes av det som på Operaens nettsider kalles en «fargerik, skeiv gjeng», og Alva Brostens akkurat passe outrerte kostymedesign er fantastisk i seg selv. Hverken dialogen eller kostymene gir noen klare svar på hva slags karriere sangeren med det ultramoderne artistnavnet «Czardasfyrstinnen» har og hvorfor det skal hjelpe å reise til New York for å få fart på den.

Det som skal være motsetningen til dette udefinerte hjørnet av dagens underholdningsbransje, skaper ikke mindre hodebry. Edwins far er her finansfyrste av internasjonalt format, som forlanger at sønnens livsvalg skal ta hensyn til aksjekursen. Men hvem tilsvarer familien Lippert-Weylersheim i dagens Oslo, og/eller hva kjennetegner finanseliten anno 2022? Familiens formelle stil og grandiose mottakelseshall minner i hvert fall langt mer om fordums borgerskap enn om fest hos Petter Stordalen.

Problemene forsterkes av at man i stedet for å bytte ut motforestillingene mot en «simpel kabaretsanger» i familien med transfobi, er de to settene med fordommer lagt oppå hverandre. Dette gir et dobbelt sett av premisser som det er vanskelig å kjøpe. Hvorfor skulle dagens rikinger ha noe imot å få en «artist» i familien? Finanselite og kjendisartister er vel snarere i det samme sjiktet i vår tid. Og er virkelig de samme verdensvante rikfolkene – som sosial klasse – mer tilbøyelige til transfobi enn andre? Det er nemlig ikke bare far i huset som synes dette er utidig, det hviskes og gispes over en lav sko i «de høyere sirkler» når Sylvas kjønnsprivatliv blir tema.

Det er som produksjonen ikke har våget å ta steget helt ut, hverken til 2022 eller til en gjennomgripende adapsjon der motvilje mot transpersoner og/eller skeivhet som sådan er det sentrale premisset, som påvirker og former alle andre aspekter ved fortellingen.

Tekst og dramaturgi Et annet problem er at både samspillet mellom karakterene og flyten i historien stadig halter. Dette gjelder spesielt i første akt, som virker famlende og retningsløs. Det blir som en negativ spiral der flere elementer trekker hverandre ned: Teaterteksten er generelt for svak. Den er fylt av forslitte vendinger og plakataktige utsagn. Personregien, rollefigurene og relasjonen mellom karakterene er uklar, noe som igjen gir utøverne vanskelige arbeidsforhold, og skuespillet blir skadelidende. Den opprinnelige spenningen mellom Edwin og de to andre mannlige hovedrollene, Boni (Rickard Södergren) og Feri (Martin Hatlo), som både er venner ogrivaler som alle er interesserte i Sylva, er borte når de snarere fremstår som hennes venner og managere for karrieren hennes. Den komisketsj-aktige dynamikken som er satt opp mellom Boni og Feri, tar aldri helt av. Det er vanskelig å tro på den bærende relasjonen mellom Eli Kristin Hanssveen (Sylva Varesku) og Magnus Staveland (Edwin), fordi spillet deres ofte er melodramatisk og oppstyltet.

Etter pause er handlingen strammere, karakterens motivasjon er tydeligere, den komiske timingen sitter bedre, og samtlige utøvere viser seg som langt bedre skuespillere når skruen strammes til og plotet koker rundt ørene på dem. De grunnleggende problemene forsvinner likevel aldri helt.

Lyspunkter Oppsetningen er likevel ikke uten lyspunkter. Bortsett fra at tempiene jevnt over kunne vært raskere, er det ingenting å si på Operaorkesterets kraft og Stefan Veselkas musikalske ledelse. Operakoret synger bedre enn jeg har hørt dem på lenge – særlig presisjonsnivået er sjeldent høyt. Klangen er som alltid formidabel, men også usedvanlig homogen og samkjørt.

Den lille gruppen dansere (se navn i faktaboks) fra Sylvas teaterliv er som et glimrende koreografert kommentarspor, med en estetisk egenart som burde ha gjennomsyret hele forestillingen. Ikke minst når to av dem interagerer med det eminente «Gjertruds sigøynerorkester» i pausenummeret mellom annen og tredje akt, mens de tre scenemusikerne spiller hverandre virtuost i senk.

Det største lyspunktet heter imidlertid Frøy Hovland Holtbakk. Når hun entrer scenen som Stasi i annen akt, løftes hele forestillingen flere hakk. Hun spiller en klart definert rollefigur med den største troverdighet og synger klokkerent og skimrende. I samspill med henne begynner også Richard Söderberg (Boni), som virket litt nølende i første akt, å skinne. Det er i tillegg et morsomt regigrep at det ikke gjøres noe som helst nummer av at en karakter man har brukt alle midler på å etablere som homofil, plutselig faller for en kvinne, for på den måten å sprenge alle båser for hvem som kan forelske seg i hvem her i verden.

Kampen mot detaljene Det er lett å lese kampen for å bli elsket for den man er som Czardasfyrstinnens hovedbudskap, og like lett er det å se for seg at det kan overføres til transpersoners likestillingskamp. Det som derimot er veldig vanskelig, er å få alle detaljene i et arkaisk univers fra keiserrikets siste krampetrekninger til å passe inn i de nye rammene. Det er sikkert mulig å få til, men det lykkes ikke helt denne gangen.