S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Janne-Camilla Lyster – 8. oktober 2015

Om dans og debatt

Janne-Camilla Lyster. Foto: Paal Audestad


Publisert
8. oktober 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/om-dans-og-debatt
Facebook

INNLEGG: – Jeg forstår ikke irritasjonen Engelsrud gir uttrykk for, og vil gjerne gjøre mitt for å oppklare, skriver danser, forfatter og koreograf Janne-Camilla Lyster.

Gunn Engelsrud skriver på bloggen sin (senere gjengitt her på scenekunst.no) om visningen av min solokoreografi Gult lilla grønt på Kunstnernes hus i september. Jeg forstår ikke irritasjonen Engelsrud gir uttrykk for, og vil gjerne gjøre mitt for å oppklare. Det er to saker som har provosert Engelsrud: for det første at det koreografiske manuset Gult lilla grønt bygger på, ikke ble distribuert i forbindelse med visningen, og deretter ettersnakken, der jeg ble intervjuet av Anne Grete Eriksen.

Bakgrunnen for visningen av Gult lilla grønt var at jeg i mitt kunstneriske utviklingsarbeid ved KhiO arbeider med utvikling av koreografiske manus – scenetekst for dans eller tekstbaserte partiturer – og adapsjon som koreografisk metode. Det er jo ikke uvanlig å bruke tekst av ulike slag i en koreografisk prosess, og generelt er det stor interesse for forholdet mellom tekst/språk og kropp/bevegelse, men mitt prosjekt er mer avgrenset og spesifikt. Det jeg fokuserer på, er tekster som har sitt eget kunstneriske uttrykk, og som gjennom dette er i stand til å generere bevegelse. Det interessante for meg er når det oppstår en gjensidig forpliktelse mellom dansen og manuset. Med ordet forpliktelse ønsker jeg å tydeliggjøre forskjellen mellom adapsjon som metode, og inspirasjon. Prosjektet kan leses i forlengelsen av eksperimentelle open form-scores, og da særlig såkalte allusive scores. Poenget er at nye arbeidsformer og koreografiske uttrykk kan oppstå gjennom utviklingen av koreografiske manus, og måten man som danser forholder seg til manuset på.

Det koreografiske manuset er utviklet spesielt for å ha verdi som grunnlag for dansen, og skrives dermed på dansens premisser. Teksten og koreografien er gjensidig forankret: teksten er skrevet for å resultere i en koreografi, og koreografien bygger på denne teksten. Samtidig er det avgjørende i prosjektet mitt at manuset og koreografien eksisterer som parallelle og selvstendige verk. Tilskueren skal ikke behøve å ha lest teksten for å se koreografien, og teksten skal også kunne leve sitt eget liv som tekst. (Den skal for eksempel kunne brukes av andre dansekunstnere, eller bare leses, for den som ønsker det.)

Til visningen på Kunstnernes hus valgte jeg å ikke distribuere teksten på stedet, fordi jeg ville legge til rette for at koreografien nettopp skulle kunne sees som autonomt verk. Jeg ville ikke gi publikum inntrykk av at de måtte ha lest teksten på forhånd, eller at de måtte sitte og sammenligne teksten og koreografien i etterkant. Derfor gjorde jeg oppmerksom på at de som var interessert i å lese teksten, kunne få den tilsendt. Hvis Engelsrud hadde gjort det, kunne hun tatt stilling til alt hun nå føler seg kallet til å mistenkeliggjøre på en for meg lite dialogisk måte.

Gult lilla grønt er for øvrig ikke første gang jeg arbeider med koreografisk manus. For eksempel har jeg selv tidligere skrevet manuset Vi forlot den stille skogen, som ble realisert scenisk av tre koreografer og en teaterregissør på Dramatikkens hus i 2013, samtidig med at manuset forelå som bok. Denne gangen ønsket jeg å prøve ut en annen presentasjonsform, som ga større fokus til det koreografiske resultatet. Kanskje burde jeg bare ha delt ut teksten etter visningen. Det handler om å utforske visningsmåter som ivaretar prosjektets egenart. At Engelsrud ser ut til å ville avfeie koreografiske manus som mulighet fordi hun ikke fikk teksten der og da, virker likevel ute av proporsjoner.

Etter visningene av Gult lilla grønt ble det invitert til en 15 minutters ettersnakk, for de som var interessert i det. Samtalene ble ledet av Anne Grete Eriksen, Cecilie Lindeman Steen og Venke Marie Sortland. Engelsrud var til stede på den første av disse samtalene, med Anne Grete Eriksen, og hun etterlyser faglige begreper og teori. Men hvilket fagspråk er det egentlig som etterlyses? Et kunstnerisk utviklingsarbeid skiller seg fra et akademisk forskningsprosjekt på flere måter, det handler ikke om å bevise eller motbevise en hypotese, men om å utvikle nye metoder, strategier og uttrykk gjennom kunstnerisk praksis og refleksjon. Mitt kunstneriske utviklingsarbeid ved KHIO er todelt – i tillegg til å skrive koreografiske manus selv, vil jeg også arbeide med bestillingsverk. Derfor har jeg så langt invitert tre andre kunstnere til å tenke praktisk rundt hva et koreografisk manus kan være: én skjønnlitterær forfatter (Hanne Ørstavik), én danser og koreograf (Mette Edvardsen), og én som blant annet har bakgrunn som billedkunstner/musiker/koreograf/danser (Kim Hiorthøy). Gult lilla grønt var altså det første av disse bestillingsverkene.

Dette var utgangspunktet for ettersnakken. Hva som skal prioriteres og vektlegges i en slik samtale, kan diskuteres. Hvis Engelsrud er så sikker på at feil spørsmål ble stilt, kunne hun lett tatt ordet da det ble åpnet for spørsmål fra salen. Men i løpet av de neste årene vil det komme mange muligheter til å følge arbeidet videre i flere fora og publikasjoner, der ulike aspekter av prosjektet vil bli belyst. Et premiss i prosjektet er altså å undersøke hvorvidt manus og koreografisk realisering kan være autonome verk. I refleksjonene rundt det videre arbeidet tror jeg for eksempel det vil være interessant å diskutere prosjektets fokus på danserens autonome rolle. Diskusjonen om møtet mellom manuset og danseren som et sted for koreografi, er én av flere mulige dansefaglige diskusjoner i forlengelse av arbeidet med koreografiske tekster.

Så vidt jeg kan forstå, er Engelsrud opptatt av maktforholdet mellom kropp og språk. Det er en interessant diskusjon, som må føres på andre premisser. Koreografiske prosesser har allerede sitt språk og sine måter å bruke språk på. I mitt prosjekt forsøker jeg å benytte og utvikle dette språket. Kanskje Engelsrud ønsker seg en grundigere gjennomgang av stipendiatprosjektet som helhet? Det er hun selvsagt velkommen til i en sammenheng der dette er fokus. Jeg er glad for at hun bruker tid på å gjøre seg refleksjoner rundt mitt arbeid, men når det først skal reflekteres, er det viktig at premissene for prosjektet legges til grunn, ellers ender man opp med en lite relevant sammenblanding av diskurser.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no