Lunt om forgjengelighet

NIE (New International Encounters) har laget teater i over tjue år. Med Kjell Moberg ansvarlig for konsept, regi og manus blir det gjenkjennelig. NIE følger en del dogmer: materialet skal basere seg på virkelige historier. All musikk skal spilles live, og utøverne skal ta i bruk språk de behersker, noe som her gir seg utslag i litt engelsk og litt nederlandsk. Utøverne skal møte publikums blikk, alle skal være på scenen hele tiden, og kostymene skal være rene og enkle. Sangen om alt som blir borte hadde premiere i 2008 og er laget spesifikt for å spilles i gymsaler med fullt av myldrende barn på gulvet. Heller enn å se forestillingen i Den kulturelle skolesekken, ser jeg det i Bærum Kulturhus’ black box Underhuset sammen med et publikum der over halvparten er voksne. Heldigvis lar de voksne som er til stede barna få være i fred med opplevelsen sin. At forestillingen har noen år på baken spiller liten rolle for opplevelsen. Tematikken er tidløs, og NIE følger de samme prinsippene som før. Med nye utøvere antar jeg at en del språklige grep er endret: innimellom det norske hovedspråket får vi litt engelsk og litt nederlandsk. Heller enn å begrense barnas opplevelse tror jeg språkvariasjonene utvider den. Selv om fortellingen er sentral i stykket er det ikke viktig at alle ordene blir forstått. Viktigere er det å møtes i et felles scenerom som dette.

Et hvitt sted i midten

En beskjeden scene skaper et intimt rom der kjernepublikummet – barn fra seks til ni år, får bli med og fabulere. Publikum sitter på gulvet, på lappetepper i varme naturfarger. Scenerommet er begrenset av hvite lerreter som dekker vegger og gulv. Vi sitter på begge sider av en smal, hvit lerretsscene, så tett på skuespillerne at vi kan ta på hverandre. Det blir likevel ikke for nært. De tre skuespillerne Ingeborg Larsen, Iva Moberg og Nils Oortwijn skaper heller et trygt rom her. Å spille med publikum på begge sider av scenen byr ofte på en utfordring for de medvirkende i å nå fram med blikket og ikke stå med ryggen til. Det skjer ikke her. Skuespillerne ser oss, og vi ser dem. Barna blir med på den fantasifulle fabuleringen og kommer med innspill, spørsmål og utrop underveis. Det er tydelig at de blir med på ferden inn i de forsvunne tingenes land.

De tre aktørene har hvite grunnkostymer som er laget av det samme lette, gjennomskinnelige stoffet som scenografien, og de går nesten i ett med de hvite tøyveggene. Det er som om skikkelsene ikke er mennesker, men del av et rom der fortellingene utspiller seg mest av alt i tilskuerens hode. «Vi befinner oss i et rom midt mellom alt som finnes, og alt som har gått tapt» forklarer skuespillerne. Et sentralt premiss, men jeg vet ikke om barna riktig får det med seg. «Alt som er i ferd med å bli borte vil strømme gjennom akkurat dette rommet hvor vi sitter».

Melankoli og humor

Vi blir servert tre små historier om ting som ble borte, fortalt med humor, musikk, melankoli og magi. Hatten til Anton, minnet om kjærlighet til en havfrue, og til sist historien om dukken som etter å ha blitt glemt forlater sin eier.

Først er det hatten til Anton Herbert von Gottenburg som flyr av sted. Denne herren mister for øvrig det meste: stokken, toget og balansen, sin kone og sitt hjem. Stakkars Anton. Mister han også forstanden, tro? Når hatten hans tas av vinden, flyr den over kanten av lerretsveggen og forsvinner ut av syne for barna. Nå er den borte. Nå er den i rommet der alt havner når det går tapt. I forestillingen er det ingenting kommer tilbake fra dette rommet.

Nostalgisk koloritt og magisk morgenlys

Det neste som forsvinner er et underlig minne hos en mann som en gang møtte og ble forelsket i en havfrue. Tre venner er ute for å bade. Vi får se dem stående i badetøy på et gammelt fotografi projisert på duken som utgjør det bølgende vannet, fulgt av bølgebrus i luften rundt. I gyllent og nostalgisk sepia-lys trekkes vi 60 år tilbake. Vennene dukker ned under overflaten. Lyd og lys forvandles når de dukker under vann. Blått, skimrende lys som brytes opp av skuespillernes hodelykter. Vi blir med, for plutselig ser det ut som tingene våre flyter rundt i det blålige vannet som omgir oss. Skuespillerne løfter en gutts kaninbamse så den liksom flyter av gårde. På samme måte seiler et barns matbokslokk forbi. Helt enkelt blir vi slik inkludert og tatt med ned i dypet. Og der nede møter mannen en havfrue «blobb, blobb». Alle fniser. Men når historien avsluttes, er det ingenting igjen – for dette minnet har mannen glemt. Som når du våkner fra en drøm og ikke kan huske den. Hvor er den nå? Hva betød den for deg?

