Fritt for bullshit

En natt tidlig på 1980-tallet ringte det på hjemme hos en venn av meg. Han kreket seg ut av senga, tok på seg slåbroken og vaklet ut for å åpne. Utenfor døra sto politiet som forlangte å komme inn for å kontrollere ham for promille. Av bitter erfaring konkluderte han med at det var best å gjøre som politiet sa. Litt promille ble konstatert, bot ble ilagt, politiet ønsket en god natt og gikk igjen. Tilbake i leiligheten sto kompisen min rådvill, med en bot i hånda. Der og da begynte en prosess som tok så lang tid at Dag, som han heter, var nær ved å gi opp og bare betale boten.

Grunntone

Hendelsen arbeidet seg gradvis opp som en slags grunntone inni meg under gårsdagens premiere på Prosessen. Franz Kafkas fortelling var en følgesvenn for meg gjennom hele ungdommen. Men her kan jeg avsløre at jeg aldri kom meg helt gjennom boka. Ikke fordi den var intrikat og tung å lese, tvert i mot. Men innimellom kommer ting bare litt for nært. Så da lot jeg boka ligge der på bordet, som et taust underlag for min egen erkjennelsesprosess.

Også har den, i likhet med andre eviggrønne romaner som Sult og Hundre års ensomhet, denne nådeløse åpningen som får en til å stoppe opp og ikke komme seg videre: «En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.» Slik låter det i Paul Gjesdahls oversettelse fra 1933. På Nationaltheatret i 2024 har antakelig Tyra Tønnesen brukt Trond Winjes mer autoriserte oversettelse fra 1992 som underlag: «Noen måtte ha baktalt Josef K., for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt.» Jeg vet hvilken av dem jeg foretrekker - uten at det betyr noe som helst i denne sammenhengen.

Instrumentell tåketale

Josef K. får altså aldri vite hva han er anklaget for. Fengslet blir han heller ikke. Alt skal bare «fortsette som før». Men det gjør det jo ikke. Den anklagede klarer ikke konsentrere seg om jobben i banken. I forsøk på avklaring oppsøker han domstolen, som holder til på et aparte sted, et skittent loft, og han ansetter en advokat som durer på med instrumentell tåketale. Alle han møter på sin vei virker på mystisk vis mer informert enn ham selv. Men ingen av dem vil, eller kan, gi noe svar. Og mens dette pågår snører nettet seg tettere rundt ham. Alt han sier og gjør peker mot ham og virker bare bekreftende på det han er anklaget for, som han ikke aner hva er. Mitt utgangspunkt har gjerne vært å betrakte teksten som en liknelse - og at den sånn sett peker mot en ytre taushet over et heftig, paranoid indre liv. På Nationaltheatret går regissør Tyra Tønnesen og ensemblet motsatt vei, i en utadvendt, distansert, nærmest brechtsk spillestil. To amfier stilt opp mot hverandre omgir den lille runde sceneforhøyningen, designet av Leiko Fuseya. Over den, ut av en tøypose fødes eller vekkes hovedpersonen Josef K. av to dresskledde figurer, som beordrer hovedpersonen å iføre seg den samme typen dress. Figurene bedyrer sin ubetydelighet, at de bare er budbringere, at alt skal fortsette som før, før de forsvinner inn under scenen. Og sånn fortsetter det. Skiftende figurer dukker opp fra under scenen, kommer med sine utspill, forsvinner igjen og etterlater Josef K. aleine uten å ha fått svar. Replikkene avleveres høyt og tydelig, helt uten psykologisering og realisme. Aktørene beveger seg stilisert, koreografert etter et mønster tilpasset scenens avrunda struktur. Av og til skifter de ståsted, går ut av sine roller, beveger seg ut i publikumsamfiene og tilbake igjen.

Absurd, surrealistisk, humoristisk

Disse grepene rydder plass til det absurde, surrealistiske og humoristiske i historien, virker frigjørende på materialet - og på oss som ser på. Midt oppi dette er det også gjort plass til en aldri så liten metaeffekt, ved sin dulgte henvisning til Gro Harlem Brundtlands navigering i en maurtue av intriger og konspirasjoner i TV-serien Makta. Hovedrolleinnehaver Kathrine Thorborg Johansen har tidligere sagt at hennes intense og grundige arbeid med karakteren Gro har satt seg i henne mer enn sunt er. I Prosessen tar hun hele den verbale Gro-pakka med seg. I en stund. Det nyanserer på strålende vis den offerrollen som det er så lett å klistre til karakteren Josef K. Dette står også i overensstemmelse med den Kafkaske tvetydighet, som i sin tyskspråklige rikdom inneholder nyanser som ikke kommer til syne i norske oversettelser: I originalteksten er det nemlig ikke like klart at Josef K. ikke hadde «gjort noe galt». Maria Kristine Hildonen, Marte Engebrigtsen og Ragnhild Tysse turnerer energisk og smidig de ulike rollefigurene som gjør livet vanskelig for hovedpersonen. Ved den ene veggen står et pianola, et selvspillende piano, som rett som det er inviterer aktørene til å danse eller åpner for et forsiktig visuelt spill eller rett og slett bare gjør oppmerksom på sin eksistens. To komponister, Gaute Tønder og Kjetil Schjander Luhr, bidrar med hver sin markante musikalske signatur, den ene enkel og melodiøs, den andre mer mørk og flytende. Denne forskjelligheten i musikken er nesten sjokkerende effektiv. Som musiker gjør det meg glad.

Kler historien

Apropos effektiv: Det er i det hele tatt, slik det framstår her, noe grunnleggende effektivt ved denne typen teater. Det preges av en overordna, forløst selvfølgelighet og enkelhet, deilig fritt for bullshit og overflødig føleri. Det kler denne komplekse historien om enkeltmennesket og systemet, om systemets evne til å opprettholde undertrykkelsen, om det irrasjonelle ved undertrykkelsen. Etter lang tids privat etterforskning konkluderte min venn Dag med at det nattlige besøket fra politiet måtte skrive seg fra noe han hadde gjort tidligere på kvelden etter at han hadde vært ute og tatt noen øl. Da han kom gående hjem fra byen så han at bilen hans sto feilparkert. For å unngå parkeringsbot eller borttauing hadde han satt seg inn i bilen og flyttet den fem meter bakover, låst den, gått opp i leiligheten og lagt seg til å sove.