Flerspråklig Fosse

På Studioscenen på Trøndelag Teater henger det en bred plattform som er festet med kjettinger i taket omtrent en meter opp fra gulvet. Plattformen har en overflate som i starten minner om støvete kryssfinér, men når lyssettingen forandrer seg ligner den mer på rustet stål. Foruten rause mengder tåkedis (scenerøyk), noen fyrlykter i det fjerne (lysnisjer i bakveggen) og to herjede menn med halvlangt hår og skjegg (Hans Petter Nilsen og Ronny, Patrick Jacobsen) er scenen tom. Denne iscenesettelsen av Jon Fosses Eg er vinden er et samarbeid mellom Trøndelag Teater med regissør Kjersti Haugen og Teater Manu, det nasjonale tegnspråkteatret. Det er blitt en forestilling som både hørende og døve kan se sammen og tilsynelatende få like mye ut av. Det er løst ved at skuespiller Hans Petter Nilsen, som spiller Den eine, fremfører replikkene til begge karakterene muntlig – og jeg antar at Ronny Patrick Jacobsen, Den andre, gjør det samme med tegnspråk. Grepet er litt forvirrende i starten, men fungerer godt når det først er etablert. Replikkutvekslingene og samspillet mellom skuespillerne er presist og dynamisk. De snakker til og forholder seg til hverandre, selv om de begge på sett og vis spiller begge karakterene.

Mening i mellomrommene

I Eg er vinden følger vi to venner, Den eine og Den andre, på båttur. Dialogen går ut på at Den andre forsøker å komme til bunns i årsaken til Den eines tungsinn og påfølgende selvmord. Den eine forteller blant annet at han noen ganger føler seg tung som en stein og at han ikke liker å være alene, men det er vanskelig for karakteren å sette ord på årsakene til dette. Det meste ligger mellom linjene hos Fosse, og språket er knapt og repetitivt. Det gjør at teksten får en særegen rytme og humor, særlig når karakterene liksom stanger i sitt eget ordforråd på leting etter noe meningsfullt å si. Da ligger det usagte som en seig tåke rundt skuespillere og publikum, så tykk at man nærmest kan strekke ut hånda og gripe om den – selvsagt uten hell. Noe av det rytmiske i teksten forsvinner på Trøndelag Teater. Da Turnéteatret i Trøndelag viste Eg er vinden i 2021, husker jeg det som at dialogen spratt mellom veggene. Her var det to skuespillere som fremførte replikkene på kav trøndersk. Jeg har ingenting å utsette på Nilsens nynorsk, det er nok først og fremst krevende å få frem dynamikken i teksten når man står for alle replikkene selv, slik både Nilsen og Jacobsen gjør. Pausene mellom det som blir sagt kommer heller ikke helt til sin rett. Samtidig var det åpenbart et vellykket grep av Turnéteatret å la skuespillerne snakke på sin egen dialekt da forestillingen ble vist i Verdal, jeg tror det bidro til at dialogen fløt så godt som den gjorde.

Åpen rolletolkning

Haugens oppsetning blir likevel spesiell på grunn av tolkningsrommet som oppstår når skuespillerne kan gestalte begge karakterene. Noen ganger er det tydelig at de spiller ulike roller, for eksempel beveger Jacobsen seg mer rundt på scenen enn det Nilsen gjør, og Jacobsens spill er mer ekspressivt. Han faller blant annet og slår seg stygt når han skal fortøye båten, mens Nilsen ser passivt på. Andre ganger kan man få inntrykk av at karakterene snakker til seg selv, noe som fungerer overraskende godt. Motsetningene som i utgangspunktet fantes mellom de to rollefigurene finnes jo også i enkeltmenneskes personlighet og psyke. I stormen som skjer mot slutten er det Jacobsen vi ser kavende i scenerøyken. Ifølge Fosses tekst leter Den andre (Jacobsen) etter Den eine, etter at sistnevnte har kastet seg i sjøen. Siden forestillingens rolleavgrensning er uklar, kan det like gjerne være Den eine vi ser, idet han er i ferd med å drukne.

Grandiose grep

Katrin Bombes barske scenografi understreker det håpløse i forestillingens tematikk. Det nedstrippede og dunkle uttrykket gjenspeiler tomrommet som oppstår når karakterene ikke får sagt det de vil si. Den svevende plattformen, som fungerer som båt, svaier illevarslende frem og tilbake når det blåser opp på havet. Mennene ser små og utsatte ut når de står bredbeint oppå den mens de holder seg fast i kjettingene. Her er det naturligvis ikke bare naturkrefter som truer, balansegangen mellom livsglede og mismot er like lumsk. Mot slutten snus plattformen, og det viser seg at undersiden er en stor, lysende skjerm med et bilde av urolige vannmasser. Det er et virkningsfullt grep som på kort tid forandrer hele rommet; stemningen endrer seg fra en slags kjølig stillstand til blendende kaos. Forestillingen avslutter med at scenens gedigne bakdør åpnes opp, og Jacobsen/Den eine går rett ut i Trondheims bylandskap. Det føles helt riktig at teatret klinker til med noe så deilig grandiost på slutten av en ellers nokså klaustrofobisk forestilling. Det er også snedig gjort å tilføre Fosses ordknapphet flerspråklighet på scenen. Å vise frem såpass ulike måter å kommunisere på utfordrer på sett og vis premisset om språkets utilstrekkelighet. Det tilfører et metaperspektiv til forestillingen som ikke utbroderes noe videre hos Haugen, men som likevel setter et unikt preg på oppsetningen.