Til sist møter vi dukken Julie. Det er en tøydukke som får være med jenta som eier henne overalt. Men så blir hun glemt ute i hagen – lenge, lenge. Høsten kommer, og så vinteren. Og til slutt seiler dukken Julie vekk i en nydelig varmluftsballong, forteller skuespillerne. Og nå seiler hun virkelig av gårde i en nydelig, fargerik ballong.

Jeg ser for meg dukken og alle de andre tingene som flyter av sted ved siden av henne. Jeg tenker på følelsen av å flyte stille gjennom luften over et utenomjordisk landskap i mykt morgenlys i en nær meditativ ånd. Selv om dette ikke sies, er det slik denne forestillingen er: Historiene fortelles, men likevel overlates mye til publikums fantasi og assosiasjoner. De enkle virkemidlene produksjonen benytter, kombinert med levende fortellinger, gir dette personlige rommet til å skape egne bilder. Jeg tror det funker for barna også. De sitter i hvert fall med åpne eller smilende munner og drømmeaktige blikk og er helt fanget av skuespillernes historier. Manuset er satt, men det er hele tiden rom for at barna kan få dikte inn egne ideer og detaljer. Det skulle naturligvis bare mangle når det er gjennom samtaler med barn at forestillingen har blitt til.

Musikalsk dogmeteater

Musikken er en gyngende grunntone gjennom forestillingen. De tre utøverne synger og trakterer gitar og kontrabass, supplert med melankolsk klarinett og munter xylofon. Hver forsvunne ting får sin egen sang. De er morsomme, sjarmerende og har ulik toneart, stil og rytmikk, men de fester seg ikke særlig godt. Verken jeg eller barnet jeg har med meg klarer å synge på sangene etterpå. De er forsvunnet – som så mye annet i Sangen om alt som blir borte. Det som blir værende igjen er en lun og underfundig følelse av å få tilgang til et hemmelig rom der ting går for å opphøre å eksistere.

Ideene ensemblet lett skisser opp på 45 minutter gir rom for at man selv kan spenne opp et større lerret og leke videre med ideen om hvor ting er hen når de er borte. Det er et spørsmål som ethvert menneske kan ta stilling til og undre seg over. Forestillingen egger fantasien til den som ser på, og jeg tror at hjernen blir litt mer plastisk og nysgjerrig av det.

I intetheten, det vil si alt

I foajeen før vi går inn i salen sier min ti år gamle medanmelder: I Harry Potter bok 7 må Minerva McSnurp svare på en rekke gåter for å kunne ta seg inn i Ravnklotårnet. Et av spørsmålene lyder «hvor blir det av alle ting som blir borte?». Professoren svarer: «De blir ikke-eksisterende, det vil si alt». Blir de til det stoffet som universet er laget av? Tankene går til kvantefysikken. Vi er et atom i universet, og vi er et univers av atomer, sa fysikeren Richard Feynman. Å bli ikke-eksisterende er en filosofisk tanke som antyder at alt til slutt går tilbake til en tilstand av intethet. Ideen knyttes gjerne til filosofiske retninger som eksistensialisme og nihilisme, som utforsker meningen (eller fraværet av mening) med livet og menneskelig erfaring. NIE greier enkelt og fint å ta med barna til et sted der vi sammen varsomt tenker over det flyktige og forgjengelige ved eksistensen, og ideen om at absolutt alle ting til slutt skal opphøre å være slik vi kjenner dem. Men mørkt eller dystert blir det aldri. Den som vil kan imidlertid bryne seg på de filosofiske skjærene som stikker opp av denne stille sjøen: Hva betyr det at allting skal ta slutt? Hvordan skal jeg ta denne ubehagelige sannheten inn i måten jeg lever mitt liv?

Trygge barn fjernt fra skyggenes landskap

Kjell Moberg sier om denne forestillingen at han ønsker å behandle vanskelige temaer som tap og død overfor et meget ungt publikum. Her tenker jeg at han kanskje ikke lykkes helt. Det blir aldri vanskelig eller ubehagelig. Den følelsesmessige utforskingen av alvoret kunne stukket dypere, og engasjementet kunne vært følt sterkere. På den annen side er det greit å ikke skremme, og barna mister aldri interessen for det som skjer på scenen. Forestillingen stikker en lilletå ut i det dystre, men det er mest opp til tilskueren å tenke videre på denne siden av tematikken hvis man vil.

NIE får til å spenne opp et åpent og større lerret for videre undring. Det er ingenting kvast eller skummelt her. Når små barn skal se teater uten mamma eller pappa, er det kanskje ikke så dumt. Det å introduseres til teatret i et trygt rom gir forhåpentligvis glede og lyst på mer. Samtidig har stykket en så avgrenset tematikk at barna kanskje til og med tar med seg tittelspørsmålet videre og stiller det over middagsbordet – til glede for resten av familien. Ved å strekke i hva som kan gå tapt for oss, blir stykket mer eksistensielt og filosofisk.