Den lesende kroppen

Janne-Camilla Lyster er stipendiat ved KHiO og har jobbet med å bruke poesiens språk til å skrive ned dansen. Dans og koreografi er en kunstart der nedskrivning aldri er blitt allemannseie. Det har vært gjort forsøk, mest kjent er kanskje notasjonssystemet til Rudolph Laban, men det er ikke mange i dag som kan lese labannotasjon, eller som bruker det til dokumentasjon. Det er åpenbart at Lysters forhold til notasjon er åpnere. Hun tror på det å skrive dansen ned, men det finnes ingen feil måte å tolke det hun har skrevet på. Det er ikke som nedskrevet musikk, der du kan holde en tone for lenge eller spille en Fiss når det står F og dermed forskyve hele harmonien. Når Lyster skriver dans ser det i større grad ut som tradisjonell poesi med helt klare litterære kvaliteter. Å skulle lese det som dans krever derfor en annen lesemetode enn den man bruker i møte med lyrikk som aldri er tenkt å skulle danses.

Lysters notasjonssystem er et fortolkningssystem, der den som leser og den som danser selv kan føle seg frem til hvordan det bør se ut. Hvis en danser på eget initiativ bestemmer seg for å danse Lysters nedskrevne koreografiske poesi, vil det i beste fall fungere som inspirasjon. Dansen vil være danserens. Dette er imidlertid ikke en svakhet ved Lysters arbeid, for i det jeg opplever som notasjonens formålsløshet ligger også nøkkelen til hvordan arbeidet må forstås. Forholdet mellom tekst og kropp ligger åpent som et fortolkningsspørsmål, men også som en fysisk nødvendighet.

Poesi Boken inneholder både en norsk og en engelsk versjon av teksten, og det er poesien eller notasjonene vi blir presentert for først. Tekstene er bygget opp av verselinjer og strofer, og det er ingenting umiddelbart ved tekstens form som gjør at man tenker på koreografi eller dans. Det er først når jeg vet at koreografi er skrivingens inngang jeg blir oppmerksom at språket hennes i stor grad tar utgangspunkt i det fysiske. Kroppen trer ut av teksten, og ord som handler om kropp, eller er en del av kroppen, går igjen som et helt utvetydig fokus. Det er ikke bare den menneskelige kroppen som trer frem; den menneskelige kroppen smelter sammen med dyrets. Det dansende menneske er også et dyr:

du befinner deg i utkanten a rom- met: du er et langstrakt alvorlig barn, du danser for et ekorn. Er ekornets bror, danser for en øgle. Er ørnen og har akkurat våknet i den tobente ul- vens kropp. Er edderkoppen og våk- ner i eselets kropp.(…) (Fra partituret ”En praktfull krone”, s. 22)

I tillegg til et kroppslig fokus trer et musikalsk, lydlig fokus frem. Poesien har en rytme som gjør at jeg helst vil lese det høyt, og når jeg leser det høyt hører jeg hvordan ingen konsonant virker tilfeldig. S-ene og T-ene spisser seg og får en autonom lydlig kvalitet. Særlig ordet stillhet går igjen og lydene som kommer når jeg sier det gjør at ordet kjennes nesten adskilt fra betydningen, men bare nesten:

stillheten i et snøfall stillheten i speilet forfedrenes gester glemselens stillhet en fremmed størrelse stillheten midt på dagen (Fra partituret ”Asymmetrier”, s. 83)

Det er klart at det handler om stillhet, men måten gjentakelsen av ordet presenteres på gir ordet en kropp der jeg stopper opp ved rytmen i hvordan jeg sier det. Det begynner litt abrupt før det flyter ut i den lange e-en i andre stavelse. Det er som å høre en skarp blyant mot papiret eller også dansende føtter mot gummimattene i dansegulvet.

Baklengs Etter de poetiske partiturene kommer andre del, der Lyster forklarer mer om hvordan hun har tenkt i arbeidet med tekstene. Det gjør at jeg får en følelse av at den er skrevet baklengs. Det er ikke fordi jeg synes hun burde begynt med forklaringene før hun presenterte partiturene, men fordi så mye av det jeg lurer på i lesningen av poesien blir besvart først helt mot slutten. De forsøksvise svarene på hvordan tekstene skal forstås som dansepraksis dukker alltid opp etter at jeg har stilt dem. Det gjør at jeg føler jeg er i dialog med verket, og tanken om at det ikke finnes noen fasit for hvordan tekstene skal forstås som tekst eller som kroppslig dansepraksis styrkes gjennom Lysters sene svar.

Selv om jeg synes det er en kvalitet at hun ikke presenterer noen fasit, får det meg allikevel flere ganger til å lure på om jeg egentlig er kompetent til å anmelde denne boken. Jeg kan ikke tolke tekstene som dansepartiturer. Selv om det ikke noe sted oppfordres til at de bare kan tolkes av profesjonelle dansere, føler jeg at jeg kommer til kort som dansefortolker. Jeg klarer allikevel ikke la være å prøve. Jeg stiller meg opp i utkanten av rommet som Maria av Medici og går så over gulvet som om det var fullt av flasker (et gjentakende element i flere av partiturene). Jeg merker at jeg tolker beskrivelsene helt konkret, som om det var en mimelek. Jeg gjør et hopp før jeg innser at denne øvelsen ikke hjelper meg i å forstå teksten. Det er da jeg innser at jeg må forstå den på mine egne premisser, men at innfallsvinkelen Lyster har til forholdet mellom tekst og kropp løfter min lesning. Jeg trenger ikke danse rundt i et hjørne av kjøkkenet mitt for å forstå, men det å ta inn over meg at jeg som leser er en kropp og at reaksjonene mine på lesningen også henger sammen med den kroppen, er en svært spennende måte å lese på.