Fortellerkunst for viderekomne

I den lille salen «Universet» på Lillestrøm kultursenter er bare en liten flate midt på scenegulvet i bruk. Bakerst i midten står en høy, blå kasse som ser ut som en slags maskin eller et gammeldags måleapparat. Den har noen brytere, fire små skjermer og et stort hull midt i den øverste delen. På gulvet ligger gråbeige gulvtepper med lave forhøyninger på, som ligner fjellformasjoner i en topografisk kartmodell. Flere gjenstander ligger rundt på gulvet – noen kasser, et par uunnselige småting og noe uformelig dekket av stoff. Dette utgjør hele scenebildet i Unge Viken Teaters nye forestilling Hvor er du, kjære kjære roboten min, der Nils Petter Mørland har både idé og regi. Historien som fortelles er også enkel: En gutt mister roboten sin for alltid og forsøker å forsone seg med det. Likevel er historiefortellingen oppfinnsom og forseggjort: Premissene skifter fort, og fiksjonskontrakten er hele tiden i spill.

Reisen til havets bunn

Skuespillerne er på scenen når vi kommer inn i rommet. Kledd i hverdagslige klær fremstår de som «seg selv», før de ønsker velkommen til teater og går inn i rollene omtrent som barn går inn i en lek: – Jeg skal jo være «gutten», sier Sindre Strand Offerdal, og blir det, mens Yngvar Nielsen Skuland proklamerer at han skal være fortelleren, før han straks begynner å bestemme hva som skal skje med gutten. Han leker med roboten sin på stranden – en lekerobot med romdrakt, bart og lysende hode. Men så må gutten plutselig tisse, sier fortelleren, så mye og lenge at roboten blir tatt av en bølge og forsvinner langt ut på det store havet. Hva nå? Gutten vil finne igjen roboten sin, enda han vet at det er umulig. Så følger en lang jakt, der skillene mellom fantasi og virkelighet blir uklare: Fortelleren kler seg ut som (eller blir til) roboten, og de reiser under havet med en spekkhogger for å se hvordan roboten har det i sitt nye hjem på havbunnen. Underveis møter de både en innpåsliten og irriterende torsk, en kjærlighetssyk manet og en livsfarlig blekksprut, alt i form av dukker som skuespillerne ikke gjør noe forsøkkjell på å skjule at de fører selv. De styrer også lyd og musikk, ved å trykke på en diger knapp på toppen av den blå maskinen. Lyddesignet er laget av Mørland selv, og det skifter mellom opptak av hav og bølgesus og snutter av instrumentalmusikk: for eksempel raske rockeriff når spekkhoggeren legger i vei og tunge strykere når melankolien setter inn.

– Se, en slapp tøyfisk!

Jeg opplever at denne måten å «leke teater» på, en slags etterligning av barns lek der de spontant setter premissene underveis, inviterer publikum inn i fiksjonen. Det er som om utøverne med ord og bevegelser sier «se, her er en slapp tøyfisk som jeg holder i hånden – den er levende og kommer og tar meg!» samtidig som det utspiller seg i sanntid. Det er både godt tenkt og godt gjort: Begge utøverne er så til stede i kroppsspråk, mimikk og formidling at jeg blir revet med bare av det, og de får den intrikate koreografien av dragkamper, rideturer på vill spekkhogger og bekjempelse av blekksprut til å se lett og spontan ut.

Til min store glede bruker de heller ikke mikrofon – noe jeg generelt opplever det er gått inflasjon i, uansett hvor intimt rommet er. Isteden behersker de ganske enkelt god gammeldags diksjon og projeksjon, og når stemmene når oss uten maskinelle mellomledd, forsterkes følelsen av å være en del av det som foregår.

Semi-perfeksjon

Handlingen veksler raskt mellom humor, alvor og spenning på en sånn måte at ingenting rekker å bli insisterende, overtydelig eller sentimentalt, og i første halvdel sitter jeg og lurer på om jeg rett og slett er vitne til en fullkommen barneforestilling. Etter en stram og godt lagt opp spenningskurve er det dog et par dramaturgiske dødpunkter mot slutten: Når gutten og forteller-roboten er kommet ned på havbunnen, og de snakker om hvor trist det er at roboten ikke kan bli med opp igjen og gutten ikke kan bli under havet for alltid, oppleves det som at narrativet står litt i stampe. Jeg synes også det var vanskelig å forstå poenget med det smått makabre opptrinnet der roboten/fortelleren måtte kysse den rosa, forelskede maneten de møtte «til den døde».

Men dette er bare smårusk. Forestillingen henter seg godt inn igjen til en vemodig og velfungerende avslutning, og fullkommenheten er ikke langt unna.