Et litt trangt bibliotek

Utover to enkle trommesett er hovedscenen på Dansens hus strippet. Vinduene er åpne på begge sider så lyset strømmer gjennom scenen og gir dansesal-vibes i Janne-Camilla Lysters nye forestilling Library of Gestures. Lyster har i mange år vært en sentral koreograf og poet, og hun er kjent for å skape litterære partiturer for dans, noe hun blant annet undersøkte i sin kunstneriske ph.d. fra Kunsthøgskolen i Oslo Choreograpic Poetry. Til Library of Gestures har hun invitert 20 dansere, en fløytist og en perkusjonist, og forestillingen bygges opp av tre lag: et matematisk strukturert bevegelseslag av gester, levende musikk og tekst.

Stramt partitur

Alle danserne kommer inn på scenen, de står først frontalt, og perkusjonist Jennifer Torrence begynner spille suggererende rytmer som utøverne beveger seg til. De ulike gestene er gjenkjennelige fra vårt daglige liv, og samtidig og kanskje nettopp fordi de er tatt ut av kontekst, virker det som et blast from the past. Selv om utøverne spenner stort i alder, kjønn og erfaring fremstår gruppen overraskende homogen. Det koreografiske materialet er særlig fundert i overkropp, hender og armer, men også hvilken retning, blikket og hodet beveger seg i. I et intervju på Dansens Hus’ nettsider forteller Lyster at hun begynte å gjøre research på prosjektet fordi hun var interessert i gester og blant annet kom over to bøker fra 1800-tallet som tok for seg å katalogisere alle menneskelige gester. De første ti minuttene av forestillingen har noe storslagent over seg. Jeg tror det handler om antall utøvere og bruken av rommet, hvordan det både er massivt og strippet på samme tid. Utøverne går ut og kommer tilbake, denne gangen med briller. Kostymene som Ida Falch Øyen har stått for virker koordinerte i kraft av farger og snitt og virker som et premiss som skal forsterke det kollektive og skape en ramme rundt verket som ellers har få visuelle elementer. Partituret gjentas, og andre gangen er det fløytist Bjørnar Habbestad som setter tonen. Det er fint, men jeg syntes Torrences suggererende slagverk var mer interessant, og selv om jeg kan forstå tanken med musikken, lurer jeg på om Lyster noen ganger kunne ha strukket strikken lengre. Mange av valgene virker så opplagte, og selv om det også kan skyldes et konsekvent kunstnerskap, kan det tendere mot det kjedelige. Noen av utøverne bryter ut av den stramme koreografien og kryper gjennom den store gruppen og til baksiden eller går tett på en av de andre utøverne og dobler gesten. Janne-Camilla Lyster kommer selv inn på scenen og leser en tekst som tidvis er litt vanskelig å få med seg, og jeg synes teksten gjør forestillingen overtydelig. Jeg setter pris på ethvert forsøk på å plassere tekster med poetiske og essayistiske kvaliteter på scenen, men det er som om det doble laget av utøvernes gester og Lysters stemme ikke helt resonnerer. Noen av utøverne bryter ut, og det blir en dekonstruksjon, overdrivelse eller improvisasjon over materialet. Men her forsvinner forestillingens spesifisitet, og for meg blir denne delen noe generisk som minner meg om partier jeg tidligere har sett i Lysters arbeider.

1800-tallets spøkelse

I møte med denne koreografien lurer jeg på hvorvidt det å lene seg på research fra 1800-tallet om gester som et universelt og menneskelig språk kan være problematisk. Tross alt er mye av forskning og tanker fra den tiden farget av å kodifisere hvithet og kan ikke beskrives som et universelt språk, men som et eurosentrisk et. For det blotte øyet fremstår koreografien veldig rigid, og på grunn av speilene på baksiden av rommet begynner jeg å lese forestillingen som en ballettime hvor Lyster selv blir den eneste som har stemme og definisjonsmakt. I mange av Lysters arbeider er det så åpenbart at hun har interessante metoder, men arbeidene fremstår ofte tørre og tenkte. Fremfor å stimulere opp under en fantasi hvor man selv kan bygge videre, stopper det litt opp, og jeg lurer på hvorfor. Det finnes fine kvaliteter i verket, men jeg tror biblioteket hadde tjent på å utvide sin forståelse av gester fremfor å lene seg på gamle lesninger og forskning. Verden har tross alt endret seg siden 1800-tallet, men den er fortsatt full av utallige gester. Siden materialet er så tydelig koreografert og transformert til et partitur, mister det kanskje også noe av det som gjør gester til gester, nemlig det at de som utøver dem er av kjøtt og blod og vil kommunisere noe. Det betyr ikke at jeg ønsker meg en emosjonell suppe, men kanskje en utvidelse av gesten. Tanken om et bibliotek av gester er fint, og selve tittelen gir grobunn for fantasi, men for at man skal forsvinne inn i bibliotekets utrolige verden, trenger arbeidet å bryte ut av en gammel representasjon og få flere fasetter og strenger som resonnerer med vår samtid.