På scenen på Brageteatret vil de gjerne vil hjelpe de barna som ikke blir valgt, de som er litt snåle og lukter litt rart. Luka er en sånn unge. Hun er ny i klassen og er ikke vant til å ha mange venner. Sommeravslutningen nærmer seg. Læreren gir Luka i oppgave å lage et underholdningsinnslag sammen med Billie som er litt engstelig og Hugo som har litt problemer med skille mellom utestemme og innestemme. Billie og Hugo er gode venner, og de friker ut ved tanken på å måtte opptre for hele trinnet. Men Luka er ikke redd. Hun viser ingen følelser. Hun har et panser og en plan. De tre barna skal bort. Bort fra hele sommeravslutningen og fra den teite verdenen de lever i.
Uten at noen andre har visst om det har Luka bygget et ekte romskip, og nå innvier hun Billie og Hugo i hemmeligheten. I romskipet omkranser vegger fulle av kontrollpaneler en rød manesje med en dyprød salongpuff som minner om noe fra Nationaltheatrets foajé. Opp av den stikker en stang med en lysende ring på toppen. Det kjennes passe speisa.
Omgivelsene håndteres enkelt og elegant. Her er det de tre barna og romskipet som står i sentrum. Læreren er bare med som en stemme, og Hugo (William Greni Arnø) forklarer oss enkelt at “dette er låven, og der er fotballbanen”. Da er publikum orientert og kan forestille seg resten. Scenograf Monica Valsø har skapt et vakkert, blågrått romskip med ekte knapper og brytere, skjermer og blomsterglass. Vi får lyst til å trykke, og jeg håper klassene som skal se forestillingen oppmuntres til å tegne sine egne raketter, komplett med en masse kule funksjoner etterpå. Ingeborg Oleruds lune lyssetting sveiper oss med inn i forestillingsuniverset og støttes av egenprodusert, litt trist og ganske søt syntetisk musikk som får meg til å tenke på 1970-tallsmelodien “Jag vil ha en egen måne”.
Relevant for barna
Regissør Nils Petter Mørland er multikunstner, og i denne produksjonen står han for manus, regi og musikk. I tillegg er han teatersjef på Brageteatret, et mandat han har skjøttet på solid vis de årene han har vært i Drammen. Han vil at teater skal være tilgjengelig og naturlig, og at det skal kjennes relevant for ungene som møter scenekunsten i Den kulturelle skolesekken.
Oda Djuplasti som spiller Luka gjør en troverdig tredjeklassing. Faktene og kroppsspråket er på plass, og hun har en fin umiddelbarhet som framstår sympatisk. Det er vanskelig å skjønne hvorfor hun kjenner på et slikt enormt utenforskap. Camilla Klaudiussen gestalter den utrolig søte Billie i beige kanin-onepiece med ører på hetta. Hetta liker hun godt å trekke over hodet når hun vil bli usynlig, og det vil hun som regel. William Greni Arnø får fram hva som er vanskelig for Hugo. Spørsmålet er om han klarer å gi plass også for kaptein Luka. Må det egentlig være en kaptein? Og hvis det må være en kaptein, hvorfor skulle ikke det kunne være ham?
Stikker av fra utenforskap ved å omfavne det
De tre tredjeklassingene klarer først å komme i bane rundt jorda før de skyter seg videre ut blant galakser og stjernehoper. Når de har klart å gjennomføre oppdraget om å komme seg unna sommeravslutnngen og de to vennene vil hjem igjen, skjønner de at Luka har lurt dem og at hun ikke planlegger å vende tilbake til jorda. Konflikter stiger til overflaten, og når en meteorsverm er i ferd med å ramme romskipet holder ting på å gå skikkelig galt. Men de finner ut av det, og Luka innser at to venner kanskje er akkurat passe, og det er bedre enn null. Ingen skal være helt alene i universet.
Forestillingen er artig og koselig, og det er gøy å bli med ut i verdensrommet. Fokuset på flukten og relasjonene står sentralt, men vi lurer på andre ting også: Publikum burde ha fått se nærmere på plantene og algene de har med seg ut i verdensrommet og på teknikken, for det er inspirerende og spennende å kunne bygge sitte eget romskip.
Når romskipet vekker nysgjerrigheten, er det nok også fordi vi ikke får bli godt nok kjent med karakterene. Vi kommer ikke tett nok på dem til at vi bygger sympati. Jeg lurer veldig på hva Luka har opplevd som gjør at hun har utviklet et så sterkt ønske om å forlate alt, hele den verden vi lever i, for å finne seg selv et annet sted. Kanskje er det noe hun trenger å bevise. Kanskje er hun søkende fordi hun har mistet, men det får vi ikke vite.
Nils Petter Mørland har laget en varm og sår forestilling om vennskap og om å finne sin plass. Budskapet i Bortenfor stjernene er pedagogisk og godt: Står valget mellom å stikke av og å ta seg sammen, må man finne en måte å holde ut. Ingen kan få være helt alene i hele universet. Noen barn kommer til å kjenne seg igjen i Luka, Billie eller Hugo. Jeg er mindre trygg på at ungene som har det bra får vekket en dormende medfølelse eller ansvarsfølelse. Men de vil bli underholdt og moro har også stor verdi. Stykket er fantasifullt og tar barn på alvor, men rister ikke i følelsene.
Man får væra som en er, selv om en kanskje ikke passer helt inn i verden. Eller, som Luka sier: Verden passer ikke.